Tom for unnskyldninger

Når jeg var gravid bestemte jeg meg for at babyen, hun skal rett inn på sitt eget rom den dagen hun fyller et halvt år.

Og så kom den dagen. Og da var hun tett i nesen, hostet og hadde feber. Så jeg turde ikke å flytte hun, hva hvis det skjedde noe?

Men! Med en gang hun ble feberfri, så skulle hun flytte inn på sitt eget rom.

Og så forsvant feberen men hun hostet jo fremdeles en del. Og tenk om det utviklet seg til falsk krupp, og så lå hun på et annet rom enn oss? Nei, det var nok tryggest å vente litt til.

Jeg hadde lest meg litt opp på dette med å sove på eget rom, og bestemt meg for at det var lurest at Kjæresten hadde noen dager fri når vi skulle gjøre dette, sånn at jeg kunne sove på dagen hvis jeg endte opp med å måtte sitte inne hos hun halve natten. 

Men så jobbet jo han så mye, og bare netter. Så da ble det plutselig veldig vanskelig å kunne ta høyde for at jeg skulle kunne ha meg en time på puten på dagen. Så på grunn av logistikken var det nok lettest å bare ha hun sovende på vårt rom en liten stund til.

Og så kjøpte vi oss plutselig hus. Så vi må gjøre leiligheten klar til salg. Det innebærer blant annet å ha et barnerom, med barneseng. Så da måtte hun plutselig inn på barnerommet. (Det hadde kanskje sett litt rart ut å ha et gjesterom med en rosa vegg..) 

Babyen sover som en stein på sitt nye rom, og våkner faktisk sjeldnere nå enn hun gjorde da hun ble forstyrret av at vi kom og la oss. Men på vårt rom ble det plutselig veldig tomt på den ene siden av sengen..

Det er nok som med det meste andre, at det er verst for foreldrene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

A

A

28, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits