Et helt halvt år

Klisjéalarm!

Tiden løper fra meg! 

For et halvt år siden, 12/07/16 klokken 16.12 fikk vi for første gang møte Sofie, vi fikk ansvar for et rynkete lite vesen som vi hadde laget, og som jeg hadde ruget på i 9 måneder. Det var litt rart, for vi kjente hun jo ikke. Selv om vi hadde snakket med hun inne i magen, og kjent på sparkene og hikkene hennes, så visste vi jo ikke hvem hun var.
Men nå har vi blitt kjent med hun. Vi hører på rapene hennes om det også kommer gulp, vi kjenner igjen når hun gråter av trøtthet, vi vet at hun elsker å bade og å spise frukt. 

Og så har vi blitt litt mer avslappet. Vi klarer å ta på hun klær ganske fort, uten å være redd for at vi skal ødelegge hun. Vi klarer å bære hun med en arm. Jeg kan gå på do mens hun ligger på gulvet i stuen og leker. Det er lettere å flytte hun fra et fang til et annet. Men vi må likevel kikke litt ekstra på hun før vi sovner, sånn bare for å være heeelt sikker på at hun puster. (Det beste er egentlig å pirke litt borti hun sånn at hun både beveger seg og lager lyd..)

Men samtidig er det også mer å passe på! Nå snur hun seg fra rygg til mage, som betyr at hun lett kan rulle bortover gulvet og plutselig få tak i ting som tidligere var utenfor rekkevidde. Hun kan ikke ligge på sofaen uten tilsyn, og om kvelden må vi inn flere ganger for å se at hun ikke har snudd seg i sengen.
Men det er så gøy å følge med på alt det nye som skjer! Alt det gøye som oppdages og de nye tingene hun lærer! 

Jeg skjønner faktisk ikke hvor tiden blir av. Det går så alt for fort!

Kjært barn har mange navn

Snuppelure
Sofiusen
Mamma sin mest dyrebare skatt
Pappa sin aller vakreste lille prinsesse
Slevemonsteret
Kosepusen
Valkemor
Skalleper
Prinsesse Promp
Lille venn
Blidfisen
Babyen
Grøtdronningen
Lille Diva
Lille skilpadden
Matvraket
Smilebabyen
Gulpemor
Masekråken
Fantungen
Geniet
Sprellemor
Sokkespiseren
Den lille havfruen
Badenymfen
Snorkfrøken
Storflørten
Sutreleppen
Elsklingen
Lille spurvungen
Rampejenten
Natterangleren
Festløven

08.01.17

















Sofie tester barnemat #2

(Gjesteinnlegg fra Sofie. Del 1 kan leses her.)

Da er endelig milepæl nr 2 rett rundt hjørnet! Iallfall når det kommer til det viktigste, mat. Mamma og pappa er mer imponert når jeg klarer å rulle fra ryggen til magen og tilbake igjen, men for min del er det mest frustrerende at jeg ikke klarer å bevege meg fremover eller rundt omkring for å kunne smake på alt det gøye som er i hjemmet mitt, men som er utenfor rekkevidde. Uansett, tilbake til det dette innlegget skal handle om, MAT!

Forrige innlegg ble avsluttet med det noen kanskje vil kalle for en cliffhanger eller teaser. Der avslørte jeg at mamma sin plan var at jeg skulle få smake på en blanding av avokado og banan. Det fikk jeg og, men bare en dag. Mamma har ikke funnet ut helt hvordan den blandingen der helst skal oppbevares uten at den blir dårlig, så det prosjektet ble tydeligvis lagt litt på is. Nå nærmer jeg meg uansett den magiske alderen av 6 måneder, og når man blir 6 måneder er plutselig utvalget av mat i butikkene mangedoblet, som igjen betyr at nye smaker kommer på løpende bånd. Mamma har slitt på kjøkkenet i timevis for å lage hjemmelagde grønnsaksmoser. De er jeg straks ferdig med å fortære, så nå må hun ha seg en dag til på kjøkkenet og lage blandinger som inneholder både kjøtt og fisk! (Jeg har smakt på lekefisken når jeg bader, men den smaker bare plast og badevann. Jeg tror ikke det er helt det samme.)

Men nå, mat-testing!

Sviskemos:
Jeg skal ærlig innrømme, jeg var skeptisk. Sviske har en litt funky farge, og så lagde pappa en veldig rar grimase når han smakte på det. Men etter litt tid så har sviske blitt en stor favoritt! Det er liksom en mellomting mellom sur og søtt, men uansett veldig godt. Jeg pleier å få sviske til dessert etter jeg er ferdig med varmlunsjen min, og det er rett og slett den perfekte avslutning på et godt måltid.
Terningkast 3 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.

Banan:
Banan er litt mer klumpete enn det andre jeg har spist, og jeg elsker jo en utfordring. Mamma pleier bare å mose bananen med en gaffel, og da blir det litt mer motstand og litt gøyere. Banan er sånn mat som jeg får innimellom, og det er ekstra gøy når jeg får spise selv i nettet mitt.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Brokkoli og potet:
Mammaen min må være den beste i verden til å lage mat! Siden jeg er barn har jeg en automatisk motforestilling mot brokkoli, men dette var faktisk godt! Og så er det en ny farge, nemlig GRØNN! Jeg driver og øver meg på den fargen, men klarer bare å si "grøøøø". Enn så lenge. Snart klarer jeg også å si n. Pappa mener også at brokkoli er kjempesunt, så egentlig burde det ikke smake så godt som det gjør. Hva kan man si? Jeg er imponert over min mor sine ferdigheter på kjøkkenet. 
Terningkast 4 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Blomkål og potet:
Noe så kjedelig. Helt greit på smak, men kjedelig farge og mistet spenningen etter bare noen dager. Helt ok, vær så god neste..
Terningkast 1 for underholdning. (Kan man gi terningkast 0?)
Terningkast 3 for smak.

Søtpotet og gulrot:
Her derimot! De 2 beste og mest fargerike ingrediensene samlet i en deilig blanding. Orange er en gøy farge, og den må jeg øve meg masse på å si. Foreløbig klarer jeg såvidt O, men språket kommer vel etterhvert. Dette både smaker fantastisk og er kjempegøy å gni utover hele ansiktet! 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.


Onkel Anders måtte steppe inn som stol når vi var i juletreskogen. Det funket kjempefint, sånn bortsett fra at han holdt meg i hendene mine, sånn at jeg ikke kunne slenge søtpotet og gulrot overalt i stuen til grandtante og grandonkel.

Eplemos:
Mamma trodde at svisker skulle få fart på magen, men HOI! Dette gav magen racerfart! Og så smaker det jo kjempegodt også, så det er virkelig en bonus. Eple er noe jeg får på slutten av varmlunsjen istedenfor svisker, eller blandet i grøten min til kvelds, og det er så godt at jeg sluker hele porsjonen. 
Terningkast 6 for underholdning. (Det er ekstra gøy å se ansiktet til mamma og pappa når de må skifte eple-bleiene mine.)
Terningkast 6 for smak.

Vann:
Hvem skulle tro at noe som smaker ingenting faktisk kan være godt? Dette er jo helt perfekt, for det gjør at jeg ikke er tørst lengre, samtidig som at det ikke gjør meg like mett som melk. Og så har jeg fått så gøye flaskekopper med håndtak som jeg klarer å holde selv og drikke fra, det krevde bare litt øvelse å få til teknikken og å klare å treffe munnen istedenfor nesen eller kinnet. Den kan være litt tung når det er masse vann i, men hvis jeg mister den i bakken plukker jo bare mamma eller pappa den opp igjen. 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

2016

Januar:
Hemsedalstur. Det hemmelige frøet i magen som skulle bli en liten Sofius passerte 12 uker, og var dermed ikke hemmelig lengre.

Februar:
Strikking. Ultralyden viste at vi skulle få en bestemt liten frøken i juli.

Mars:
Mars var en drittmåned.

April:
Jeg konsentrerte meg mest om å takle å være tjukk, tung, treig og tungpustet. Og så skjedde det masse spennende på jobben.

Mai:
Det var VARMT i mai. 17. ble feiret på jobb. Babyshower. 

Juni:
Bursdag! Grillfest. Nach til morgentimene.

Juli:
Sofie <3

August: 
Sofie, Sofie, Sofie. Fjelltur. 

September:
Sofie, Sofie, Sofie. 

Oktober:
Sofie, Sofie, Sofie. Og barnedåp til lille-Sofie.

November:
Sofie, Sofie, Sofie og Jorm. Oslotur.

Desember:
Julebord, juletreskog og julaften.

Strikkeblogg

Ikke er dette noen god mammablogg og ikke er dette noen god strikkeblogg. Til jul var det mange som fikk hjemmestrikkede gaver av meg, men jeg har jo nesten ikke tatt bilder av noe av det jeg har strikket. Det ble 4 par tovede tøfler, 3 stripete luer, 3 pokemonluer og et par pulsvanter med ugleflette.

Pokemonluene er heldigvis godt dokumentert. For disse er jeg veldig fornøyd med.

Og det var mottakere også.
Mine foreldre fikk hver sin, til når de skal ut på poketur.

Og jeg er også veldig fornøyd med uglepulsvantene jeg strikket til min mor, selv om de foreløpig mangler øyne.

Kanskje jeg skal prøve å huske på å ta bilder av ting jeg strikker, sånn at jeg har noe mer å vise frem.

Det får være et nyttårsforsett.

Man begynner jo å lure

Jeg er veldig takknemlig for at Sofie er en sovebaby, altså at hun liker å sove lenge på morgenen, og ikke trenger å aktiviseres klokken 07. 

De siste ukene har hun også begynt å klare å underholde seg selv, noe som er veldig praktisk når jeg f.eks. skal lage middag eller vaske flasker.

Men.. Når disse to kombineres blir det jo plutselig en helt ny verden. 

Sofie sover på vårt rom i noen uker til. Og på kveldene etter hun er lagt sitter vi gjerne i stuen og har babycallen på. Det fungerer kjempefint. Etter hun har sovnet, våknet en halvtime senere for å få mat og så sovnet igjen, er det for det meste stille. Begynner hun å klynke fordi smokken har falt ut rekker vi å merke det før det blir gråt, og da klarer hun vanligvis å sovne igjen med en gang.

Men så.. når vi kommer for å legge oss mange timer senere igjen er det nå dette synet her som møter oss:

Og gudene vet hvor lenge hun har lagt våken og underholdt seg selv med å sparke og dra i dynen eller leke med kaninen. Det har iallfall foregått helt lydløst, siden den supersensitive babycallen ikke har plukket opp noe som helst.

Learning by doing

Jeg har ikke helt peiling på dette foreldregreiene. Man må jo passe på, hele tiden. Jeg har fått med meg at hun ikke skal ligge sånn at hun kan rulle ned fra stellebord og sofa og slå seg, og at når hun begynner å krype bør bokhyller sikres og bartrallen evakueres. 

Men så var det alt dette andre da, som man må passe på. Sånn i hverdagen.

Når jeg skal ut døren hjemme for eksempel. Da skal jeg ha på meg jakke og sko. Babyen er allerede kledd. Men jeg klarer jo ikke å holde hun i armene mine samtidig som jeg kler på meg selv. 

Så jeg legger hun på gulvet.

Den siste uken har jeg lært følgende:

1. Ikke legg babyen for nært en stikkontakt. De er veldig spennende å pirke borti.

2. Ikke legg babyen så nært at hun klarer å nå plastposer. ALT skal smakes på, og selv om moren din hyler "NEI! DU KAN SETTE DET I HALSEN!" så er det fremdeles viktig å smake på det.. (Det kan jo være at det er godt!)

For ikke å glemme andre ting som også bør holdes utenfor rekkevidde for en baby. Som sko, nøkkelknipper, mobiltelefoner og generelt alt som kan være farlig å ta på eller å putte i munnen. Eller ting som ikke tåler slev.

Det er enda godt at jeg er kjapp i refleksene. Jeg ser for meg at det blir mange sånne opplevelser fremover.

Er det rart man blir stolt?

"Mammahjertet" må jo være den største klisjeen i hele verden. Og jeg himlet meg øynene hver gang det ble nevnt.. Før jeg selv ble mor. Nå kommer liksom ting jeg har tenkt er teit før og smeller meg hardt i ansiktet. (Barn som gråter på kollektivtransport får et eget innlegg, ved en senere anledning.)

Jeg har klart å la vær å bruke det ordet selv. "Mammahjertet mitt", liksom. Men jeg kjenner på det hver eneste dag. 

Som når vi var på helsestasjonen tidligere i uken.
Når helsesøster skulle se hvordan babyen lå ann motorisk utbrøt hun, "Oj! Hun griper jo målrettet med begge hender! Og flytter en leke fra en hånd til en annen allerede!"

Da... Da var det faktisk rett før jeg sprakk av stolthet.

Merk mine ord. Hvis noen kommer til å finne en kur mot kreft, så er det dette slevende geniet her. Det er jeg overbevist om.

Rot i tradisjonene

Tradisjonen min er egentlig å sette opp og pynte juletreet lille julaften.

Men så er jeg tilfeldigvis sammen med Grinchen, som ikke kan forstå hvorfor vi skal dra et tre inn i stuen, pynte det og så hive det ut bare 1 uke senere.

Så for å få mest mulig ut av juletreet.. Satt jeg det opp en hel dag før, jeg.

Såvidt jeg har forstått skal trendy juletrær ha et tema. Nå kan vel ingen påstå at jeg er særlig trendy av meg, men temaet i år (og i fjor, og året før der, og året før der) er MINNER. Her henger julepynt jeg fikk av min tante mine første juler, med både navn og årstall. Jeg har hengt opp den litt forvirrede pingvinen jeg kjøpte til Kjæresten den første julen vi feiret sammen. Jeg har hengt opp turtelduene jeg kjøpte når vi var på vår første ferie sammen i London for mange år siden. Det henger også en liten bok på treet, som jeg har fått av min mor (som jobber på bibliotek). Noe er julepynt jeg har fått eller stjålet med meg fra mine foreldre, andre ting har jeg kjøpt i nyere tid.
Og så tyvåpnet jeg en av Sofie sine julegaver, sånn at hun også har et minne hengende på treet. En nydelig glasskule med navn og årstall som hun fikk av en baby-venninne og hennes familie. 

Kjæresten har prøvd å påstå at jeg skal få ha tre til neste år også, men da skal vi kjøpe masse julekuler i bare en farge. Vi får se når den tiden kommer.. Jeg tror nok det i så fall må bli i tillegg til høyhelte sko, bøker, pingviner og turtelduer.

Siden sist:

Siden sist har jeg vært på jentejulebord. Jeg holdt ut lengre enn sist, men bare såvidt.

Siden sist har vi hatt photoshoot i heimen. Det er ikke så lett når Sofie er ca like flink til å posere som sin mor, men heldigvis har vi en god fotograf.

Så resultatet er det absolutt ingenting å si på. Det er jo et ganske så nydelig motiv også.

Siden sist har jeg også pyntet til jul. 2. søndag i advent kom endelig julepynten frem, etter at jeg hadde mast om den i ca 2 uker. Og selv om vi har småbarn i huset klarer fremdeles ikke nissene eller snømannen å oppføre seg skikkelig. Pingvinfamilien er helt sjokkert, stakkars.

Ting jeg aldri trodde jeg kom til å si:

Mamma håper at du kommer til å bæsje litt skikkelig i dag.

NEI! Ikke riv i øredobben til mamma!

Lille venn, ikke spise på håret mitt.

MADS!! KOM HIT MED EN GANG!! SE!! HUN GRIPER JO MED BEGGE HENDENE!! VI HAR LAGET ET GENI!!

Åh. Ikke slikke på brillene mine.

Unnskyld skatten min! Det var ikke meningen å skremme deg, jeg måtte bare nyse litt.

Oslove

Å kjøre fra Bergen til Oslo er ganske langt. Når man også har en baby kan det fort kjennes enda lengre ut. Vi hadde egentlig tenkt å ta toget, men det var planlagt buss for tog fra Voss til Bergen, og det er dessverre uaktuelt med en liten baby.

Sofie er ikke en sånn baby som sovner med en gang hun settes i bilsetet og vi begynner å kjøre. Dessverre. Men hun er heldigvis verdens mest tålmodige lille jente. Så med litt god planlegging, far som sjåfør og mor i baksetet utrustet med masse leker og et par skurketriks, så gikk det faktisk overraskende bra.


Vi bodde hos Karoline, Robin og Jorm. Sofie synes at det var superstas å få en ny kompis som er like facinert av gulpekluter som hun er.


De hadde mange gode samtaler, og flørtet litt.


Vi traff slekten, og mine søskenbarn, onkel og tante fikk hilse på den nyeste Solli-jenten. Hun underholdt alle en stund og sjarmerte alle i mils omkrets, før hun sluknet på fanget til min kusine.


Vi var på babykino og så skifilm. Vi har vel egentlig tenkt at hun ikke skal se så mye på skjermer, fordi det er så mye bevegelse og det er fare for at hun kan bli overstimulert. Men foran et stort kinolerret ble det litt vanskelig. Heldigvis sovnet hun etter en liten stund.


Pappaene koste seg også ganske bra.


Og vi hadde oss en liten tur rundt i hovedstaden og lekte turister.

Det var utrolig deilig å bo en plass der du ikke trenger å være gjest. Vi var liksom ikke på besøk, det var som om vi var hjemme, bare i Oslo.

Sofie tester barnemat

(Gjesteinnlegg fra Sofie)

Siden jeg får morsmelkerstatning er 4 måneder den magiske alderen for gradvis innføring av fast føde.
Hvor gradvis det egentlig ble kan vel diskuteres, for både mamma, pappa og jeg synes at fast føde er kjempegøy, og da er det litt vanskelig å moderere seg i forhold til mengden.

Mamma hadde lest opp og ned om dette med fast føde, og fått masse råd fra helsesøster, men det var ikke så lett å følge rådene. Rådene sier å begynne med en matvare og ta 1 ts første dagen og så 2 neste dag osv, osv til uken er omme, og så neste uke en ny matvare og så fortsette sånn. Men allerede den første dagen skjønte jeg veldig godt at dette med mat, det var gode greier. Så jeg ville ha mer enn bare en liten t-skje med mat. Og jeg fikk det som jeg ville.. Som vanlig. 

Uke 1: Babygrøt.
Dette var merkelige greier. Jeg elsker jo å tygge på alt jeg klarer å putte i munnen, men dette var litt annerledes. Ikke bare kunne det tygges, men det skulle jo svelges også. Etter noen dager klarte jeg å mestre teknikken, sånn at det kom mer ned i magen enn ut på klærne. Og herlighet, dette var gøy! Ekstra gøy med ansiktsuttrykkene til mamma og pappa når jeg ikke vil gape helt med en gang, og så lager de så gøy lyd når jeg tar grøten fra munnen og gnir utover resten av ansiktet. Bare litt kjedelig smak.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Uke 2: Søtpotet.
OJ! DETTE var noe annet enn kjedelig grøt! Kokt og most søtpotet med litt morsmelkerstatning i, hvem skulle trodd at det smakte SÅ godt? Smaken eksploderte jo i munnen. Det eneste kjedelige er at det går tomt så fort.. Mamma og pappa mener at vi må "ta det litt forsiktig sånn at jeg ikke får vondt i magen", men dette var jo bare namnamnam, kjempegodt! Og så så fin farge! Mor gir ekstrapoeng for at den sterke orange-fargen gjør det lettere å se hvor jeg har klart å søle mat, jeg gir ekstrapoeng for at mamma lager så morsom lyd når søtpoteten havner i øyet.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 10 for smak.

Uke 3: Potet og gulerot.
Nesten like fin farge som søtpotet, men ikke like fantastisk smaksopplevelse. Dette var helt greit, men ingen høydare, som de sier i Sverige. Ekstrapoeng for at mamma lar meg holde skjeen når jeg er ferdig med dagens porsjon. Og litt morsomt at prompene mine plutselig lukter litt gulerot.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Uke 3: Sviskemos.
Plutselig ble det blandet inn noe annet midt i uken enn det som egentlig var på planen. Foreldrene mine mener at dette skulle hjelpe litt på magen, og det høres jo veldig greit ut. Problemet er bare smaken.. Jeg er litt skeptisk. Dette var annerledes enn noe av det andre jeg har fått smake, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig synes om det. 
Foreløbig usikker på terningkast, jeg må smake det litt mer før jeg bestemmer meg. Jeg skal holde dere oppdatert!


Det er så langt jeg har kommet i smakingen av nye og spennende ting. Neste uke er det visst banan og avokado som står på menyen. Pappa synes at den blandingen høres rar ut, mens mamma insisterer på at "alle på internet sier at babyer synes at det er godt", så da får vi nesten bare vente og se hva min dom blir. Dette med testing av babymat blir kanskje en føljetong, hvis mamma bare lar meg få lov til å ha noen gjesteinnlegg fremover. Jeg har jo så mye på hjertet!

(Og hvis dere vil lese en ordentlig mammablogg, og ikke bare en motvillig en, så anbefaler mamma HeiaMamma. Hun lo så godt når hun leste den en dag at jeg våknet fra middagsluren min med et hyl. Så da er den nok morsom også, selv om jeg personlig ikke helt ser humoren i det..)

Til pappa. Fra Sofie

I anledning gårsdagen fikk Kjæresten dette på sin facebook:

Positive og negative side ved å ha baby

Positivt: Man har alltid våtservietter i hus.
Negativt: Man hadde ikke trengt så mange våtservietter uten en baby.

Positivt: Man har noen man kan tvangskose med.
Negativt: Når hun ikke vil bli kost med blir hun sint og slår.

Positivt: Uendelig med underholdning. Jeg kan sitte i timesvis å bare se på hun, enten hun er våken eller sover. Og jeg er blitt en racer på babybabbel!
Negativt: Det er ikke særlig mentalt stimulerende underholdning. 

Positivt: Får koblet av sosiale medier.
Negativt: Må koble av sosiale medier.

Positivt: Du får gått mye på tur.
Negativt: Jeg hater å gå tur.

Positivt: Hun er en icebreaker. Jeg har noe å snakke om med alle jeg treffer på. Og fremmede mennesker kommer bort for å snakke med oss.
Negativt: Det er så mange gamle damer som skal opp i vognen for å stryke hun på kinnet. Babyer får visst ikke ha intimgrenser.

Positivt: Du har en egen liten dukke som du kan kle i akkurat det du vil. 
Negativt: Jeg har hørt rykter om at det ikke varer så veldig lenge.

Jeg kledde av meg på skolen

I går var det en sak på tv2 nyhetene om Gyda, som er førsteårs sykepleierstudent på HiOA. Som en del av utdannelsen og fagplanen skulle de øve på stell på hverandre. De skulle ha på seg badetøy eller undertøy og la medstudentene øve på stell. Gyda ville ikke det, på grunn av personlige grunner, og nekter å "kle av seg" for å kunne bli sykepleier. Hun ble truet med at hun kan stryke og bli kastet ut fra skolen hvis hun nekter. Jeg har fulgt denne saken siden Gyda skrev om den på bloggen sin, og den engasjerte en del folk på Facebook i et døgns tid. Jeg prøvde å diskutere med Gyda, men det måtte jeg fort gi opp. Jeg ble stemplet som en som mangler både empati og forståelse, i tillegg til å bli kalt "Miss Obvious" når jeg prøvde å forklare for hun hvorfor jeg synes det var en nyttig opplevelse. Nå har Norsk Sykepleierforbund blitt blandet inn i denne saken, og det er igjen blitt en aktuell sak. 


Så her kommer min dramatiske historie:

Jeg kledde iallfall av meg på skolen, og jeg lærte masse av det. Jeg lå i bikini og lot meg vaske av medelever, og det var veldig nyttig. Mine medstudenter kledde også av seg for meg, og det hjalp meg til å bli en bedre sykepleier. Mine medstudenter gav meg tilbakemelding når jeg var hardhendt eller gjorde noe ubehagelig.

Vi var i små grupper, med 4 studenter fordelt på 4 eller 5 senger. På gruppen vår hadde vi også en mannlig student. Han var den eneste mannlige studenten i vår klasse, og måtte fint stille opp, sånn som resten av oss. 
Det å være pasient er mye mer enn å være en "kropp". En kropp kan erstattes med en dukke, uten tvil, men en pasient er så mye mer enn en kropp.
Når man steller et menneske som ikke er i stand til å stelle seg selv er det mye å ta hensyn til. Hvordan støttes pasienten? Ligger han/hun godt? Er vannet for varmt eller kaldt? Hvordan kan man unngå at pasienten føler seg helt blottlagt, selv om den ligger så godt som naken? 

Det å måtte være så avhengig av mine medstudenter var en opplevelse. Noen gnikket for hardt, og andre gjorde lakenet vått sånn at det var ubehagelig å bli lagt ned igjen. Andre ganger ble jeg snudd så langt over på siden at jeg følte at jeg kom til å falle ut av sengen. 

Alle lærte noe den dagen, enten det var hvordan man bretter vaskekluten, eller hvor skummelt det er å ligge helt ute på sengekanten og tro at man kommer til å falle på gulvet. 


Jeg kan forstå at noen personer har problemer med å kle av seg, jeg tror egentlig det ikke er noen som med glede tar av seg klærne og blottlegger seg i bare undertøyet foran hvem som helst, men det er kanskje også litt av poenget. Det å måtte føle på kroppen hvor ubehagelig det er å ligge der og være avhengig av noen andre, og å ikke kunne få vasket håret på den måten du synes er mest behagelig, er kanskje minst like lærerikt som å lære å brette vaskekluten på riktig måte.

Og stell er så utrolig viktig! Det er helt grunnleggende sykepleie! Det handler ikke bare om å bli ren, om hygiene og om å vaske ansiktet før rumpen. Et godt stell inneholder så mye mer. Det er 2 ganger for dagen man får sett ryggen på en pasient, og det er ved morgen- og kveldsstellet. Hvordan ser den ut? Er det tegn til sår? Det er også en av de få gangene en sengeliggende pasient får trent og beveget seg i løpet av en dag, for å unngå sengeleiets komplikasjoner. Man må kunne berolige en eldre, dement pasient som ikke skjønner hva som skjer, man må kunne tulle med en yngre pasient som synes det er flaut, og man må lære å gjøre en ubehagelig situasjon til noe som er ok og akseptabelt. Man må kunne utad kunne fremstå som at man har all verden med tid, selv om du egentlig har noe du MÅ gjøre om ti minutter. Men et godt stell er ikke bare varme hender og å vise forståelse for at det er ubehagelig for pasienten, et godt stell rommer alt en sykepleier kan og har lært, både praktisk og teoretisk, i løpet av tre år på skolen og hele sin yrkeskarriere. 

Man kan ikke lese seg til hvordan man steller, det må øves på. På samme måte som at man må øve på å legge venefloner, ta blodprøver og legge bandasje. Og så må man koble det man har lest sammen med det man har i hendene. Man må vite hvilke komplikasjoner som kan komme av prosedyren du gjør, hvordan man oppdager de, hvordan de utvikler seg og hvilke tiltak som settes inn.

Ja, der ligger jeg. Med rumpen bar. Og blir satt sprøyte på. For det å sette sprøyter på dukker eller appelsiner eller noe annet ikke er det samme som å sette i et menneske. 

På skolen lærte vi å legge venefloner på gummiarmer. De gummiarmene kan de bare kaste, det er ikke i nærheten av det samme. Vi fikk ikke lov å stikke hverandre fordi noen for noen år siden hadde klaget på at det var vondt. Vi lærte også å legge urin-kateter på en dukke, naturlig nok, og det hadde vært en drømmeverden hvis det fantes et eneste menneske som så ut nedentil som den dukken. Jeg har lagt inn en god del både venefloner og katetre i løpet av de årene jeg har vært i jobb, og det eneste den øvelsen med dukker hjalp med var hvordan jeg skulle forberede meg til prosedyren. Man kan ikke øve på en gummiarm hvordan man finner en blodåre hos en som har brukt opp alle blodårene sine på å skyte amfetamin eller heroin. Man kan heller ikke øve på en dukke hvordan man legger inn et urin-kateter, uten at jeg skal gå så veldig i detalj om hvorfor det kan være en utfordrende prosedyre. Det man kan øve på er å finne frem riktig utstyr og å holde det sterilt, selve teknikken og prosedyren må man bruke ekte mennesker på. Og de menneskene som det øves på er pasientene våre, hvis ikke medstudenter, kontaktsykepleiere eller veiledere stiller opp. 

Jeg synes at alle har godt av å kjenne på pasientrollen. Men det aller viktigste er kanskje den erfaringen du gir medstudentene dine ved å stille deg disponibel for at de skal lære. 

Sånn kan det gå

Jeg hadde min første kveld på byen på et år i går. Sånn hvis man ser bort i fra alle de gangene jeg har vært gravid og kjørbar, og det teller egentlig ikke.


Så skulle det pinlig få av disse


og verdens vakreste stemme


til for at jeg endte opp med å dra hjem før klokken var 1, med en stjålet set-liste i vesken.

Jeg tror jeg må øve litt mer på toleransen min, og på å ikke bli helt overveldet når jeg hører nydelig musikk.

Men jeg fortsetter å irritere meg grenseløst over mitt medpublikum når jeg er på konserter. Det er greit at jeg kanskje irriterte på meg noen i går når jeg stod og sang med til alt, for jeg synger på ingen måte like fint som Silje Halstensen, men jeg gav hun iallfall tilbakemelding på musikken sin. Når en musiker på hjemmebane ikke spiller begge ekstra-numrene, så sier det litt om hvor elendig publikum er. Jeg flyttet meg fremover, fordi vi stod rett med noen som hadde bestemt seg for å betale over 300 kroner for å stå i et mørkt rom med høy musikk og snakke i tre timer. Og plutselig så står jeg helt fremme ved scenen, på første rad. Hadde publikum vært halvveis engasjert, så hadde det ikke la seg gjøre. Jeg har vært på min andel av konserter oppigjennom årene, og de gangene jeg har stått på første rad har jeg vært førstemann inn i lokalet og sloss for å holde på plassen min. 

Jeg skjønner godt at hun droppet å spille det ene ekstra-nummeret. Når jeg var skuffet, tør jeg ikke tenke på hvor skuffet artisten var.

#Kliss

"And I'd choose you; in a hundred lifetimes, in a hundred worlds, in any version of reality, I'd find you and I'd choose you."

Kiersten White, The Chaos of Stars

Det er ikke så lett dette med spedbarn, og det blir garantert ikke noe lettere med småbarn. 
Overalt står det at de ferske foreldrene må passe på å få tid til hverandre, og til seg selv. Men det er ikke så lett det, alltid. 

Som når jeg bare vil ligge på sofaen og døse, eller ha meg en liten powernap. Men babyen er overtrøtt, og ikke vil slutte å grine. Når det eneste som får hun til å være stille er konstant bevegelse, om det er i armene til en voksen, frem og tilbake og frem og tilbake på gulvet, eller om det er i vognen er et fett. Poenget er bevegelse. 
Eller når jeg ikke får spist frokost før mange timer etter vi har stått opp, fordi hun hyler med en gang hun legges ned og ikke vies 100% oppmerksomhet, da blir det litt vanskelig å lage mat eller spise.

Da er det godt å ha en snill, trygg og god tullepappa som kan ta sin del av kos, stell, underholdning og oppmerksomhetsgiving. Siden vi har flaskebaby kan han også bidra i matingen.
Da er det godt å ha en pappa som tar ungen i vognen og sier: "Nå går vi på tur, vi blir vekke i en time. Legg deg til å sove litt du."
Det er godt å ha en gøy pappa som underholder datteren sin med lek, sang og prat, selv om han er syk, sånn at jeg kan få i meg noe mat, skrevet et lite blogginnlegg eller strikket noen omganger på dagens strikkeprosjekt.

Det er fint å ha en partner som lager middag mens jeg får babyen til å sove for kvelden. Som tømmer i et glass vin til meg når babyen sover og masserer skuldrene mine før han må gå på nattevakt. Som får meg til å le når jeg egentlig har lyst til å begynne å grine. Og som kjøper fine gaver til både mor og baby, sånn at hele familien kan være like tøff.

Jeg er så glad og takknemlig for at vi valgte hverandre, jeg kan ikke se for meg noen andre som pappa til mitt barn. 
Heldigvis. 
Det er så flaks at vi traff hverandre, og at det ble oss to.
(Jeg tror ikke noen trodde at vi kom til å være her, når ryktene begynte å gå for fire år siden.)

Hobby

Når jeg var på jobbintervju fikk jeg spørsmål om hva jeg likte å gjøre på fritiden, om jeg hadde en hobby. Jeg svarte: "Hvis dere tenker på noe håndarbeid eller noe sånn, nei. Selv om jeg har vært nattevakt i mange år kan jeg ikke strikke engang." Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, min bestemor lærte meg en gang jeg gikk på barneskolen å strikke rettmasker, men etter det har jeg ikke tatt i et strikketøy.

Og så satt jeg en nattevakt, og så på en kollega som strikket. Hun strikket putetrekk, med tjukke pinner og et tjukt garn. Og det gikk fort unna! Så jeg spurte hun om hvilket garn hun brukte og hvor det var kjøpt, og så dro jeg på butikken og handlet inn. 
Men istedenfor å handle inn til et putetrekk, handlet jeg inn til et pledd. Og så var det bare å begynne. 

Jeg synes det gikk så strålende flott, at jeg satt i gang med flere prosjekter. Jeg strikket meg en hals, og et skjerf til lillebror. Ved hjelp av google og youtube strikket jeg en genser og jakke til meg selv, og når jeg ser tilbake, så burde jeg kanskje ha undersøkt hva "glattstrikk" var, for hele jakken er strikket i riller. Jeg lærte hva som var bol og hva som var bærestykke, jeg spurte og grov på garnbutikken, og jeg lærte meg etterhvert å strikke oppskrifter. Når jeg stod fast dro jeg ut til Besto, og hun sa så greit: "Bare gjør som det står. Ta et skritt av gangen." Så da gjorde jeg det.

Jeg strikket en lue til kjæresten (som jeg ikke kan huske å ha sett han brukt..), og når jeg ble gravid måtte jo babyen også få strikkede klær av mamma. Sakte men sikkert lærte jeg meg å strikke mønster, jeg lærte meg knapphull og kast, felling og øking og hvordan man snur midt i arbeidet.

Heldigvis gjør øvelse mester, og mitt siste prosjekt er en genser til kjæresten, basert på en kofteoppskrift. Her var det både sying, klipping og montering, men det fikk jeg heldigvis hjelp til. Jeg er ikke fornøyd med genseren, for det er en del småfeil på den. Men den er ikke like mislykket som en del av de tingene som ligger i mitt skap, og nå vet jeg at jeg kan bedre.

Så da er det bare å kaste seg over nye prosjekter igjen, og så vet jeg jo heldigvis at øvelse gjør mester, og en gang kommer jeg til å strikke noe avansert som jeg er 100% fornøyd med.


Liten tvil om hvem som blir det tøffeste paret på akvariet når pappa-permen begynner i mars.

Amming og press og sånn

Før Sofiusen ble født skrev jeg litt om tabuer man møter på som gravid og ting jeg var redd for å oppleve som fersk førstegangsmamma.

En av de tingene jeg skrev at jeg var redd for var å ikke få til ammingen, for det hadde jeg så veldig lyst til. Det er jo det man blir fortalt er det beste for babyen. Morsmelk er jo skreddersydd til babyen din, og i tillegg gjør alle det, så det må jo være riktig.
Kort fortalt, vi fikk det ikke til. Vi måtte gi opp etter 2 uker. Jeg havnet på sykehuset med blålys på grunn av en brystbetennelse som også gav meg blodforgiftning, og jeg måtte få antibiotika intravenøst i en liten uke før vi fikk lov til å reise hjem.
Det var utrolig kjipt å miste disse dagene hjemme og det var kjipt å gå glipp av flere dager vi kunne brukt på å øve oss på å bli en familie før pappaen måtte tilbake i jobb.
Men det jeg kjente mest på, det verste med hele denne opplevelsen, var faktisk følelsen av at jeg var en dårlig mor fordi jeg ikke klarte å amme og ta meg av barnet mitt. Og den tanken og idéen satt så utrolig godt plantet i hodet mitt.

Alle jeg har snakket med har støttet meg i valget jeg tok når jeg bestemte meg for å gå over på flaske og droppe ammingen. Jeg snakket først med kjæresten om det, og han var heldigvis enig. Ingen av oss ville risikere at jeg ble så syk igjen. Egentlig er det bare hans mening som skal bety noe for meg. Men også sykepleiere og leger på sykehuset, helsesøstre, venninner og kompiser både med og uten barn, både min og kjærestens familie, kollegene mine. Ja, alle. Alle har sagt at det ikke har noe å si. Mange forteller også om at de selv måtte over på morsmelkerstatning, og det er faktisk ganske få som har klart å fullamme alle de 6 månedene som er anbefalt fra WHO.
Det er ingen som har hevet øyenbrynene når jeg drar frem flaske, termos og pulver når vi er på café eller ute blant folk. Nå er det kanskje bare flere som beundrer hun mens hun får mat enn de ville gjort hvis hun fikk brystet, siden de ikke vil stirre på puppen min og gjøre meg forlegen. Noen nysgjerrige har spurt om det går greit med matingen, på lik linje som jeg har hørt at andre mammaer blir spurt om det går greit med ammingen.

Men hvorfor gråt jeg da de første gangene jeg gav hun erstatning? Hvorfor føler jeg meg fremdeles som en elendig mor når jeg handler inn Hipp på butikken, med lille Sofie i vognen? Hvorfor sitter jeg fremdeles med krummet rygg og bøyd hode når jeg tar frem flasken for å mate hun i offentligheten, klar til å få slengt kommentarer etter meg om hvor dårlig mor jeg er? Jeg har øvd inn hva jeg skal si hvis noen kommenterer at det er bedre for barn å ammes, og hver gang amming eller mating tas opp som tema føler jeg at jeg må forsvare meg og skylde på at ammingen gjorde meg syk.

Dette er jo bare i mitt eget hode, men det må jo komme fra en plass også. Kan jeg bare skylde på biologi? At det er det mest naturlige i hele verden, og at jeg er biologisk innstilt på å gi barnet mitt brystet? Eller er dette enorme fokuset fra alle kanter om at amming og morsmelk er det aller beste alternativet med på å skape min dårlige samvittighet og skyldfølelse? 

Når min mor og tante ble født var det ikke snakk om at min bestemor skulle amme, de skulle få flaske, sånn som alle andre barn som ble født på den tiden. Hun opplevde aldri noe skam over å gi barna sine flaske, sånn som jeg gjør. Når jeg forklarer folk hvorfor jeg måtte slutte med amming, så får jeg ofte til svar at "dere prøvde iallfall", eller "da fikk hun jo de 2 første ukene, og det er jo bedre enn ingenting". Det er liksom greit at vi har valgt flaske, fordi vi forsøkte. Jeg kunne ha dødd av forsøket, men hun fikk jo heldigvis i seg morsmelk i 2 uker.

Det er flott at det er fokus på at amming skal normaliseres, og at det skal være greit å dra frem en pupp i offentligheten, når puppens funksjon er å fylle en liten magesekk. (For min del kan godt flashes litt mer pupper i offentligheten, uten at den skal fungere som meieri også.) Men når dette hylles, så er det samtidig med en negativ vinkling på alternativet. Det blir som når kvinnelige former hylles, samtidig som at det å være tynn skal være noe stygt og ekkelt. 

Jeg er bare så dritt lei av at hvis det ene skal være fantastisk, så skal det andre være forferdelig!

Verden er ikke svart-hvitt.

Det viktigste er ikke å amme, men å mamme.

Kan ikke fokuset være å ha en frisk og sunn baby? En baby som får i seg nok mat, enten det kommer fra puppen eller fra butikken?
Sofie har fem haker og valker på både armer og lår, hun lider absolutt ingen nød. Hun er frisk som en fisk, bortsett fra at hun er litt tett i nesen innimellom, men det er også venninnen hennes som får morsmelk. Hun er en blid og deilig liten tjukkebaby, som er fornøyd så lenge hun er mett og uthvilt, som de fleste andre babyer.

Lykkenermange.blogg.no skrev om dette også, men hun opplevde det motsatte. Hun opplevde et press om å gi ungen sin morsmelkerstatning. Et veldig fint og godt reflektert innlegg og vi er helt enig i at mødre og babyer selv må velge hva som passer best for de. Men så kommer en av de siste setningene, der hun kaller det å velge morsmelkerstatning for en enkel løsning.
Jeg vet ikke noe om hvordan hennes unger er matet, men det er på ingen måte enkelt å være flaskemamma for mitt spedbarn. Flasker skal vaskes og kokes. Vann skal kokes. Man skal ha rikelig med kokt vann tilgjengelig, både varmt på en termos og kaldt i en lukket beholder i kjøleskapet. Vannet skal holde riktig temperatur, og den ferdige melken skal ikke stå i mer enn 20 minutter, for da blir den dårlig og er farlig for en liten babymage. Og hvis man skal ut døren er det et helt prosjekt i seg selv, med å sørge for å ha med nok flasker, vann og pulver. Stellevesken er overfylt bare vi skal en liten tur til besteforeldrene. Og det holder ikke å bare ha varmt vann, for de minuttene det tar for vannet å kjøle seg ned til riktig temperatur er lange, bare prøv selv med en hylende baby.


2 armer er ikke i nærheten av nok når en flaske skal tilberedes ute i naturen.

Når Sofie fikk morsmelk var frokosten enkel. Jeg våknet av at hun gav beskjed om at hun begynte å bli våken og sulten, løftet hun fra sin seng over i vår, la hun til brystet og hun spiste seg mett. Så løftet jeg hun opp sånn at hun fikk rape og så sov vi videre i noen timer.
Nå er det ikke like lett. Jeg våkner av at hun gir beskjed om at hun begynner å våkne og er sulten, og løper ut på kjøkkenet med ungen på armen. Ungen legges i redet sitt på sofaen, og så må jeg selvfølgelig tisse, som jeg alltid må med en gang jeg står opp om morgenen. Klokken tikker, og Sofie begynner å bli ganske utålmodig. Så må jeg måle opp riktig mengde med vann og sjekke temperaturen på denne. Hvis vannet er for varmt må jeg blande i kaldt vann fra kjøleskapet og så helle av vannet som nå er for mye. Så må jeg klare å telle riktig antall måleskjeer med pulver som skal oppi flasken. Dette er overraskende vanskelig når man 30 sekunder tidligere lå under en varm dyne og sov sin dypeste søvn, selv om jeg bare skal telle til fire. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet helle ut hele flasken og begynne alt på nytt fordi jeg har kommet ut av tellingen mellom skje nummer to og tre. Dette må blandes sammen uten å få melk utover hele kjøkkenet. Alt dette gjøres mens Sofie ligger i redet sitt på sofaen, og den lille gryntingen som varslet at hun gjerne ville ha litt mat snart ,er gått over til gråt og illsinte skrik fordi hun er sulten og synes at ALT GÅR FOR TREGT! Og så skal ammepute, gulpeklut og et sprellende og hysterisk barn posisjoneres riktig på plass, før hun endelig får flasken i munnen og kan spise frokost. Nå er hun selvfølgelig helt våken og har grått i flere minutter, så det å få hun til å sovne igjen helt umiddelbart er umulig. Dessuten må jeg bort i vasken med den brukte flasken og skylle av den, sånn at det ikke begynner å vokse skumle bakterier i melkerestene, og dette er på ingen måte lydløst.


For ikke å glemme at flasker, erstatning og sterilisator har tatt over deler av kjøkkenet vårt.

Men nå gjorde jeg selv det jeg ikke vil at vi skal gjøre, å sette det ene opp mot det andre.

Beklager.

Det å ha en flaskebaby har jo selvfølgelig sine praktiske fordeler. Pappaen eller andre kan også gi hun mat, men det kunne de jo fremdeles gjort hvis hun fikk morsmelk, det hadde bare krevd at vi investerte i en brystpumpe. Og kostnaden av en brystpumpe hadde vært en dråpe i havet i forhold til pengene vi bruker på morsmelkerstatning, flasker og etterhvert nye flaskesmukker. En annen ting som også er praktisk er at mor kan ta seg en øl til middagen uten å være redd for at babyen skal bli full, men det er en ren og skjær luksusbonus, og det hadde jeg nok uansett klart å få til med god planlegging, også hvis jeg ammet.

Flaskemating og morsmelkerstatning var det som funket for oss. WHO's retningslinjer (som det skrikes mye om og ofte henvises til) er for hele verden, og disse tar i all hovedsak utgangspunkt i mulighetene for å opprettholde god hygiene under tilberedningen av morsmelkerstatningen. Det er stor forskjell på et utendørskjøkken i Afrika og vårt kjøkken her i Norge, så å bruke det argumentet blir feil. Mulighetene for å ha god hygiene her kan ikke sammenlignes med hvor vanskelig det er i en del andre land med mangel på rent vann og kokemuligheter. Det viktigste er at babyen får i seg nok mat, og at dette er mat som ikke gjør hun syk. I Norge kan vi koste på oss den luksusen at vi også skal kose oss med matingen, og Sofie får like mye kos, blikkontakt og kroppskontakt når hun får mat som de babyene jeg kjenner som ammes.

Jeg skulle bare ønske at en personlig erfaring er en personlig erfaring, og ikke alltid skal inkludere et angrep på de som gjør det annerledes enn deg.

Lille Sofie som ikke ville sove

Et nattaeventyr inspirert av virkelige hendelser.

Det var en gang en liten jente som heter Sofie, som hatet å sove på dagen. Hun ville helst være våken for å få med seg mest mulig av det som skjedde i verden. Men når Sofie ikke ville sove ble hun trøtt, og når hun ble trøtt så ble hun sint, og når hun var sint så skrek og hylte hun til alle rundt seg, enten de ville det eller ikke.

En dag var mamma, pappa og Sofie ute på trilletur i det fine været, for noen ganger så sovnet Sofie i vognen sin når hun var ute på tur. Men ikke denne dagen, Sofie lå i vognen og var så trøtt og sint at man kunne høre hun skrike helt til Arna.

Når mamma og pappa trillet bortover veien traff de plutselig på en liten pusekatt. Pusekatten stoppet opp. "Mjau-mjau Sofie", sa pusekatten. "Mjau-mjau pusekatt", sa Sofie. Sofie hadde nemlig lært seg pusekattspråk etter å ha lest boken om dyreunger sammen med mamma og pappa. Men mamma og pappa hadde ikke lært seg pusekattspråk.
"Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte pusekatten. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte pusekatten. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte pusekatten. "Drømmeland?", sa Sofie. "Hvor er det?"
"Jo, det skal jeg fortelle deg", sa pusekatten. "Drømmeland er et sted der alt det du drømmer om kan skje. Drømmeland er full av fine farger, både gul og rød. Og alle fargene er kjempesterke og fine å se på." "Du er en stor bløffmaker", sa Sofie. "Jeg tror ikke på deg, det kan ikke finnes noe sånn sted." 
"Javel", sa pusekatten. "Hvis du ikke tror meg, så kan du bare fortsette å være så trøtt og sint som du er." Og så gikk pusekatten videre.

Mamma, pappa og Sofie trillet videre på tur. Etter en stund kom det en liten hundevalp bort til vognen der Sofie lå. "Voff-voff Sofie", sa hundevalpen. "Voff-voff hundevalp", sa Sofie. I boken til Sofie med alle dyreungene var det nemlig en hundevalp også, så Sofie kunne også snakke hundevalpspråk. Men mamma og pappa hadde ikke lært seg hundevalpspråk heller, selv om de hadde lest boken sammen med Sofie mange, mange ganger.
"Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte hundevalpen. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte hundevalpen. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte hundevalpen. "Åh. Skal du og prøve å lure meg med drømmeland?" sa Sofie irritert. "Det var en pusekatt borti her som også snakket om drømmeland". "En pusekatt?? Hvor?" Sa hundevalpen interessert. "Jeg skjønner godt at du ikke stoler på pusekatter, for de tuller mye, men drømmeland er helt ekte. Det er et fantastisk sted. Der er det masse fine dyr, som lager masse gøye lyder. Det er sjiraffer du kan ri på, og elefanter som blåser i snabelen sin. I drømmeland er det hester og rådyr og zebraer og løver og alle de fineste dyrene i hele verden." "Jeg tror du bløffer du også", så Sofie, men hun hørtes ikke helt overbevist ut. 
"Javel" sa hundevalpen. "Hvis du heller vil være trøtt og sint enn å finne ut om drømmeland er ekte, så er det det samme for meg". Og så gikk hundevalpen videre på tur med eieren sin, og mamma, pappa og Sofie trillet videre på tur.

Plutselig kom de forbi en innhegning der det bodde noen høner. "Klukk-klukk Sofie", sa hønemor. "Klukk-klukk hønemor", sa Sofie. For det viste seg at Sofie kunne snakke fuglespråk også, selv om det ikke var fugler i dyreungeboken hennes. "Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte hønemor. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte hønemor. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte hønemor. 
"Jo, nå har både pusekatten og hundevalpen fortalt meg om drømmeland." Sa Sofie. "Og det høres så gøy ut der. Er det sant at der er det masse fine farger, og alle de gøyeste dyrene i hele verden?" spurte Sofie. "Ja, det stemmer", sa hønemor. Og der er det tusenvis av smokker, som er sånn at de aldri faller ut av munnen din. Og hvis smokken faller ut av munnen din, så trenger du bare tenke på at den skal inn igjen, så spretter den tilbake på plass." "Åh. Jeg vil til drømmeland", sa Sofie. "Men nå er jeg så overtrøtt og sint at jeg ikke klarer å sovne selv om jeg vil!" Sofie var kjempe lei seg.
"Jeg vet hva som kan hjelpe", sa hønemor. "Rett borti gaten her bor det en liten harepus. Og den harepusen har magiske poter. Bare spør fint om harepusen kan gni deg litt over nesen med poten sin, så skal du se at du havner i drømmeland på et blunk."

Som sagt, så gjort. Mamma, pappa og Sofie gikk et lite stykke til, og ut av skogen kom en liten harepus. "Er det du som er lille Sofie?" spurte harepusen. "Er det du som er så trøtt og sint, men som ikke vil sove?" "Ja", hikstet Sofie. "Og nå vil jeg til drømmeland, men jeg er så sint at jeg ikke klarer å sovne."

Så harepusen hoppet opp i vognen til Sofie og strøk med labben sin over nesen hennes. Og Sofie kjente at øyenlokkene ble tyngre og tyngre, helt til hun ikke klarte å holde de åpen lengre. Og på en-to-tre så sov Sofie, og var i drømmeland. Og det hun opplevde der er en annen historie, men hun våknet opp mange timer senere og var i strålende humør på grunn av alt det gøye hun hadde opplevd i drømmeland.

Og snipp, snapp, snute. Så var eventyret ute.

Myrsnipa

Hver synes best om sine barn

Det var engang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.

"Kjære vene, skyt ikke mine barn!" sa myrsnipa.

"Hva er det for noen som er dine barn da?" spurde skytteren.

"De vakreste barna i skogen går, er mine!" svarte snipa.

"Jeg får vel ikke skyte dem da," sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

"Au, au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!" sa snipa.

"Var det dine barn dette?" spurde skytteren - "jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg."

"Å ja!" svarte snipa, "vet du ikke at hver synes best om sine barn?" 

Jeg synes at Sofiusen er verdens vakreste lille baby, og hun har vært helt nydelig å se på siden de la hun på brystet mitt den dagen hun ble født og jeg umiddelbart forelsket meg i det pittelille rynkete vesenet. Små og nyfødte babyer er sjelden noe særlig fin å se på, men hun som ble lagt på brystet mitt den 12. juli 2016 var og er den nydeligste skapningen på denne jordkloden. Bare så ufattelig perfekt.

Men jeg husker den dagen jeg forstod at jeg faktisk ikke klarer å være objektiv når det kommer til å bedømme hvor søte babyer er.

For noen uker siden var jeg og Sofie i en 3års dag. Vi var de første som kom, og etterhvert kom det en baby til som er bare 4 dager yngre enn Sofie. Og de andre voksne reagerte så veldig! Med sukking og "se på de vakre øynene!" og masse komplimenter. Og joda, hun var jo søt. Men min Sofius var jo mye finere, så jeg skjønte ikke helt oppstandelsen. Det var ikke det at den andre babyen var stygg, liksom. Jeg bare syntes reaksjonene til de andre voksne var så overdrevne, når det tross alt satt en mye finere baby i sofaen allerede. Jeg ble bare litt paff og overrasket.

Etter noen minutter innså jeg at jeg ikke har så mye objektivitet når det kommer til å bedømme hvor søte babyer er, og at det tross alt ikke har så mye å si. Og så kom jeg til å tenke på eventyret om myrsnipa, og hvor godt det faktisk stemmer med virkeligheten.

Permisjonståke

Siden jeg nå har innsett at dette er på god vei til å bli en mammablogg, kan jeg bare kjøre løpet fullt ut. Dere er herved advart. (Men nå har jeg iallfall noe å skrive om!)

Når man er rundt et lite menneske nesten 24 timer i døgnet blir man litt vel fokusert på det. Iallfall når det er et menneske som er så totalt avhengig av meg som det babyen er. Og ikke bare er hun avhengig av meg, men jeg er jo glad i det lille kreket og, så jeg vil jo gjerne at hun skal ha det bra og være frisk og fornøyd. Jeg får jo penger for å være hjemme også, så min jobb er for tiden å ta meg av lille Sofie. (Selv om timebetalingen er ganske dårlig.)

Dette skal ikke egentlig handle om babybæsj, men jeg skal prøve å vise hvor utrolig ensporig tankegangen til en mamma i permisjon er. Så det er ikke nødvendig å stoppe meg, selv om jeg har sagt det før.

Jeg og Sofie skulle få besøk av en venninne av meg som også er hjemme i permisjon og hennes lille gutt på 9 måneder. I det de kommer inn døren braker det i bleien til lille Sofie. 
Jeg: "Jeg håper at det kom noe mer enn luft nå. Hun har ikke vært skikkelig på do på 5 dager."
Og så skiftes bleien, og der er det jackpot. Venninnen min kommer inn på badet til oss og spør om det var bæsj i bleien. 

Og når jeg sier ja, så står vi plutselig der begge to og jubler og klapper. Stakkars Sofie ligger på stellebordet og skjønner ingenting. Her står det 2 voksne damer og applauderer en av hennes mest naturlige funksjoner. 

Der og da virket det helt normalt, men sånn i ettertid virker det kanskje som en litt overdrevet reaksjon.
Men den andre mammaen skjønte meg, og mitt ensidig fokuserte og ganske koko hode. Det er liksom bare det at i løpet av et døgn har jeg flest timer der jeg observerer disse naturlige funksjonene til babyen, for hun har inntil videre ikke så mye annet å by på. Jeg noterer meg bak øret når hun sist fikk skiftet bleie og når hun sist spiste. Når det er et avvik fra normalen blir det registrert og da har jeg noe å tenke på inntil den naturlige funksjonen løser seg.. helt naturlig. 

12 uker

Jeg snakker egentlig ikke i uker. Jeg snakker i måneder.
12 uker er 3 måneder. På en måte. Hvis man tenker at en måned er 4 uker. Men det kan bli feil hvis man skal tenke dato til dato.

12 uker er så lenge man vanligvis venter på å si at man er gravid til noen. Det er liksom normen.

Og det er litt rart å tenke på de første 12 ukene jeg var gravid. De gikk så utrolig tregt.
Jeg ville bare at de skulle skynte seg å bli ferdig, sånn at vi ikke trengte å holde det hemmelig lengre. Jeg er egentlig ikke så flink til å holde på hemmeligheter. 

Men de siste 12 ukene har gått kjempefort. For det er bare 12 uker siden Sofie ble født.

Hun har gått fra å være en tanke og idé, til et ønske, til en liten klump av celler og kjærlighet, til en ganske abstrakt og sprellende skapning inni magen min og tilslutt til en liten person.

Et lite menneske liksom.
Som gråter når hun er sulten, sutrer når hun er trøtt, beundrer pappaen sin, snakker med lekene sine og smiler til alle hun møter på sin vei.

Hun hater å ligge på magen på gulvet, for hun kommer jo ingen vei, uansett hvor mye hun sparker med beina. Hun elsker å bli båret rundt og holdt sånn at hun får se alt i hele verden. Hun spreller så mye når hun bader at det nesten skvulper over. Hun hyler av glede når det rister masse i vognen når vi går tur på grusvei. Hun klukker og ler i søvne. Hun er fremdeles like facinert av dyrene i bøkene med lyd som hun var når den var ny, selv om vi har lest de ca tusen ganger. Og på bare en liten uke har hun gått fra å ligge og se på lekene som henger over henne, til å forstå at hvis hun dytter i de beveger de seg og lager lyd og det er gøy.

12 små uker liksom. Og så mye personlighet.

Det er rart hvordan like lang tid kan kjennes annerledes ut.

Mammablogg?

Dette skulle ikke bli en mammablogg.
Jeg skulle ikke skrive om babyen i hvert eneste innlegg.
Denne bloggen skulle ikke handle om permisjonstiden.

Men så er det sånn:
1. Dette er en hverdagsblogg.
2. I min hverdag er jeg i permisjon, og det går for det meste i baby.
(3. Og så er hun jo bare så fantastisk nydelig.)

Så jeg må visst krype til korset og innse at hvis jeg skal skrive noe som helst på bloggen i løpet av de neste månedene, så kommer det nok til å handle om babyen.
Bare stopp meg når jeg begynner å skrive om babybæsj.

Bratten og Spekter

Spekter har blitt omdøpt til Spectre av mange av mine lege-venner. Jeg er ikke særlig dypt inne i James Bond sin verden, men såvidt jeg har forstått er Spectre en ond organisasjon som vil ta over verden, og det er derfor man har helter og agenter som James Bond.

Anne Karin Bratten er leder eller talsperson eller et eller annet viktig for Spekter. Det er iallfall hun som er i avisene og uttaler seg. Og det er hun som har gullkorn på gullkorn om den pågående konflikten. Og som sist tråkker hun i salaten mer enn en gang. Forrige gang jeg bet meg merke i henne var når sykepleiere streiket i 2011, da skrev jeg dette innlegget.

Siden 2011 har jeg fått ny arbeidsgiver, og ny arbeidsgiverorganisasjon. Nå er jeg ikke lengre under KS, men Spekter. Og jeg hadde faktisk glemt hva hun som representerer min arbeidsgiver mener om meg og mine kolleger.
Men nå husker jeg det, og jeg kan reflektere litt over hvorfor jeg ble sykepleier. Var det for å hjelpe folk, eller for å produsere helsetjenester? Det er jo noe å tenke over, mens jeg nyter min kaffi latte.

Ting jeg har lært i permisjon

Jeg hadde vel ikke innbilt meg at det skulle være avslappende å ha permisjon. Jeg hadde vel egentlig ikke hatt noen særlige tanker om hva det innebar. Jeg var sykemeldt i flere uker før jeg begynte permisjonen min, og kjedet meg rett og slett masse når kjæresten var på jobb. Så jeg tenkte at det kom til å bli gøy med litt selskap.

Og det har vært noen gøye og utfordrende 6 uker. Læringskurven har vært stupbratt, men Sofie er heldigvis en tålmodig liten baby. Hun har vel forstått at ingen av foreldrene har særlig peiling på hva de driver med, så hun gir oss litt ekstra å gå på.

Jeg har lært meg hvordan jeg dusjer når Kjæresten er på jobb.

Jeg har lært meg å snakke babyspråk. Det er for det meste det det går i om dagene. Hun har innimellom ganske mye spennende å fortelle.

Vi har lært oss å bruke bæresele. Sånn at vi kan gå på tur uten vogn. Ganske praktisk i ulendt terreng, de få dagene med fint vær vi har hatt disse ukene.

Jeg har lært meg å både mate og skifte bleie i skogen.

Jeg har lært meg i hvilken stilling hun helst vil slappe av i. Den er ikke særlig kaffidrikkevennlig, så jeg har også lært meg at kald kaffi faktisk ikke er så gale.

Og jeg har lært meg å sette pris på de rolige stundene, der hun sover fornøyd i vuggen og jeg kan få strikke litt på genseren til faren hennes.

Siden sist

12. juli klokken 16.12.
48 cm lang.
3160 gram tung.

Helt perfekt.

Vi er forelsket.
(Og litt søvndeprivert. Men mest forelsket.)

Fine ting #26

Det begynner å bli en skikkelig føljetong dette.


Jeg liker denne funksjonen til Facebook, jeg. For da kan jeg plutselig komme på hvor jeg var for 4 år siden, hva jeg gjorde, hvem jeg var på halvveis hemmelig overraskelsestur med og hvilke sommerfugler som flakset rundt som noen gale i magen min når vi vandret rundt i dyrehagen og prøvde å bli kjent med hverandre. 


Babyen fikk en S-kopp til babyshoweren, jeg fikk en A-kopp til bursdagen. Så da var det bare rett og rimelig at Kjæresten fikk en M-kopp også. Så nå er vi klar for småbarnslivet, og det det bringer med seg..


Vimpler og bilder er hengt opp, veggstativ til en tv er plukket ned, hull er sparklet og pusset og en vegg er malt. Så nå er egentlig rommet til babyen klart. Hun må bare bestemme seg for at det er bedre plass her ute enn det er inni magen.
Noe det egentlig virker som om hun begynte å skjønne tidligere denne uken.


For på tirsdag skjedde det noe rart inni der. Jeg har hørt rykter om at magen kan synke, og noe bedre ord på det kan jeg ikke komme på.
Så jeg satser på at hun kanskje kommer litt før, selv om det er 13 dager igjen til termin. Vi er iallfall klar, og veldig spent på hvem hun er.


Og det er det tydeligvis flere som er. Selv om det ikke ble noen Roskilde-festival på oss i år, fikk vi litt Orange-feeling fra godgjengen i Yes We Camp. Så får vi heller komme sterkere tilbake med campingvogn og Yes We Babycamp til neste år.

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
A

A

28, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits