Helgen

I helgen har vi gjort litt forskjellig. 



Lørdag var på vi på barnehjemmet og bare lekte og snakket med ungene. Christian og Lasse spilte fotball, mens jeg snakket med noen av de eldre guttene. Det er ganske flott hvor utrolig reflekterte de er. En av guttene (Emmanuel) er bare 15 år, men han sa at grunnen til at unge jenter i Uganda får barn er på grunn av fattigdom. Han fortalte om en lærer som flørtet med en jente på 14 år, og hun flørtet tilbake fordi han gav hun penger til skolemat. Foreldrene hadde ikke råd til å sende med hun penger til mat, og derfor gav hun etter når læreren ville gi henne penger til lunsj. Det endte med at han satt barn på henne, og når han fant ut at hun var gravid stakk han av for å slippe å måtte gifte seg med hun. Hun sliter nå rundt i ekstrem fattigdom med et lite barn, mens han sikkert lever livets glade dager med en annen 14 åring. Gris.

Emmanuel ble også god kompis med Thomas (lillebroren til Kristine), så vi satt oss ned og sendte en sms til Thomas fra Emmanuel. Han ble veldig glad når han fikk svar, og jeg måtte skrive det ned på et papir for han, sånn at han kan ta vare på det på rommet sitt.

På lørdag var vi også ved Nilens utspring (Source of the Nile), og så hvor Nilen renner ut fra Lake Victoria og begynner en tur på 3 måneder til Middelhavet. Her er også asken til Ghandi spredd, så de har reist en statue til ære for han. Det ble også litt tid til å sitte på en sportspub der (de hadde trådløst nett) for å sjekke mail, facebook, twitter og nyhetene fra Norge.


Holyness og Ghandi


Turistene og Ghandi


Leser informasjonen. Viktig å vite hva vi går til


Obligatorisk turistbilde


Holyness og meg. Obligatorisk turistbilde nr2


Nile Special!

Jeg har fylt på det trådløse modemet fra i fjor med mer "ringetid", sånn at vi kan bruke det til å publisere blogginnlegg og andre ting. Det er de færreste av stedene som har trådløst nett, så vi deler fint på modemet (altså, jeg har det først og mest, og så får guttene ta resten). Når vi for en gangs skyld kommer på et sted med trådløst nett er det frem med telefonene og på nett via de. 

På sportsbaren tok vi oss også litt å drikke. En lokal øl de har her nede heter Nile Special, og den er kjempegod! Det eneste dumme med den er at slagordet deres er "you have earned it" (du har fortjent det), og alle reklameplakatene har bilder av menn, og så står det "To all the hard working men, you have earned it" (Til alle hardtarbeidende menn, du har fortjent det). Det synes naturlig nok jeg er kjønnsdiskriminerende, fordi jeg er også ganske så hardtarbeidende, og jeg har IALLEFALL fortjent en øl. Menmen. Så lenge det smaker godt, og de ikke nekter meg å kjøpe en øl kan jeg vel egentlig ikke klage. This is Africa. En annen sak er at Nelson har lagt sin elsk på Smirnoff Ice. Vi har prøvd å forklare at i Norge er det bare jenter på 15 år som drikker rusbrus, men han fortsetter å drikke den, til tross for at vi ler oss skakk hver gang han bestiller den..

På søndag var det kirketid. Her nede varer en gudstjeneste i nærmere 3 timer. Denne søndagen var det masse sang og dans, og en amerikansk pastor som talte om noe greier fra bibelen. Det var et eller annet om den fortapte sønn som kom tilbake, og forsjellige tolkninger og noe greier. Selve innholdet er ikke så farlig for meg, det som er kult er hele opplevelsen. Mens amerikaneren preker på engelsk har du samtidig Holyness som oversetter til Luganda. Når ugandiske pastorer preker, bytter de mellom luganda og engelsk, og oversetteren må derfor henge med og oversette litt om hverandre. Hvis du hører etter den ene sin stemme i en setning, kan det være de bytter om i neste setning osv. Det som også er forskjellig i forhold til norske gudstjenester er all musikken og sangen og dansen. Kirkemusikken er virkelig dansbar, ikke sånn som de treige norske salmene.


Rogers synger. Han er kjempeflink!

På slutten av gudstjenesten ba også pastoren om at de som ville ha tilgivelse, bli frelst eller frelst en gang til kunne komme frem, så skulle de be for de. Dette var en utrolig merkelig opplevelse for oss muzunguer. Siden vi satt på VIP-setene hadde vi disse folkene rett foran oss, og selv om vi ikke forstod hva som ble sagt var det tydelig at det gikk inn på de som ble bedt for. Utrolig rart å komme fra det norske samfunnet, der folk som går i kirken sitter rolig og stille på benkene og synger salmene stille og rolig (nesten for seg selv), til å være her der de hopper og danser og spretter og rister mens de synger og klapper. Og selv om pastoren snakker sitter de ikke rolig og hører på. De roper "hallelujah!", "amen" og klapper underveis. 


Bønn for de som ønsker det

En annen ting som var stilig på søndag var at jeg plutselig så en jente som flettet håret mitt for noen dager siden gå rundt i min gamle kjole! Jeg gav den til STAO-giver som så har gitt den til Asanet. Utrolig stilig å se at klære jeg har gitt faktisk kommer frem, og at de blir brukt. 


Meg og Asanat. Ser tydelig at kles-smaken min ikke har forandret seg så veldig mye på noen størrelser.

Siden kirken er på STAO sitt område betyr det at mange av ungene som var rundt barnehjemmet på søndag var fra landsbyen rundt STAO. De er mindre vandt til muzunguer enn barnehjemsungene er, så vi ble godt dratt i, knepet i huden og leid rundt på området. 


Landsbyunger. De er ikke så vant til hvite som ungene på STAO er. 


Unger, unger, overalt!

Christian fikk virkelig smake når han skulle ha Chris på skuldrene. Plutselig var det tre andre unger som også ville sitte på ryggen hans.. Samtidig.. Så han gikk rundt med fire unger på ryggen, helt til han klappet sammen. Så lekte de en gøy lek som jeg liker å kalle for "fang muzunguen". Den går ut på at en muzungu (Christian) løper som bare det, med ca 20 unger etter. Utrolig morsomt å se på iallefall :)


Hvor mange går det på ryggen?


3,5 unger!


Fang muzunguen!

Jeg overleverte kameraet mitt til Emmanuel, og det viste seg å være lurt. Selv om det blir ca 20 bilder av det samme motivet fikk han virkelig til noen blinkskudd. Det virker som om det er noe annet å bli tatt bilde av av en de kjenner enn av en fremmed. Han fikk til mange fler morsomme poseringer og flere situasjoner jeg ikke ville fått til.

Mandag morgen var det avgårde til markedet for å kjøpe en ny shorts til L. Han fikk til et skikkelig røverkjøp! 1 stk shorts til den nette sum av 11 kroner. Og dette var faktisk muzungu pris. Hadde det vært en lokal som skulle kjøpe hadde nok prisen blitt kraftig redusert. Vi har også fått muligheten til å kjøpe litt souvenirer og diverse. I fjor kjøpte jeg mesteparten av souvenirene mine på Zanzibar, og de var utrolig overpriset. Det var der jeg lærte meg å prute, for å si det sånn.. I hovedgaten her i Jinja kryr det av turister, og prisene er likeså. Likevell er det bare en brøkdel av prisen som vi betalte på Zanzibar, og jeg har ikke hjerte til å prute. Jeg kjøpte f.eks. en veske til ca 40 kroner. Og selv om jeg vet at den egentlig er mye billigere, så gidder jeg ikke prute på sånne ting. 

På kvelden kom Nelson og hentet oss. På veien sier han (i en bisetning) at vi skal snakke med noen som skal lage en dokumentar om hva som skjer i Jinja, med fokus på det nye sykehuset. Og hvem ville han at de skulle intervjue?? Joda. Sykepleieren fra Norge. Så jeg hadde ca 20 minutter på å forberede meg til et intervju med den statlige tv-kanalen her nede. Med hår som et kråkereir (hadde heldigvis med meg hatt), nesten ingen sminke igjen, og skitne klær etter å ha lekt med ungene tidligere på dagen. Herlig. Og de spurte ikke bare om hva som er bra med dette sykehuset, de ville ha meg til å fortelle om HELE det ugandiske helsevesenet, sett utenfra. L filmet hele intervjuet, så får håpe at jeg får mulighet til å legge ut en liten snutt når vi kommer hjem igjen til Norge. Skitten og fæl, menmen. Og det VERSTE var faktisk når jeg på forhånd spurte om hvilke type spørsmål de kom til å stille! Da bare lo alle sammen av meg og spurte om jeg hadde tenkt å jukse!??! La nå en stakkars muzungu være litt forberedt da. Men, nei. Måtte ta hele skiten på sparket. Nesten uten et hint om hva jeg kom til å bli spurt om. Jeg prøvde å fokusere på det positive med dette sykehuset foran å slenge dritt om Mulago på nasjonal tv, så håper jeg ikke blir arrestert på vei ut av landet.. Nå er jeg ikke bare kjendis i Norge, men snart også i Uganda. Storveis. Får begynne å produsere bilder med autograf snart, sånn at folk kan betale i bøtter og spann for å få. Alle skal få!

Én kommentar

Mad Maniac Molesting Muzungu

02.08.2011 kl.07:17

Shut yer face, woman!

Skriv en ny kommentar

A

A

28, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits