A - nyutdannet sykepleier i en stor verden

Da har vi vært her i noen dager, og det er på tide med første bloggpost. Har gjort klar alle bildene og alt, men får dessverre ikke til å laste de opp.. Sånn er det med internett her nede, ingenting å gjøre med det. Kanskje jeg får det til senere? Legger ut bilder der de "hører hjemme" etterhvert som jeg får det til. 

Vi landet trygt og fredelig på søndag. Det eneste styret med flyturen var når vi satt oss på flyet i Amsterdam. Da sier plutselig kapteinen "velkommen til denne flygningen til Kigali" (altså, Rwanda.. Feil land!) Da ble det 1 stk superstresset A, men heldigvis tok Kleven kommandoen og fant ut at vi skulle bare innom i Kigali før vi landet i Entebbe. Hvis ikke vi hadde funnet ut av det hadde det vært stor sjanse for at jeg hadde laget litt for mye oppstyr, og dermed blitt kastet av flyet. 

Vi viser frem koffertene våre fulle med gaver før vi drar avgårde til barnehjemmet første dagen. Lille Victoria elsket hoppetauet og såpeboblene svigermor har sendt med oss. Men hun gav det fint fra seg når vi sa at det var barnehjemsbarna som skulle få det.

Den første dagen startet med en omvisning på barnehjemmet. Det er kommet en del forandringer, siden Nelson og familien har flyttet inn i et nytt hus, er den delen av barnehjemmet de før bodde i gjort om til jenterom. De har også lagt inn vannklosetter i alle jenterommene, og har planer om å gjøre det samme på gutterommene. Dette er sånn at barna skal slippe å gå ut på latrinen midt på natten, hvis de må på do.

Som alltid fikk vi en varm velkomst. Det var utrolig kjekt å se igjen ungene og Sharon.

Vi fikk også delt ut noen par med sko som vi hadde med fra Norge og STAO-giver. Dette var veldig populært, og mange av barna fikk seg nye sko. Samtidig var det litt surealistisk å se en unge gå rundt i fillete klær og La Coste sko. De var iallefall flinke å si "sank ju" til alle oss tre etterpå, selv om dette kom fra gavmilde givere i Norge.

Mange av jentene fikk seg nye finsko og glitrende joggesko. Guttene fikk seg joggesko, fotballsko og pensko.

Sharon (nede til venstre) hadde stålkontroll på skostørrelsen til nesten alle ungene. Hun så på en sko, og visste hvem den passet.



Etter vi hadde sett på barnehjemmet fikk vi en omvisning på det nesten ferdige sykehuset. Jeg hadde tydeligvis misforstått når jeg trodde at det skulle være ferdig nå, for planen er at det skal stå ferdig i november. Uansett blir dette sykehuset kjempebra! Jeg ble kjempeimponert når vi ble vist rundt av den kommende overlegen Isaac. Dette skal jo være et privat sykehus, så det er naturlig at det skal holde en høyere standard enn det offentlige sykehuset jeg hadde praksis i i fjor, men at standarden skulle være SÅ mye høyere trodde jeg ikke. Jeg har tidligere sagt at hvis jeg skulle havne i en alvorlig ulykke vil jeg heller sitte 12 timer på flyet hjem med indre blødninger og brukne bein enn å bli innlagt på Mulago.. Men dette sykehuset tror jeg at jeg fint kunne bli lagt inn på selv. Og det sier faktisk ikke rent lite!

Det er utrolig hva de har klart å få til med små ressurser. En sum med penger som såvidt kan kjøpe et hus i Norge kan her i Uganda bygge et helt sykehus! Så langt er de ferdig med alle gulv, tak og vegger. Nå holder de på med å gjøre klart til å innstallere det elektriske og rør til vann og kloakk. Så gjenstår å legge murpuss (?) utenpå veggene, male, gjøre klart utearealet, sette opp gjerde rundt og en del andre håndtverkerting som jeg ikke har peiling på.

Et par eksempler på hvorfor jeg tror dette sykehuset blir kanon (dette kan kanskje bli litt vel helsearbeiderrettet, men jeg skal prøve å forklare litt sånn at alle kan forstå):

Husk at dette er et ugandisk sykehus, ikke et norsk. Så ting som kanskje er en selvfølge i Norge er langt i fra en selvfølge her. Hvis du vil lese hva jeg skrev om å være innlagt på Mulago sykehus i fjor kan du trykke HER.

De skal ha oksygenKONSENTRATORER, ikke oksygenkolber. Dette er veldig, veldig bra! Det betyr at istedenfor å lagre oksygenet på store kolber (omtrent sånn som de bruker når vi dykker), har de en maskin som trekker ut oksygen av luften i rommet og bruker denne. Dette er mye tryggere, fordi en oksygenkolbe som velter kan være livsfarlig. En annen ting som er positivt med denne er at den veier mindre, og er lettere å transportere rundt på der den trengs.

De skal ha et eget vaskeri, og stå for alt lintøyet som pasientene bruker. Dette virker kanskje som en selvfølge for oss nordmenn, men på Mulago sykehus måtte alle pasientene stå for sine egne dynetrekk, dyner, putevar, puter, tepper osv. Dette er dumt, ikke bare fordi det ikke er alle som har råd til lintøy, men også fordi pasientene kan ta med seg smitte og utyske hjemmefra. Det kan bety at hvis en pasient har bedbugs hjemme (STOOOORT problem her nede), kan de ta med seg det inn på sykehuset, gi det til personen i nabosengen, som sprer det videre til nabosengen osv, osv. Tilslutt har hele sykehuset bedbugs, og det er veldg negativt. En annen ting er at pasienter kan bli friske på sykehuset, men ta ed seg annen smitte hjem. Ikke bare at de selv blir syk, men også resten av familien.

På Mulago har de et stort isolasjonsrom. Det vil si at barn med kolera, lungebetennelse og andre smittsomme sykdommer ligger side om side og smitter hverandre og hverandres familier. Et barn som blir innlagt med kolera ender opp med lungebetennelse under sykehusoppholdet. Når et barn er så nedsatt som de blir av sånne sykdommer her nede biter andre infeksjoner lettere på de, og kan ende opp med å være dødelig. I dette nye sykehuset skal de ha tre isolasjonsrom, med egne bad og kun en pasient på hvert rom. Dette vil redusere antallet sykehusinfeksjoner drastisk, iallefall i forhold til andre sykehus. 

De skal ha dører i dørkarmene, ikke bare forheng, som de hadde på Mulago. Det vil ha myyyye å si i forhold til taushetsplikten og privatlivet til pasientene.

Fødende kvinner får helt egne rom, og slipper å ligge på rekke og rad som på Mulago. Det at de får egne rom med dører som kan lukkes betyr også at kommende fedre får mulighet til å delta under fødselen. (Så lenge de klarer å oppføre seg skikkelig mot konene sine! Isaac fortalte om menn som slo konene sine fordi de ikke fødet fort nok.. Skillsmissegrunnlag, hvis du spør meg. Menmen..)

Dette er bare noen få eksempler, som jeg klarer å komme på "off the top off my head" nå. Dette sykehuset blir så bra og flott at jeg klarer ikke helt å sette ord på alt det bra.

Jeg fikk også sjansen til å overrekke gavene fra Gymo.no til kommende overlege Isaac. Han fikk seg et splitter nytt og flott stetoskop, og var utrolig stolt og fornøyd! 

Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å gi søsterurene til noen sykepleiere, men Isaac ble veldig glad for de. Han planlegger å gi de til oversykepleierne. Som sagt tidligere har ingen av sykepleierne søsterur her nede, men mange ønsker seg det. Det er kun de rikeste av sykepleierne som har råd til det (noe som ikke er mange, siden sykepleiere generelt tjener lite over hele verden). 

Med Gymo.no målebånd.  Han er en flink lege, men jammen meg ikke så veldig flink til å holde øynene åpne når bilder blir tatt ;)

Viser Isaac EKG-linjalene

Jordmorstetoskop! Han ble kjempeglad for dette! Vi hadde desverre ingen gravide damer å lytte på, og selv om afrikanske menn liker å ha store mager var det ikke mye liv i de..

Søsterur. 

Penneykter. Bare noen dager senere traff vi Isaac på byggeplassen/sykehuset, og da hadde han en av disse i lommen. Har bilde av det også, må bare finne det først.

Mange, mange sakser. Her nede bruker de mest skalpeller og barberblader til å "klippe" ting. Lite praktisk når det kommer til plaster. For ikke å glemme at i en stressende situasjon kan det fort ryke en finger eller to.

Viser Isaac saksene.

Fikk en GOD klem av Isaac som takk.

Nelson fikk noen brosjyrer som Mamsen hadde sendt med til han. Han var storfornøyd, og ville bli tatt bilde av.

På tirsdag var vi litt rundt omkring, og så virkelig de store kontrastene i dette landet. Her er det noen som er veldig rike, og mange som er veldig, veldig fattige. De har ingen "middelklasse", som nesten hele Norge er. 

Først på dagen var vi på besøk til en skole der vi delte ut noen kladdebøker og fikk se hvordan barna har det. Denne skolen er drevet på nesten ren veldedighet, og alle klasserommene er overfylt. Eller, klasserom og klasserom fru Blom. Det var vel heller noen planker som såvidt holdes oppe, med et blikktak på toppen. Inni disse pittesmå rommene er det ca 60 elever, med en lærer. Det er helt utrolig hva folk her nede klarer å få til med neste ingenting. Vi måtte holde en tale hver (jeg, nesten uten stemme), og uansett hva vi sa høstet det stor applaus. En annen ting som imponerte meg veldig var hvor utrolig oppdaterte disse barna var! Rektoren (?) spurte 7. klasse om de visste hva som nettopp hadde skjedd i Norge, og der var det flere som kunne fortelle om hendelsen i Oslo og på Utøya og den gale mannen som hadde drept nesten 80 barn og ungdommer. Greit at det er i nyhetene, men hvor mange norske 7. klassinger fikk med seg terrorangrepene som var i Kampala under fotball VM? Tipper det ikke var mange. Dette er jo kanskje ikke så veldig positivt, siden barn helst ikke bør få med seg at sånne skremmende ting skjer i verden, men det viser bare hvor opplyst de er.

Et av klasserommene. Rektor til venstre, klasselæreren vedsidenav han. 

De treskurene som dere ser bak der er klasserom, i tillegg til at de bruker det murhuset.

Etter vi besøkte skolen dro vi ut til en familie som bodde ikke lang fra barnehjemmet. I denne familien er det mor og to barn på 9 og 7 år. Alle tre er hiv-positive. I tillegg har gutten på 7 år leukemi (blodkreft). Dette gjør at slimhinnene hans hovner opp og han har flere utvekster i ansiktet som blir til stor bry for gutten. I tillegg gir dette han store smerter. Jeg skulle ønske jeg hadde et bilde, eller ord nok til å beskrive hva denne gutten må gjennomgå, men det har jeg ikke. Vi hadde med oss kamera, men kjente at det ble helt feil å ta bilde av denne gutten, selv om det hadde vært for å vise folk hjemme. Det som gjorde meg skikkelig sint var at denne gutten hadde blitt sendt hjem fra sykehuset tidligere i uken! Familien hadde ikke mer penger til å betale for sykehusoppholdet, så de ble rett og slett sendt hjem. Behandligen ble avbrutt, og han måtte dra hjem med smerter og utvekster i ansiktet. Heldigvis fikk vi mulighet til å støtte denne familien litt, så gutten skal tilbake på sykehuset senere i uken for å fortsette behandlingen sin. Hele denne situasjonen er for meg helt uvirkelig. I Norge klager vi over at vi må vente noen timer for å få operert ut en inngrodd tånegl, mens denne familien må dra hjem og bare se på at gutten på 7 år skal dø, fordi de ikke har penger til å betale for seg. Det satt iallefall en god støkk i meg, og jeg merket på turen hjem at det var flere som var rystet over denne lille familens skjebne.

Vi fikk også mulighet til å besøke en flyktningeleir der STAO støtter noen av familiene. Kleven var i denne leiren i fjor, og jeg husker godt at han fortalte om det. Forandringen på bare 14 måneder er virkelig utrolig. Bare det at STAO kommer med såpe, sukker, salt, mel og noen andre nødvendigheter har virkelig gjort en stor forskjell på ikke bare de familiene som får støtte, men også hele samfunnet. Kleven fortalte at de er renere, blidere og det virker som om STAO rett og slett har gitt de håpet tilbake. 

Etter disse opplevelsene tok Nelson oss med til det motsatte bildet av Uganda. Vi besøkte et luksushotell, og gikk langs en vei der som førte til et firma som livnærer seg på turister. Selv om hotellet var flott, og det så kult ut å prøve stikkhopp og rafting på Nilen (lettere skeptisk til ugandisk sikkerhet da, menmen), er jeg veldig takknemlig for at jeg også får sjansen til å se den andre siden av Uganda. 

Dette er et land med store kontraster, og det er mange som lever i total fattigdom, og som må gå på gaten og plukke boss for å overleve. 

Til tross for fine hoteller og flotte omgivelser, er det mange som sliter med å overleve hverdagen. Jeg er som sagt veldig takknemlig for at jeg får muligheten til å se det "ekte" Uganda, og ikke bare postkort-versjonen.

Ps. Hvis du vil lese hvordan L opplever sin første tur til Uganda kan du sjekke ut bloggen hans HER..