Back to work

Sofie er blitt 8 måneder.

Det er 10 måneder siden jeg ble sykemeldt fra jobb pga bekkenplager.

Så da startet jeg friskt og raskt med en aldri så liten jobbehelg, etter gammelt.

Og, herregud, så deilig det var!

Selv om halve avdelingen er bygget om, ting er flyttet på og blitt nytt, alle mine minner om prosedyrer er gjemt bak babybæsj og alt av rutiner ligger druknet i babygulp, så følte jeg nesten at jeg hadde litt kontroll. Nesten.

Helt til jeg skulle koble og fylle et arterietrykk-sett, noe jeg i fjor kunne gjøre med en arm på ryggen og i bind for øynene, og så fikk jeg helt hjerneteppe. Da landet jeg trygt på jorden igjen, og jeg fikk en brutal og velfortjent påminnelse på at ting forsvinner ut av hodet når det eneste fokuset det siste året har vært verdens fineste lille babytass.

Ting tar tid. Bare gi meg noen uker, så er jeg nok tilbake der jeg skal være igjen. Og så har jeg lært meg hvor de forskjellige tingene ligger i avdelingen.

Håper jeg.

Tradisjonen tro

Det har blitt en årlig tradisjon dette, med en skitur til Hemsedal med vennegjengen. 

Nytt av året var at hytten ble oppgradert til å ikke bare ha badstu, men også både innendørs og utendørs boblebad. 

En annen nyhet var Sofie sitt inntog i livene våre. Hyttetur med høy Jägermeisterføring er ikke akkurat noen barnevennlig ferie, så hun fikk lov til å være hjemme med besteforeldrene. Til tross for hyppige oppdateringer med bilder av en strålende liten smilebaby, ble ferien en dag forkortet fordi vi lengtet sånn hjem. Vi skyldte på dårlig skiføre, sterk vind og stor fare for at veien hjem ble stengt, og pakket i bilen og kjørte kolonne over Hemsedalsfjellet.

Det var egentlig ganske perfekt timet, til tross for at de som dro hjem dagen etter oss slapp kolonnekjøring, for jeg begynner på jobb igjen i morgen, og det var gull verdt med en hel dag ekstra hjemme med krapylet vårt. Vi fikk også begge to være vite til at hun for første gang kravlet bortover gulvet! Og hvis jeg hadde gått glipp av det er det stor fare for at jeg hadde grått enda mer enn jeg gjorde når jeg satt på gulvet og var så ufattelig stolt over lille Geniet.

Så nå er det virkelig tilbake til hverdagen. Ut av ferieboblen, ut av permisjonståken, tilbake i jobb.

JEG GLEDER MEG! (Og gruer meg, pittelitt.)

Apropos mammapolitiet

(Mitt innlegg til mammapolitiet er HER.)

I dag opplevde jeg noe fint. Det var veldig unorsk, men utrolig fint.

Jeg var og handlet matvarer, med Sofie på slep. Jeg hadde akkurat betalt, og var på vei mot døren. Sofie satt så fint i handlevognen og jeg bar 2 bæreposer. 

Inn døren kommer en annen mamma, med en liten jente. Denne jenten var stor nok til å gå selv, og trillet handlekurven. 

Moren ser oss, og sier: 
"Nei, så nydelig! Så flink du er som går med en så liten baby og handler. Og så heldig hun er som har deg som kler på hun en så god og varm dress."

Dumme meg frøs jo helt til. Det var jo en fremmed dame som snakket til meg! Alle alarmklokkene ringte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Høfligheten i meg klarte såvidt å stotre frem et "takk" og et smil, mens nordmannen i meg hadde full panikk inni hodet mitt.

Sjansene for at jeg noen gang kommer til å treffe hun igjen er vel ganske små, men hvis jeg gjør det skal jeg huske på å si tusen takk. Jeg ble så utrolig glad, og jeg skulle ønske at det falt meg litt mer naturlig å stoppe opp og snakke med hun, enn å gå fort mot døren.

Februarstrikk

Februar har gått med til et eneste prosjekt. Jeg prøver så hardt jeg kan å gjøre meg ferdig med et prosjekt før jeg begynner på et nytt, og det er ikke alltid like lett. 

Jeg og bonus-bestoen til Sofie samarbeider om å strikke og sy en vognpose til Sofie. Nå er vi ferdig med første del, nemlig det som skal strikkes. 



Og for en som aldri har strikket fletter før, så må jeg si meg ganske fornøyd. 

Vi har tatt utgangspunkt i denne oppskriften, men strikket bakstykket i glattstrikk istedenfor fletter. Etter litt måling, tenking og hodervriing ble også posen ganske mye lengre enn det som står i originalen. Men hvis jeg har klart å beregne riktig skal den passe perfekt i vognen til Sofie. 

Nå er det "bare" sying, klipping og montering igjen. Vi må også finne en finurlig måte å få laget hull til selene på vognen på, for Snuppelure har funnet ut at det er ganske kjedelig å bare være helt i ro hele tiden, så nå er det full propell hele dagene.

Sånn kan det gå

Nå er det snart på tide å begynne i jobb igjen.

I dag måtte jeg skyndte meg på butikken, uten vedhenget mitt. Jeg skulle for første gang på flere måneder helt alene på butikken!

I det jeg skulle ut døren kikket jeg ned på buksen min.

Er det gulp? Er det grøt? Det er jammen ikke lett å vite. Det jeg vet er at jeg tenkte "drit i det", og gikk på butikken.

Så kommer jeg hjem. 

Og kjæresten kommenterer at buksen min er revnet. Bak.

Forfallet er komplett.

Takk for meg.

Tom for unnskyldninger

Når jeg var gravid bestemte jeg meg for at babyen, hun skal rett inn på sitt eget rom den dagen hun fyller et halvt år.

Og så kom den dagen. Og da var hun tett i nesen, hostet og hadde feber. Så jeg turde ikke å flytte hun, hva hvis det skjedde noe?

Men! Med en gang hun ble feberfri, så skulle hun flytte inn på sitt eget rom.

Og så forsvant feberen men hun hostet jo fremdeles en del. Og tenk om det utviklet seg til falsk krupp, og så lå hun på et annet rom enn oss? Nei, det var nok tryggest å vente litt til.

Jeg hadde lest meg litt opp på dette med å sove på eget rom, og bestemt meg for at det var lurest at Kjæresten hadde noen dager fri når vi skulle gjøre dette, sånn at jeg kunne sove på dagen hvis jeg endte opp med å måtte sitte inne hos hun halve natten. 

Men så jobbet jo han så mye, og bare netter. Så da ble det plutselig veldig vanskelig å kunne ta høyde for at jeg skulle kunne ha meg en time på puten på dagen. Så på grunn av logistikken var det nok lettest å bare ha hun sovende på vårt rom en liten stund til.

Og så kjøpte vi oss plutselig hus. Så vi må gjøre leiligheten klar til salg. Det innebærer blant annet å ha et barnerom, med barneseng. Så da måtte hun plutselig inn på barnerommet. (Det hadde kanskje sett litt rart ut å ha et gjesterom med en rosa vegg..) 

Babyen sover som en stein på sitt nye rom, og våkner faktisk sjeldnere nå enn hun gjorde da hun ble forstyrret av at vi kom og la oss. Men på vårt rom ble det plutselig veldig tomt på den ene siden av sengen..

Det er nok som med det meste andre, at det er verst for foreldrene.

Kjære mammapolitiet

Dette er et åpent brev til alle de mammaene som vet best.

De mammaene som sitter med fasiten, uansett om det ligger forskning, synsing, kjerringråd eller egen erfaring til grunn. Dette er til de mammaene som står beinhard på sine meninger og kan fortelle deg akkurat hva du gjør feil med ditt barn. De som ikke kommer med forslag, men som forteller deg hva du skal gjøre, og som himler med øynene hvis du gjør noe på en annen måte enn de.

Kjære dere: Dra til helvete.

Jeg har vært så heldig at ingen av mine venninner er mammapoliti. De vet hvordan de skal formulere et forslag eller råd. (Det sier kanskje mest om hvilke personer jeg velger å omgås med.)
På internett derimot, der florerer det av disse allvitende mammaene. De har lest seg opp på egenhånd, og konkluderer med at alt de vet er riktig. Det er disse som forteller deg at de gråter når de ser en mamma lage mat til babyen sin med margarin istedenfor smør. De er ikke redd for å fortelle deg at du må komme deg til fotsoneterapeut hvis babyen er hard i magen, for legen propper bare barnet full i skumle kjemikalier. De vet at amming er det eneste som funker for en baby, for morsmelkerstatning er ikke naturlig nok. De sitter på hemmeligheten til hvordan man får et trøtt og hysterisk gråtende barn til å sovne. De har hatt rutiner for babyen sin fra barnet var 3 uker gammelt, og synes at alle burde ha nøyaktig de samme rutinene som de har. De har funnet ut at helsemyndighetene er betalt av mat og legemiddelindustrien, og at den som følger anbefalingene derfra er naive, dumme og gjør barnet sitt vondt. Hvis du våger å si at du liker å ta deg et glass vin på kvelden er du uansvarlig, for tenk om det skjer noe med barnet!
Ting du gjør, kunne de ALDRI gjort!

For de er perfekte mammaer, og de kan ikke forstå hvorfor ikke alle andre også bare kan gjøre sånn som de.

En liten realitetsorientering fra meg:
Ingen er allvitende. Mye av det dere presenterer som fakta er ikke de som forsker på det enige om engang. En hypotese er ikke det samme som en konklusjon. KK, Dagbladet og Illustrert Vitenskap er IKKE GODE NOK KILDER!
Alle babyer er forskjellige og alle mødre gjør det på forskjellige måter.

Noen barn får ikke sove hvis ikke de er i vognen, andre barn må ha det helt mørkt og stille rundt seg. Det at ditt barn må ha det mørkt rundt seg, betyr ikke at det fungerer for noen andre enn ditt barn.

Vi er alle i den samme hormonfylte båten, det er egentlig ingen av oss som har helt peiling på hva vi driver med. Vi prøver, feiler og gjør så godt vi kan. Og når du endelig tror at du har forstått hva som fungerer for din baby, så forandrer barnet seg. Det som dagen før var det beste i verden er nå det verste hun/han har vært med på.
Vi kan ikke gjøre noe annet enn å prøve vårt beste, og de som tar med seg babyen sin til legen fordi de er hard i magen gjør det de mener er best for sitt barn, på lik linje som at den som tar med seg barnet sitt til fotsoneterapeut gjør det fordi de mener det er det beste for sitt barn. 

Hva med litt støtte, istedenfor en pekefinger? Hva med å skryte samtidig som man gir råd? Hva med å komme med forslag, ikke formaninger? Og slutt å tro at du vet alt i hele verden, for det er det faktisk INGEN som gjør.

Vær nå litt grei mot hverandre.

Fine ting #27







Januar-strikk


Øvelse gjør mester


Kjappstrikka drakt. Flettesokker fra Drops design.


Ferdigstilling av Orange Crush fra Drops Design

Et helt halvt år

Klisjéalarm!

Tiden løper fra meg! 

For et halvt år siden, 12/07/16 klokken 16.12 fikk vi for første gang møte Sofie, vi fikk ansvar for et rynkete lite vesen som vi hadde laget, og som jeg hadde ruget på i 9 måneder. Det var litt rart, for vi kjente hun jo ikke. Selv om vi hadde snakket med hun inne i magen, og kjent på sparkene og hikkene hennes, så visste vi jo ikke hvem hun var.
Men nå har vi blitt kjent med hun. Vi hører på rapene hennes om det også kommer gulp, vi kjenner igjen når hun gråter av trøtthet, vi vet at hun elsker å bade og å spise frukt. 

Og så har vi blitt litt mer avslappet. Vi klarer å ta på hun klær ganske fort, uten å være redd for at vi skal ødelegge hun. Vi klarer å bære hun med en arm. Jeg kan gå på do mens hun ligger på gulvet i stuen og leker. Det er lettere å flytte hun fra et fang til et annet. Men vi må likevel kikke litt ekstra på hun før vi sovner, sånn bare for å være heeelt sikker på at hun puster. (Det beste er egentlig å pirke litt borti hun sånn at hun både beveger seg og lager lyd..)

Men samtidig er det også mer å passe på! Nå snur hun seg fra rygg til mage, som betyr at hun lett kan rulle bortover gulvet og plutselig få tak i ting som tidligere var utenfor rekkevidde. Hun kan ikke ligge på sofaen uten tilsyn, og om kvelden må vi inn flere ganger for å se at hun ikke har snudd seg i sengen.
Men det er så gøy å følge med på alt det nye som skjer! Alt det gøye som oppdages og de nye tingene hun lærer! 

Jeg skjønner faktisk ikke hvor tiden blir av. Det går så alt for fort!

Kjært barn har mange navn

Snuppelure
Sofiusen
Mamma sin mest dyrebare skatt
Pappa sin aller vakreste lille prinsesse
Slevemonsteret
Kosepusen
Valkemor
Skalleper
Prinsesse Promp
Lille venn
Blidfisen
Babyen
Grøtdronningen
Lille Diva
Lille skilpadden
Matvraket
Smilebabyen
Gulpemor
Masekråken
Fantungen
Geniet
Sprellemor
Sokkespiseren
Den lille havfruen
Badenymfen
Snorkfrøken
Storflørten
Sutreleppen
Elsklingen
Lille spurvungen
Rampejenten
Natterangleren
Festløven

08.01.17

















Sofie tester barnemat #2

(Gjesteinnlegg fra Sofie. Del 1 kan leses her.)

Da er endelig milepæl nr 2 rett rundt hjørnet! Iallfall når det kommer til det viktigste, mat. Mamma og pappa er mer imponert når jeg klarer å rulle fra ryggen til magen og tilbake igjen, men for min del er det mest frustrerende at jeg ikke klarer å bevege meg fremover eller rundt omkring for å kunne smake på alt det gøye som er i hjemmet mitt, men som er utenfor rekkevidde. Uansett, tilbake til det dette innlegget skal handle om, MAT!

Forrige innlegg ble avsluttet med det noen kanskje vil kalle for en cliffhanger eller teaser. Der avslørte jeg at mamma sin plan var at jeg skulle få smake på en blanding av avokado og banan. Det fikk jeg og, men bare en dag. Mamma har ikke funnet ut helt hvordan den blandingen der helst skal oppbevares uten at den blir dårlig, så det prosjektet ble tydeligvis lagt litt på is. Nå nærmer jeg meg uansett den magiske alderen av 6 måneder, og når man blir 6 måneder er plutselig utvalget av mat i butikkene mangedoblet, som igjen betyr at nye smaker kommer på løpende bånd. Mamma har slitt på kjøkkenet i timevis for å lage hjemmelagde grønnsaksmoser. De er jeg straks ferdig med å fortære, så nå må hun ha seg en dag til på kjøkkenet og lage blandinger som inneholder både kjøtt og fisk! (Jeg har smakt på lekefisken når jeg bader, men den smaker bare plast og badevann. Jeg tror ikke det er helt det samme.)

Men nå, mat-testing!

Sviskemos:
Jeg skal ærlig innrømme, jeg var skeptisk. Sviske har en litt funky farge, og så lagde pappa en veldig rar grimase når han smakte på det. Men etter litt tid så har sviske blitt en stor favoritt! Det er liksom en mellomting mellom sur og søtt, men uansett veldig godt. Jeg pleier å få sviske til dessert etter jeg er ferdig med varmlunsjen min, og det er rett og slett den perfekte avslutning på et godt måltid.
Terningkast 3 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.

Banan:
Banan er litt mer klumpete enn det andre jeg har spist, og jeg elsker jo en utfordring. Mamma pleier bare å mose bananen med en gaffel, og da blir det litt mer motstand og litt gøyere. Banan er sånn mat som jeg får innimellom, og det er ekstra gøy når jeg får spise selv i nettet mitt.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Brokkoli og potet:
Mammaen min må være den beste i verden til å lage mat! Siden jeg er barn har jeg en automatisk motforestilling mot brokkoli, men dette var faktisk godt! Og så er det en ny farge, nemlig GRØNN! Jeg driver og øver meg på den fargen, men klarer bare å si "grøøøø". Enn så lenge. Snart klarer jeg også å si n. Pappa mener også at brokkoli er kjempesunt, så egentlig burde det ikke smake så godt som det gjør. Hva kan man si? Jeg er imponert over min mor sine ferdigheter på kjøkkenet. 
Terningkast 4 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Blomkål og potet:
Noe så kjedelig. Helt greit på smak, men kjedelig farge og mistet spenningen etter bare noen dager. Helt ok, vær så god neste..
Terningkast 1 for underholdning. (Kan man gi terningkast 0?)
Terningkast 3 for smak.

Søtpotet og gulrot:
Her derimot! De 2 beste og mest fargerike ingrediensene samlet i en deilig blanding. Orange er en gøy farge, og den må jeg øve meg masse på å si. Foreløbig klarer jeg såvidt O, men språket kommer vel etterhvert. Dette både smaker fantastisk og er kjempegøy å gni utover hele ansiktet! 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.


Onkel Anders måtte steppe inn som stol når vi var i juletreskogen. Det funket kjempefint, sånn bortsett fra at han holdt meg i hendene mine, sånn at jeg ikke kunne slenge søtpotet og gulrot overalt i stuen til grandtante og grandonkel.

Eplemos:
Mamma trodde at svisker skulle få fart på magen, men HOI! Dette gav magen racerfart! Og så smaker det jo kjempegodt også, så det er virkelig en bonus. Eple er noe jeg får på slutten av varmlunsjen istedenfor svisker, eller blandet i grøten min til kvelds, og det er så godt at jeg sluker hele porsjonen. 
Terningkast 6 for underholdning. (Det er ekstra gøy å se ansiktet til mamma og pappa når de må skifte eple-bleiene mine.)
Terningkast 6 for smak.

Vann:
Hvem skulle tro at noe som smaker ingenting faktisk kan være godt? Dette er jo helt perfekt, for det gjør at jeg ikke er tørst lengre, samtidig som at det ikke gjør meg like mett som melk. Og så har jeg fått så gøye flaskekopper med håndtak som jeg klarer å holde selv og drikke fra, det krevde bare litt øvelse å få til teknikken og å klare å treffe munnen istedenfor nesen eller kinnet. Den kan være litt tung når det er masse vann i, men hvis jeg mister den i bakken plukker jo bare mamma eller pappa den opp igjen. 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

2016

Januar:
Hemsedalstur. Det hemmelige frøet i magen som skulle bli en liten Sofius passerte 12 uker, og var dermed ikke hemmelig lengre.

Februar:
Strikking. Ultralyden viste at vi skulle få en bestemt liten frøken i juli.

Mars:
Mars var en drittmåned.

April:
Jeg konsentrerte meg mest om å takle å være tjukk, tung, treig og tungpustet. Og så skjedde det masse spennende på jobben.

Mai:
Det var VARMT i mai. 17. ble feiret på jobb. Babyshower. 

Juni:
Bursdag! Grillfest. Nach til morgentimene.

Juli:
Sofie <3

August: 
Sofie, Sofie, Sofie. Fjelltur. 

September:
Sofie, Sofie, Sofie. 

Oktober:
Sofie, Sofie, Sofie. Og barnedåp til lille-Sofie.

November:
Sofie, Sofie, Sofie og Jorm. Oslotur.

Desember:
Julebord, juletreskog og julaften.

Strikkeblogg

Ikke er dette noen god mammablogg og ikke er dette noen god strikkeblogg. Til jul var det mange som fikk hjemmestrikkede gaver av meg, men jeg har jo nesten ikke tatt bilder av noe av det jeg har strikket. Det ble 4 par tovede tøfler, 3 stripete luer, 3 pokemonluer og et par pulsvanter med ugleflette.

Pokemonluene er heldigvis godt dokumentert. For disse er jeg veldig fornøyd med.

Og det var mottakere også.
Mine foreldre fikk hver sin, til når de skal ut på poketur.

Og jeg er også veldig fornøyd med uglepulsvantene jeg strikket til min mor, selv om de foreløpig mangler øyne.

Kanskje jeg skal prøve å huske på å ta bilder av ting jeg strikker, sånn at jeg har noe mer å vise frem.

Det får være et nyttårsforsett.

Man begynner jo å lure

Jeg er veldig takknemlig for at Sofie er en sovebaby, altså at hun liker å sove lenge på morgenen, og ikke trenger å aktiviseres klokken 07. 

De siste ukene har hun også begynt å klare å underholde seg selv, noe som er veldig praktisk når jeg f.eks. skal lage middag eller vaske flasker.

Men.. Når disse to kombineres blir det jo plutselig en helt ny verden. 

Sofie sover på vårt rom i noen uker til. Og på kveldene etter hun er lagt sitter vi gjerne i stuen og har babycallen på. Det fungerer kjempefint. Etter hun har sovnet, våknet en halvtime senere for å få mat og så sovnet igjen, er det for det meste stille. Begynner hun å klynke fordi smokken har falt ut rekker vi å merke det før det blir gråt, og da klarer hun vanligvis å sovne igjen med en gang.

Men så.. når vi kommer for å legge oss mange timer senere igjen er det nå dette synet her som møter oss:

Og gudene vet hvor lenge hun har lagt våken og underholdt seg selv med å sparke og dra i dynen eller leke med kaninen. Det har iallfall foregått helt lydløst, siden den supersensitive babycallen ikke har plukket opp noe som helst.

Learning by doing

Jeg har ikke helt peiling på dette foreldregreiene. Man må jo passe på, hele tiden. Jeg har fått med meg at hun ikke skal ligge sånn at hun kan rulle ned fra stellebord og sofa og slå seg, og at når hun begynner å krype bør bokhyller sikres og bartrallen evakueres. 

Men så var det alt dette andre da, som man må passe på. Sånn i hverdagen.

Når jeg skal ut døren hjemme for eksempel. Da skal jeg ha på meg jakke og sko. Babyen er allerede kledd. Men jeg klarer jo ikke å holde hun i armene mine samtidig som jeg kler på meg selv. 

Så jeg legger hun på gulvet.

Den siste uken har jeg lært følgende:

1. Ikke legg babyen for nært en stikkontakt. De er veldig spennende å pirke borti.

2. Ikke legg babyen så nært at hun klarer å nå plastposer. ALT skal smakes på, og selv om moren din hyler "NEI! DU KAN SETTE DET I HALSEN!" så er det fremdeles viktig å smake på det.. (Det kan jo være at det er godt!)

For ikke å glemme andre ting som også bør holdes utenfor rekkevidde for en baby. Som sko, nøkkelknipper, mobiltelefoner og generelt alt som kan være farlig å ta på eller å putte i munnen. Eller ting som ikke tåler slev.

Det er enda godt at jeg er kjapp i refleksene. Jeg ser for meg at det blir mange sånne opplevelser fremover.

Er det rart man blir stolt?

"Mammahjertet" må jo være den største klisjeen i hele verden. Og jeg himlet meg øynene hver gang det ble nevnt.. Før jeg selv ble mor. Nå kommer liksom ting jeg har tenkt er teit før og smeller meg hardt i ansiktet. (Barn som gråter på kollektivtransport får et eget innlegg, ved en senere anledning.)

Jeg har klart å la vær å bruke det ordet selv. "Mammahjertet mitt", liksom. Men jeg kjenner på det hver eneste dag. 

Som når vi var på helsestasjonen tidligere i uken.
Når helsesøster skulle se hvordan babyen lå ann motorisk utbrøt hun, "Oj! Hun griper jo målrettet med begge hender! Og flytter en leke fra en hånd til en annen allerede!"

Da... Da var det faktisk rett før jeg sprakk av stolthet.

Merk mine ord. Hvis noen kommer til å finne en kur mot kreft, så er det dette slevende geniet her. Det er jeg overbevist om.

Rot i tradisjonene

Tradisjonen min er egentlig å sette opp og pynte juletreet lille julaften.

Men så er jeg tilfeldigvis sammen med Grinchen, som ikke kan forstå hvorfor vi skal dra et tre inn i stuen, pynte det og så hive det ut bare 1 uke senere.

Så for å få mest mulig ut av juletreet.. Satt jeg det opp en hel dag før, jeg.

Såvidt jeg har forstått skal trendy juletrær ha et tema. Nå kan vel ingen påstå at jeg er særlig trendy av meg, men temaet i år (og i fjor, og året før der, og året før der) er MINNER. Her henger julepynt jeg fikk av min tante mine første juler, med både navn og årstall. Jeg har hengt opp den litt forvirrede pingvinen jeg kjøpte til Kjæresten den første julen vi feiret sammen. Jeg har hengt opp turtelduene jeg kjøpte når vi var på vår første ferie sammen i London for mange år siden. Det henger også en liten bok på treet, som jeg har fått av min mor (som jobber på bibliotek). Noe er julepynt jeg har fått eller stjålet med meg fra mine foreldre, andre ting har jeg kjøpt i nyere tid.
Og så tyvåpnet jeg en av Sofie sine julegaver, sånn at hun også har et minne hengende på treet. En nydelig glasskule med navn og årstall som hun fikk av en baby-venninne og hennes familie. 

Kjæresten har prøvd å påstå at jeg skal få ha tre til neste år også, men da skal vi kjøpe masse julekuler i bare en farge. Vi får se når den tiden kommer.. Jeg tror nok det i så fall må bli i tillegg til høyhelte sko, bøker, pingviner og turtelduer.

Siden sist:

Siden sist har jeg vært på jentejulebord. Jeg holdt ut lengre enn sist, men bare såvidt.

Siden sist har vi hatt photoshoot i heimen. Det er ikke så lett når Sofie er ca like flink til å posere som sin mor, men heldigvis har vi en god fotograf.

Så resultatet er det absolutt ingenting å si på. Det er jo et ganske så nydelig motiv også.

Siden sist har jeg også pyntet til jul. 2. søndag i advent kom endelig julepynten frem, etter at jeg hadde mast om den i ca 2 uker. Og selv om vi har småbarn i huset klarer fremdeles ikke nissene eller snømannen å oppføre seg skikkelig. Pingvinfamilien er helt sjokkert, stakkars.

Ting jeg aldri trodde jeg kom til å si:

Mamma håper at du kommer til å bæsje litt skikkelig i dag.

NEI! Ikke riv i øredobben til mamma!

Lille venn, ikke spise på håret mitt.

MADS!! KOM HIT MED EN GANG!! SE!! HUN GRIPER JO MED BEGGE HENDENE!! VI HAR LAGET ET GENI!!

Åh. Ikke slikke på brillene mine.

Unnskyld skatten min! Det var ikke meningen å skremme deg, jeg måtte bare nyse litt.

Oslove

Å kjøre fra Bergen til Oslo er ganske langt. Når man også har en baby kan det fort kjennes enda lengre ut. Vi hadde egentlig tenkt å ta toget, men det var planlagt buss for tog fra Voss til Bergen, og det er dessverre uaktuelt med en liten baby.

Sofie er ikke en sånn baby som sovner med en gang hun settes i bilsetet og vi begynner å kjøre. Dessverre. Men hun er heldigvis verdens mest tålmodige lille jente. Så med litt god planlegging, far som sjåfør og mor i baksetet utrustet med masse leker og et par skurketriks, så gikk det faktisk overraskende bra.


Vi bodde hos Karoline, Robin og Jorm. Sofie synes at det var superstas å få en ny kompis som er like facinert av gulpekluter som hun er.


De hadde mange gode samtaler, og flørtet litt.


Vi traff slekten, og mine søskenbarn, onkel og tante fikk hilse på den nyeste Solli-jenten. Hun underholdt alle en stund og sjarmerte alle i mils omkrets, før hun sluknet på fanget til min kusine.


Vi var på babykino og så skifilm. Vi har vel egentlig tenkt at hun ikke skal se så mye på skjermer, fordi det er så mye bevegelse og det er fare for at hun kan bli overstimulert. Men foran et stort kinolerret ble det litt vanskelig. Heldigvis sovnet hun etter en liten stund.


Pappaene koste seg også ganske bra.


Og vi hadde oss en liten tur rundt i hovedstaden og lekte turister.

Det var utrolig deilig å bo en plass der du ikke trenger å være gjest. Vi var liksom ikke på besøk, det var som om vi var hjemme, bare i Oslo.

Sofie tester barnemat

(Gjesteinnlegg fra Sofie)

Siden jeg får morsmelkerstatning er 4 måneder den magiske alderen for gradvis innføring av fast føde.
Hvor gradvis det egentlig ble kan vel diskuteres, for både mamma, pappa og jeg synes at fast føde er kjempegøy, og da er det litt vanskelig å moderere seg i forhold til mengden.

Mamma hadde lest opp og ned om dette med fast føde, og fått masse råd fra helsesøster, men det var ikke så lett å følge rådene. Rådene sier å begynne med en matvare og ta 1 ts første dagen og så 2 neste dag osv, osv til uken er omme, og så neste uke en ny matvare og så fortsette sånn. Men allerede den første dagen skjønte jeg veldig godt at dette med mat, det var gode greier. Så jeg ville ha mer enn bare en liten t-skje med mat. Og jeg fikk det som jeg ville.. Som vanlig. 

Uke 1: Babygrøt.
Dette var merkelige greier. Jeg elsker jo å tygge på alt jeg klarer å putte i munnen, men dette var litt annerledes. Ikke bare kunne det tygges, men det skulle jo svelges også. Etter noen dager klarte jeg å mestre teknikken, sånn at det kom mer ned i magen enn ut på klærne. Og herlighet, dette var gøy! Ekstra gøy med ansiktsuttrykkene til mamma og pappa når jeg ikke vil gape helt med en gang, og så lager de så gøy lyd når jeg tar grøten fra munnen og gnir utover resten av ansiktet. Bare litt kjedelig smak.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Uke 2: Søtpotet.
OJ! DETTE var noe annet enn kjedelig grøt! Kokt og most søtpotet med litt morsmelkerstatning i, hvem skulle trodd at det smakte SÅ godt? Smaken eksploderte jo i munnen. Det eneste kjedelige er at det går tomt så fort.. Mamma og pappa mener at vi må "ta det litt forsiktig sånn at jeg ikke får vondt i magen", men dette var jo bare namnamnam, kjempegodt! Og så så fin farge! Mor gir ekstrapoeng for at den sterke orange-fargen gjør det lettere å se hvor jeg har klart å søle mat, jeg gir ekstrapoeng for at mamma lager så morsom lyd når søtpoteten havner i øyet.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 10 for smak.

Uke 3: Potet og gulerot.
Nesten like fin farge som søtpotet, men ikke like fantastisk smaksopplevelse. Dette var helt greit, men ingen høydare, som de sier i Sverige. Ekstrapoeng for at mamma lar meg holde skjeen når jeg er ferdig med dagens porsjon. Og litt morsomt at prompene mine plutselig lukter litt gulerot.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Uke 3: Sviskemos.
Plutselig ble det blandet inn noe annet midt i uken enn det som egentlig var på planen. Foreldrene mine mener at dette skulle hjelpe litt på magen, og det høres jo veldig greit ut. Problemet er bare smaken.. Jeg er litt skeptisk. Dette var annerledes enn noe av det andre jeg har fått smake, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig synes om det. 
Foreløbig usikker på terningkast, jeg må smake det litt mer før jeg bestemmer meg. Jeg skal holde dere oppdatert!


Det er så langt jeg har kommet i smakingen av nye og spennende ting. Neste uke er det visst banan og avokado som står på menyen. Pappa synes at den blandingen høres rar ut, mens mamma insisterer på at "alle på internet sier at babyer synes at det er godt", så da får vi nesten bare vente og se hva min dom blir. Dette med testing av babymat blir kanskje en føljetong, hvis mamma bare lar meg få lov til å ha noen gjesteinnlegg fremover. Jeg har jo så mye på hjertet!

(Og hvis dere vil lese en ordentlig mammablogg, og ikke bare en motvillig en, så anbefaler mamma HeiaMamma. Hun lo så godt når hun leste den en dag at jeg våknet fra middagsluren min med et hyl. Så da er den nok morsom også, selv om jeg personlig ikke helt ser humoren i det..)

Til pappa. Fra Sofie

I anledning gårsdagen fikk Kjæresten dette på sin facebook:

Positive og negative side ved å ha baby

Positivt: Man har alltid våtservietter i hus.
Negativt: Man hadde ikke trengt så mange våtservietter uten en baby.

Positivt: Man har noen man kan tvangskose med.
Negativt: Når hun ikke vil bli kost med blir hun sint og slår.

Positivt: Uendelig med underholdning. Jeg kan sitte i timesvis å bare se på hun, enten hun er våken eller sover. Og jeg er blitt en racer på babybabbel!
Negativt: Det er ikke særlig mentalt stimulerende underholdning. 

Positivt: Får koblet av sosiale medier.
Negativt: Må koble av sosiale medier.

Positivt: Du får gått mye på tur.
Negativt: Jeg hater å gå tur.

Positivt: Hun er en icebreaker. Jeg har noe å snakke om med alle jeg treffer på. Og fremmede mennesker kommer bort for å snakke med oss.
Negativt: Det er så mange gamle damer som skal opp i vognen for å stryke hun på kinnet. Babyer får visst ikke ha intimgrenser.

Positivt: Du har en egen liten dukke som du kan kle i akkurat det du vil. 
Negativt: Jeg har hørt rykter om at det ikke varer så veldig lenge.

Jeg kledde av meg på skolen

I går var det en sak på tv2 nyhetene om Gyda, som er førsteårs sykepleierstudent på HiOA. Som en del av utdannelsen og fagplanen skulle de øve på stell på hverandre. De skulle ha på seg badetøy eller undertøy og la medstudentene øve på stell. Gyda ville ikke det, på grunn av personlige grunner, og nekter å "kle av seg" for å kunne bli sykepleier. Hun ble truet med at hun kan stryke og bli kastet ut fra skolen hvis hun nekter. Jeg har fulgt denne saken siden Gyda skrev om den på bloggen sin, og den engasjerte en del folk på Facebook i et døgns tid. Jeg prøvde å diskutere med Gyda, men det måtte jeg fort gi opp. Jeg ble stemplet som en som mangler både empati og forståelse, i tillegg til å bli kalt "Miss Obvious" når jeg prøvde å forklare for hun hvorfor jeg synes det var en nyttig opplevelse. Nå har Norsk Sykepleierforbund blitt blandet inn i denne saken, og det er igjen blitt en aktuell sak. 


Så her kommer min dramatiske historie:

Jeg kledde iallfall av meg på skolen, og jeg lærte masse av det. Jeg lå i bikini og lot meg vaske av medelever, og det var veldig nyttig. Mine medstudenter kledde også av seg for meg, og det hjalp meg til å bli en bedre sykepleier. Mine medstudenter gav meg tilbakemelding når jeg var hardhendt eller gjorde noe ubehagelig.

Vi var i små grupper, med 4 studenter fordelt på 4 eller 5 senger. På gruppen vår hadde vi også en mannlig student. Han var den eneste mannlige studenten i vår klasse, og måtte fint stille opp, sånn som resten av oss. 
Det å være pasient er mye mer enn å være en "kropp". En kropp kan erstattes med en dukke, uten tvil, men en pasient er så mye mer enn en kropp.
Når man steller et menneske som ikke er i stand til å stelle seg selv er det mye å ta hensyn til. Hvordan støttes pasienten? Ligger han/hun godt? Er vannet for varmt eller kaldt? Hvordan kan man unngå at pasienten føler seg helt blottlagt, selv om den ligger så godt som naken? 

Det å måtte være så avhengig av mine medstudenter var en opplevelse. Noen gnikket for hardt, og andre gjorde lakenet vått sånn at det var ubehagelig å bli lagt ned igjen. Andre ganger ble jeg snudd så langt over på siden at jeg følte at jeg kom til å falle ut av sengen. 

Alle lærte noe den dagen, enten det var hvordan man bretter vaskekluten, eller hvor skummelt det er å ligge helt ute på sengekanten og tro at man kommer til å falle på gulvet. 


Jeg kan forstå at noen personer har problemer med å kle av seg, jeg tror egentlig det ikke er noen som med glede tar av seg klærne og blottlegger seg i bare undertøyet foran hvem som helst, men det er kanskje også litt av poenget. Det å måtte føle på kroppen hvor ubehagelig det er å ligge der og være avhengig av noen andre, og å ikke kunne få vasket håret på den måten du synes er mest behagelig, er kanskje minst like lærerikt som å lære å brette vaskekluten på riktig måte.

Og stell er så utrolig viktig! Det er helt grunnleggende sykepleie! Det handler ikke bare om å bli ren, om hygiene og om å vaske ansiktet før rumpen. Et godt stell inneholder så mye mer. Det er 2 ganger for dagen man får sett ryggen på en pasient, og det er ved morgen- og kveldsstellet. Hvordan ser den ut? Er det tegn til sår? Det er også en av de få gangene en sengeliggende pasient får trent og beveget seg i løpet av en dag, for å unngå sengeleiets komplikasjoner. Man må kunne berolige en eldre, dement pasient som ikke skjønner hva som skjer, man må kunne tulle med en yngre pasient som synes det er flaut, og man må lære å gjøre en ubehagelig situasjon til noe som er ok og akseptabelt. Man må kunne utad kunne fremstå som at man har all verden med tid, selv om du egentlig har noe du MÅ gjøre om ti minutter. Men et godt stell er ikke bare varme hender og å vise forståelse for at det er ubehagelig for pasienten, et godt stell rommer alt en sykepleier kan og har lært, både praktisk og teoretisk, i løpet av tre år på skolen og hele sin yrkeskarriere. 

Man kan ikke lese seg til hvordan man steller, det må øves på. På samme måte som at man må øve på å legge venefloner, ta blodprøver og legge bandasje. Og så må man koble det man har lest sammen med det man har i hendene. Man må vite hvilke komplikasjoner som kan komme av prosedyren du gjør, hvordan man oppdager de, hvordan de utvikler seg og hvilke tiltak som settes inn.

Ja, der ligger jeg. Med rumpen bar. Og blir satt sprøyte på. For det å sette sprøyter på dukker eller appelsiner eller noe annet ikke er det samme som å sette i et menneske. 

På skolen lærte vi å legge venefloner på gummiarmer. De gummiarmene kan de bare kaste, det er ikke i nærheten av det samme. Vi fikk ikke lov å stikke hverandre fordi noen for noen år siden hadde klaget på at det var vondt. Vi lærte også å legge urin-kateter på en dukke, naturlig nok, og det hadde vært en drømmeverden hvis det fantes et eneste menneske som så ut nedentil som den dukken. Jeg har lagt inn en god del både venefloner og katetre i løpet av de årene jeg har vært i jobb, og det eneste den øvelsen med dukker hjalp med var hvordan jeg skulle forberede meg til prosedyren. Man kan ikke øve på en gummiarm hvordan man finner en blodåre hos en som har brukt opp alle blodårene sine på å skyte amfetamin eller heroin. Man kan heller ikke øve på en dukke hvordan man legger inn et urin-kateter, uten at jeg skal gå så veldig i detalj om hvorfor det kan være en utfordrende prosedyre. Det man kan øve på er å finne frem riktig utstyr og å holde det sterilt, selve teknikken og prosedyren må man bruke ekte mennesker på. Og de menneskene som det øves på er pasientene våre, hvis ikke medstudenter, kontaktsykepleiere eller veiledere stiller opp. 

Jeg synes at alle har godt av å kjenne på pasientrollen. Men det aller viktigste er kanskje den erfaringen du gir medstudentene dine ved å stille deg disponibel for at de skal lære. 

Sånn kan det gå

Jeg hadde min første kveld på byen på et år i går. Sånn hvis man ser bort i fra alle de gangene jeg har vært gravid og kjørbar, og det teller egentlig ikke.


Så skulle det pinlig få av disse


og verdens vakreste stemme


til for at jeg endte opp med å dra hjem før klokken var 1, med en stjålet set-liste i vesken.

Jeg tror jeg må øve litt mer på toleransen min, og på å ikke bli helt overveldet når jeg hører nydelig musikk.

Men jeg fortsetter å irritere meg grenseløst over mitt medpublikum når jeg er på konserter. Det er greit at jeg kanskje irriterte på meg noen i går når jeg stod og sang med til alt, for jeg synger på ingen måte like fint som Silje Halstensen, men jeg gav hun iallfall tilbakemelding på musikken sin. Når en musiker på hjemmebane ikke spiller begge ekstra-numrene, så sier det litt om hvor elendig publikum er. Jeg flyttet meg fremover, fordi vi stod rett med noen som hadde bestemt seg for å betale over 300 kroner for å stå i et mørkt rom med høy musikk og snakke i tre timer. Og plutselig så står jeg helt fremme ved scenen, på første rad. Hadde publikum vært halvveis engasjert, så hadde det ikke la seg gjøre. Jeg har vært på min andel av konserter oppigjennom årene, og de gangene jeg har stått på første rad har jeg vært førstemann inn i lokalet og sloss for å holde på plassen min. 

Jeg skjønner godt at hun droppet å spille det ene ekstra-nummeret. Når jeg var skuffet, tør jeg ikke tenke på hvor skuffet artisten var.

#Kliss

"And I'd choose you; in a hundred lifetimes, in a hundred worlds, in any version of reality, I'd find you and I'd choose you."

Kiersten White, The Chaos of Stars

Det er ikke så lett dette med spedbarn, og det blir garantert ikke noe lettere med småbarn. 
Overalt står det at de ferske foreldrene må passe på å få tid til hverandre, og til seg selv. Men det er ikke så lett det, alltid. 

Som når jeg bare vil ligge på sofaen og døse, eller ha meg en liten powernap. Men babyen er overtrøtt, og ikke vil slutte å grine. Når det eneste som får hun til å være stille er konstant bevegelse, om det er i armene til en voksen, frem og tilbake og frem og tilbake på gulvet, eller om det er i vognen er et fett. Poenget er bevegelse. 
Eller når jeg ikke får spist frokost før mange timer etter vi har stått opp, fordi hun hyler med en gang hun legges ned og ikke vies 100% oppmerksomhet, da blir det litt vanskelig å lage mat eller spise.

Da er det godt å ha en snill, trygg og god tullepappa som kan ta sin del av kos, stell, underholdning og oppmerksomhetsgiving. Siden vi har flaskebaby kan han også bidra i matingen.
Da er det godt å ha en pappa som tar ungen i vognen og sier: "Nå går vi på tur, vi blir vekke i en time. Legg deg til å sove litt du."
Det er godt å ha en gøy pappa som underholder datteren sin med lek, sang og prat, selv om han er syk, sånn at jeg kan få i meg noe mat, skrevet et lite blogginnlegg eller strikket noen omganger på dagens strikkeprosjekt.

Det er fint å ha en partner som lager middag mens jeg får babyen til å sove for kvelden. Som tømmer i et glass vin til meg når babyen sover og masserer skuldrene mine før han må gå på nattevakt. Som får meg til å le når jeg egentlig har lyst til å begynne å grine. Og som kjøper fine gaver til både mor og baby, sånn at hele familien kan være like tøff.

Jeg er så glad og takknemlig for at vi valgte hverandre, jeg kan ikke se for meg noen andre som pappa til mitt barn. 
Heldigvis. 
Det er så flaks at vi traff hverandre, og at det ble oss to.
(Jeg tror ikke noen trodde at vi kom til å være her, når ryktene begynte å gå for fire år siden.)

Hobby

Når jeg var på jobbintervju fikk jeg spørsmål om hva jeg likte å gjøre på fritiden, om jeg hadde en hobby. Jeg svarte: "Hvis dere tenker på noe håndarbeid eller noe sånn, nei. Selv om jeg har vært nattevakt i mange år kan jeg ikke strikke engang." Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, min bestemor lærte meg en gang jeg gikk på barneskolen å strikke rettmasker, men etter det har jeg ikke tatt i et strikketøy.

Og så satt jeg en nattevakt, og så på en kollega som strikket. Hun strikket putetrekk, med tjukke pinner og et tjukt garn. Og det gikk fort unna! Så jeg spurte hun om hvilket garn hun brukte og hvor det var kjøpt, og så dro jeg på butikken og handlet inn. 
Men istedenfor å handle inn til et putetrekk, handlet jeg inn til et pledd. Og så var det bare å begynne. 

Jeg synes det gikk så strålende flott, at jeg satt i gang med flere prosjekter. Jeg strikket meg en hals, og et skjerf til lillebror. Ved hjelp av google og youtube strikket jeg en genser og jakke til meg selv, og når jeg ser tilbake, så burde jeg kanskje ha undersøkt hva "glattstrikk" var, for hele jakken er strikket i riller. Jeg lærte hva som var bol og hva som var bærestykke, jeg spurte og grov på garnbutikken, og jeg lærte meg etterhvert å strikke oppskrifter. Når jeg stod fast dro jeg ut til Besto, og hun sa så greit: "Bare gjør som det står. Ta et skritt av gangen." Så da gjorde jeg det.

Jeg strikket en lue til kjæresten (som jeg ikke kan huske å ha sett han brukt..), og når jeg ble gravid måtte jo babyen også få strikkede klær av mamma. Sakte men sikkert lærte jeg meg å strikke mønster, jeg lærte meg knapphull og kast, felling og øking og hvordan man snur midt i arbeidet.

Heldigvis gjør øvelse mester, og mitt siste prosjekt er en genser til kjæresten, basert på en kofteoppskrift. Her var det både sying, klipping og montering, men det fikk jeg heldigvis hjelp til. Jeg er ikke fornøyd med genseren, for det er en del småfeil på den. Men den er ikke like mislykket som en del av de tingene som ligger i mitt skap, og nå vet jeg at jeg kan bedre.

Så da er det bare å kaste seg over nye prosjekter igjen, og så vet jeg jo heldigvis at øvelse gjør mester, og en gang kommer jeg til å strikke noe avansert som jeg er 100% fornøyd med.


Liten tvil om hvem som blir det tøffeste paret på akvariet når pappa-permen begynner i mars.

Amming og press og sånn

Før Sofiusen ble født skrev jeg litt om tabuer man møter på som gravid og ting jeg var redd for å oppleve som fersk førstegangsmamma.

En av de tingene jeg skrev at jeg var redd for var å ikke få til ammingen, for det hadde jeg så veldig lyst til. Det er jo det man blir fortalt er det beste for babyen. Morsmelk er jo skreddersydd til babyen din, og i tillegg gjør alle det, så det må jo være riktig.
Kort fortalt, vi fikk det ikke til. Vi måtte gi opp etter 2 uker. Jeg havnet på sykehuset med blålys på grunn av en brystbetennelse som også gav meg blodforgiftning, og jeg måtte få antibiotika intravenøst i en liten uke før vi fikk lov til å reise hjem.
Det var utrolig kjipt å miste disse dagene hjemme og det var kjipt å gå glipp av flere dager vi kunne brukt på å øve oss på å bli en familie før pappaen måtte tilbake i jobb.
Men det jeg kjente mest på, det verste med hele denne opplevelsen, var faktisk følelsen av at jeg var en dårlig mor fordi jeg ikke klarte å amme og ta meg av barnet mitt. Og den tanken og idéen satt så utrolig godt plantet i hodet mitt.

Alle jeg har snakket med har støttet meg i valget jeg tok når jeg bestemte meg for å gå over på flaske og droppe ammingen. Jeg snakket først med kjæresten om det, og han var heldigvis enig. Ingen av oss ville risikere at jeg ble så syk igjen. Egentlig er det bare hans mening som skal bety noe for meg. Men også sykepleiere og leger på sykehuset, helsesøstre, venninner og kompiser både med og uten barn, både min og kjærestens familie, kollegene mine. Ja, alle. Alle har sagt at det ikke har noe å si. Mange forteller også om at de selv måtte over på morsmelkerstatning, og det er faktisk ganske få som har klart å fullamme alle de 6 månedene som er anbefalt fra WHO.
Det er ingen som har hevet øyenbrynene når jeg drar frem flaske, termos og pulver når vi er på café eller ute blant folk. Nå er det kanskje bare flere som beundrer hun mens hun får mat enn de ville gjort hvis hun fikk brystet, siden de ikke vil stirre på puppen min og gjøre meg forlegen. Noen nysgjerrige har spurt om det går greit med matingen, på lik linje som jeg har hørt at andre mammaer blir spurt om det går greit med ammingen.

Men hvorfor gråt jeg da de første gangene jeg gav hun erstatning? Hvorfor føler jeg meg fremdeles som en elendig mor når jeg handler inn Hipp på butikken, med lille Sofie i vognen? Hvorfor sitter jeg fremdeles med krummet rygg og bøyd hode når jeg tar frem flasken for å mate hun i offentligheten, klar til å få slengt kommentarer etter meg om hvor dårlig mor jeg er? Jeg har øvd inn hva jeg skal si hvis noen kommenterer at det er bedre for barn å ammes, og hver gang amming eller mating tas opp som tema føler jeg at jeg må forsvare meg og skylde på at ammingen gjorde meg syk.

Dette er jo bare i mitt eget hode, men det må jo komme fra en plass også. Kan jeg bare skylde på biologi? At det er det mest naturlige i hele verden, og at jeg er biologisk innstilt på å gi barnet mitt brystet? Eller er dette enorme fokuset fra alle kanter om at amming og morsmelk er det aller beste alternativet med på å skape min dårlige samvittighet og skyldfølelse? 

Når min mor og tante ble født var det ikke snakk om at min bestemor skulle amme, de skulle få flaske, sånn som alle andre barn som ble født på den tiden. Hun opplevde aldri noe skam over å gi barna sine flaske, sånn som jeg gjør. Når jeg forklarer folk hvorfor jeg måtte slutte med amming, så får jeg ofte til svar at "dere prøvde iallfall", eller "da fikk hun jo de 2 første ukene, og det er jo bedre enn ingenting". Det er liksom greit at vi har valgt flaske, fordi vi forsøkte. Jeg kunne ha dødd av forsøket, men hun fikk jo heldigvis i seg morsmelk i 2 uker.

Det er flott at det er fokus på at amming skal normaliseres, og at det skal være greit å dra frem en pupp i offentligheten, når puppens funksjon er å fylle en liten magesekk. (For min del kan godt flashes litt mer pupper i offentligheten, uten at den skal fungere som meieri også.) Men når dette hylles, så er det samtidig med en negativ vinkling på alternativet. Det blir som når kvinnelige former hylles, samtidig som at det å være tynn skal være noe stygt og ekkelt. 

Jeg er bare så dritt lei av at hvis det ene skal være fantastisk, så skal det andre være forferdelig!

Verden er ikke svart-hvitt.

Det viktigste er ikke å amme, men å mamme.

Kan ikke fokuset være å ha en frisk og sunn baby? En baby som får i seg nok mat, enten det kommer fra puppen eller fra butikken?
Sofie har fem haker og valker på både armer og lår, hun lider absolutt ingen nød. Hun er frisk som en fisk, bortsett fra at hun er litt tett i nesen innimellom, men det er også venninnen hennes som får morsmelk. Hun er en blid og deilig liten tjukkebaby, som er fornøyd så lenge hun er mett og uthvilt, som de fleste andre babyer.

Lykkenermange.blogg.no skrev om dette også, men hun opplevde det motsatte. Hun opplevde et press om å gi ungen sin morsmelkerstatning. Et veldig fint og godt reflektert innlegg og vi er helt enig i at mødre og babyer selv må velge hva som passer best for de. Men så kommer en av de siste setningene, der hun kaller det å velge morsmelkerstatning for en enkel løsning.
Jeg vet ikke noe om hvordan hennes unger er matet, men det er på ingen måte enkelt å være flaskemamma for mitt spedbarn. Flasker skal vaskes og kokes. Vann skal kokes. Man skal ha rikelig med kokt vann tilgjengelig, både varmt på en termos og kaldt i en lukket beholder i kjøleskapet. Vannet skal holde riktig temperatur, og den ferdige melken skal ikke stå i mer enn 20 minutter, for da blir den dårlig og er farlig for en liten babymage. Og hvis man skal ut døren er det et helt prosjekt i seg selv, med å sørge for å ha med nok flasker, vann og pulver. Stellevesken er overfylt bare vi skal en liten tur til besteforeldrene. Og det holder ikke å bare ha varmt vann, for de minuttene det tar for vannet å kjøle seg ned til riktig temperatur er lange, bare prøv selv med en hylende baby.


2 armer er ikke i nærheten av nok når en flaske skal tilberedes ute i naturen.

Når Sofie fikk morsmelk var frokosten enkel. Jeg våknet av at hun gav beskjed om at hun begynte å bli våken og sulten, løftet hun fra sin seng over i vår, la hun til brystet og hun spiste seg mett. Så løftet jeg hun opp sånn at hun fikk rape og så sov vi videre i noen timer.
Nå er det ikke like lett. Jeg våkner av at hun gir beskjed om at hun begynner å våkne og er sulten, og løper ut på kjøkkenet med ungen på armen. Ungen legges i redet sitt på sofaen, og så må jeg selvfølgelig tisse, som jeg alltid må med en gang jeg står opp om morgenen. Klokken tikker, og Sofie begynner å bli ganske utålmodig. Så må jeg måle opp riktig mengde med vann og sjekke temperaturen på denne. Hvis vannet er for varmt må jeg blande i kaldt vann fra kjøleskapet og så helle av vannet som nå er for mye. Så må jeg klare å telle riktig antall måleskjeer med pulver som skal oppi flasken. Dette er overraskende vanskelig når man 30 sekunder tidligere lå under en varm dyne og sov sin dypeste søvn, selv om jeg bare skal telle til fire. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet helle ut hele flasken og begynne alt på nytt fordi jeg har kommet ut av tellingen mellom skje nummer to og tre. Dette må blandes sammen uten å få melk utover hele kjøkkenet. Alt dette gjøres mens Sofie ligger i redet sitt på sofaen, og den lille gryntingen som varslet at hun gjerne ville ha litt mat snart ,er gått over til gråt og illsinte skrik fordi hun er sulten og synes at ALT GÅR FOR TREGT! Og så skal ammepute, gulpeklut og et sprellende og hysterisk barn posisjoneres riktig på plass, før hun endelig får flasken i munnen og kan spise frokost. Nå er hun selvfølgelig helt våken og har grått i flere minutter, så det å få hun til å sovne igjen helt umiddelbart er umulig. Dessuten må jeg bort i vasken med den brukte flasken og skylle av den, sånn at det ikke begynner å vokse skumle bakterier i melkerestene, og dette er på ingen måte lydløst.


For ikke å glemme at flasker, erstatning og sterilisator har tatt over deler av kjøkkenet vårt.

Men nå gjorde jeg selv det jeg ikke vil at vi skal gjøre, å sette det ene opp mot det andre.

Beklager.

Det å ha en flaskebaby har jo selvfølgelig sine praktiske fordeler. Pappaen eller andre kan også gi hun mat, men det kunne de jo fremdeles gjort hvis hun fikk morsmelk, det hadde bare krevd at vi investerte i en brystpumpe. Og kostnaden av en brystpumpe hadde vært en dråpe i havet i forhold til pengene vi bruker på morsmelkerstatning, flasker og etterhvert nye flaskesmukker. En annen ting som også er praktisk er at mor kan ta seg en øl til middagen uten å være redd for at babyen skal bli full, men det er en ren og skjær luksusbonus, og det hadde jeg nok uansett klart å få til med god planlegging, også hvis jeg ammet.

Flaskemating og morsmelkerstatning var det som funket for oss. WHO's retningslinjer (som det skrikes mye om og ofte henvises til) er for hele verden, og disse tar i all hovedsak utgangspunkt i mulighetene for å opprettholde god hygiene under tilberedningen av morsmelkerstatningen. Det er stor forskjell på et utendørskjøkken i Afrika og vårt kjøkken her i Norge, så å bruke det argumentet blir feil. Mulighetene for å ha god hygiene her kan ikke sammenlignes med hvor vanskelig det er i en del andre land med mangel på rent vann og kokemuligheter. Det viktigste er at babyen får i seg nok mat, og at dette er mat som ikke gjør hun syk. I Norge kan vi koste på oss den luksusen at vi også skal kose oss med matingen, og Sofie får like mye kos, blikkontakt og kroppskontakt når hun får mat som de babyene jeg kjenner som ammes.

Jeg skulle bare ønske at en personlig erfaring er en personlig erfaring, og ikke alltid skal inkludere et angrep på de som gjør det annerledes enn deg.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
A

A

28, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits