Siden sist

Siden sist har vi feiret at svigerfar har fylt 50. Vi ble invitert til Loen, for å dra opp den nye Skyliften. Det var stas, og det var en helt fantastisk utsikt fra toppen! Selve heisturen var litt skummel for de av oss som er plaget med høydeskrekk, men det var heldigvis helt overkommelig. 


Jeg klarer ikke slutte å bli imponert av vestlandsnaturen, jeg. 

Siden sist har jeg investert så mye i garasjegymen vår, at det bare må brukes. Og det blir brukt også. Jeg må bare ha litt rutiner på ting. Så det prøver jeg å få. Nå står ting skrevet i kalenderen min, så jeg må bare gjennomføre.


Det er flaks at vi har spreke naboer også, som stiller opp på et par minutters varsel for å joine på en team-økt.

Siden sist har jeg klart å få lille prinsesse-vilikke til å ha en klemme i håret lenge nok til at jeg klarte å få tatt et bilde. Hun er generelt lite begeistret for å ha ting på hodet, om det så er luer, hårbøyler, hodebånd, hårstrikk eller hårklemmer.


Jeg er så enormt forelsket. Har du sett noe så nydelig?

Siden sist har vi vært på Baluba-lekeland. Når vi har venner som bor 40 minutter unna er det praktisk å kunne møtes på halvveien. Sofie lærte seg å gå for 2 uker siden, så nå har hun selvfølgelig lært seg å løpe. Da er det praktisk med myke matter hvis hun skulle miste balansen litt, og mor kan sitte i ro og fred og ikke være redd for at knall og fall skal bli tårer og snørr.

Så sånn er nå livet. Det er tid til litt jobbing og innimellom, men med manglende barnehageplass blir det mye hjemmetid og babytid. Og strikketid, men det er fremdeles julegaver på pinnene, så ingenting vises frem her. Enda. Stay tuned!

Turnusferie

I år ble det et feriepuslespill uten like for å få sommeren til å gå opp. 1åringer kan visst ikke være hjemme alene. Til tross for forskjellige ferieuker klarte vi likevel å få en hel uke fri sammen.

Så den lille familien vår dro på sydentur, til den ekte syden, Spanias solkyst, Costa del Sol, Malaga.

Jeg er nok en overplanlegger, og det var jeg veldig glad for på denne turen.

For det første hadde jeg sendt en smiskemail til hotellet noen uker før avreise, det jeg sa at vi gledet oss veldig til å bo på deres hotell, og så spurte jeg om det tilfeldigvis var balkong på noen av de typen rom vi hadde booket. De skulle gjøre så godt de kunne, men kunne ikke love noe. Så jeg smisket så godt jeg kunne, og krysset både fingre og tær for at det hjalp.

Og det gjorde det!

Så etter bebisen var lagt for kvelden kunne mor og far sitte sammen på den knøttlille balkongen og lese litt i hver vår bok, snakke sammen og ta en øl. Fantastisk deilig. Jeg hadde også pakket ned babycallen, så vi var trygg på at vi hørte hun hvis hun våknet, til tross for litt trafikkstøy.

For det andre har vi et barn som fremdeles får en del morsmelkerstatning (til helsesøsters store fortvilelse), så det brukes MYE kokt vann i vår hverdag. Jeg hadde pakket med en vannkoker. Den tok veldig stor plass i kofferten, men jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten. Hotellet hadde ikke vannkoker på rommet, og nespresso-maskinen hadde neppe gjort samme nytten.

For det tredje finnes det selskaper som driver med utleie av barnevogner ved de fleste store turist-destinasjoner. Jeg fant et som holdt til i Malaga, og booket en paraplytrille vi hentet på flyplassen når vi landet. Flyet vårt hjem gikk grytidlig om morgenen, og da betalte jeg en hundrings for at han kom og hentet vognen i hotellresepsjonen etter vi har reist. Denne var helt gull å ha for Prinsessen på erten som kun sover i vogn på dagtid, i tillegg til at vi kunne trille hun rundt.

Alternativet hadde vært å leie en prampack og ta med vår egen vogn, men for prisen av spesialbagasje og leie av prampack gikk det sikkert opp i opp.

Kjæresten er en racer på å finne hoteller, så vi bodde staselig og flott rett ved stranden. Heldigvis hadde hotellet basseng, for vi prøvde oss i ca 15 minutter uten at det var særlig suksessfullt. Sanden smakte litt for godt og bølgene var litt for skumle. Så vi holdt oss ved bassenget og livet var egentlig ganske perfekt.

På en måte var det nok med en uke, på en annen måte var det langt ifra tilstrekkelig.

12.07.16

Det er rart hvor mye som skjer på et år.

På denne dagen, for et år siden, ble vi foreldre. Vi fikk gleden av å få møte datteren vår, og  vi fikk lov til å bli foreldre til et fantastisk lite stabeist av en smilebaby.

I løpet av dette året har vi gått flere mil frem og tilbake i stuen midt på natten og bysset, vi har jublet for hver nye milepæl, vi har lagt på gulvet alle tre og øvd på å kravle etter fjernkontrollen, vi har tatt tusenvis av bilder og videoer, vi har flyttet i hus og hengt opp en disse utenfor, vi har løpt frem og tilbake på gulvet og øvd på å krype opp trapper, vi har ledd og grått og sunget sanger.

Det er en enorm forskjell på en helt fersk nyfødt liten baby og en aktiv og travel liten etåring. Ikke bare når det kommer til aktivitetsnivå, men også i utseende. Hun har gått fra å være en søt, liten rynkeklump til å være et nydelig og sjarmerende lite menneske full av personlighet.

Et akutt behov

Vi har fått mange gode råd når det kommer til oppdragelsen av Sofie. En av de tingene de fleste har en mening om er trappene våre. Trapper som vi for all del ikke må finne på å blokkere, men heller lære hun å bruke. Og hvis hun faller ned, så lærer hun til neste gang at det ikke er lurt.

Og ja, vi har øvd på trappeklatring. Vi har øvd på å være streng og si "NEI!" når hun begynner å klatre alene. Problemet er at barnet vårt er en liten apekatt. En ufattelig sjarmerende liten apekatt, som bare ser på oss, smiler med alle sine 6 tenner og sier "neineineineinei". Og så ler hun mens hun fortsetter opp trappene.

Frem til i dag har forebygging funket veldig bra. 

Problemet er at babyen har blitt mer mobil. Så når mor står på vaskerommet med rumpen i været og sorterer skittentøy, og far er på badet i 2. etasje, så ser babyen sitt snitt til å oppsøke sitt favoritt-forelder i 2. etasje.

Jeg har allerede stumpet i den en gang, så dette kan bli spennende fremover.

Som sagt, så gjort

Besto mi er min absolutte hage-gudinne. Jeg var så heldig at jeg fikk noen liljekonvall av hun for noen år siden, med beskjeden "de kan bare stå der i potten sin, så blomstrer de når de gjør det. Du trenger IKKE å ta de inn om vinteren." Hun kjenner meg godt. Det skal helst være enkelt og pent. Det er også en enorm bonus at Besto i alle år har brukt parfymen Lilly of the valley, sånn at når de blomster lukter de som hun.

Besto (og besten) har hatt en ganske vill hage. Når jeg var yngre husker jeg den som gigantisk. De hadde masse trær og busker, forskjellige planter og markjordbær. I voksen alder har jeg innsett at den faktisk ikke var så enorm som jeg trodde den var, men likevel full av forskjellige planter. En av de tingene jeg husker best har vært Besto sin klematis.

Så etter jobb i dag endte jeg opp på plantasjen. Og etter middag befant jeg meg plutselig oppi fjellveggen ved garasjen for å feste klatrenetting til mine nye innkjøp.

Nå blir det bare spennende å se om jeg klarer å ta like godt vare på disse som hun har gjort med sin.

Og sånn for sikkerhets-skyld så kjøpte jeg også en humleplante, som i følge alt av hageforum skal være ganske idiotsikker.

Blomster små, gule blå

Jeg har aldri hatt hage før. Eller, mine foreldre har hage. Jeg har hatt blomsterkasser. 

Det som er praktisk med blomsterkasser er at når sesongen er slutt kan man bare lempe alt i bossekker og kaste det i bosset. 

Problemet med hage er at man må ta vare på blomstene.

Nå har vi fått oss hage. Kjæresten har tatt på seg ansvaret for gressklippingen, og jeg har fått ansvar for bedene. Forskjellen på oss er iveren når det kommer til vedlikehold av våre respektive ansvarsområder. 

Kjæresten drev med grundig research før innkjøp av gress- og kantklipper. Og har klippet gresset ganske mange ganger siden vi flyttet inn her.

Bedene derimot, de har måttet lide under min totalt manglende interesse for hagearbeid.

Jeg prøver, virkelig, å synes at det er gøy. Men nei. Jeg klarer bare ikke å finne mine grønne fingre, noe sted.

Likevel må jeg jo bare gjøre det, selv om jeg ikke synes at det er noe gøy. Så jeg har luket vekk ugress, klippet ned døde rosebusker (noe som sikkert er feil), fjernet påskeliljer som er ferdig med å blomstre, prøvd å lure eføyen til å klatre over hagebuen, bundet opp rosene sånn at de ikke skal vokse inn under kledningen og vannet alle de tusen forskjellige bedene vi har fått med på huskjøpet.

Så da er det egentlig litt tilfredsstilende å stå og kikke ut vinduet, og se hvor pent det kan være.



Nå har til og med galskapen gått så langt som at jeg prøver å planlegge hvilke klatreplanter jeg skal plante i bedet som går langs en fjellvegg vi har her ved huset. Sånn at de kan klatre fint oppover fjellet, og blomstre og lukte godt neste sommer. 

Det tror jeg ikke noen hadde trodd.

Siden sist

Kjæresten mener at denne bloggen er blitt kjedelig. I følge han er det for mye strikking, og for lite nakenbilder. 

Så da er det bare å krype til korset. Siden all strikkingen i juni har vært på julepresanger blir det ikke noe innlegg om juni-strikk. Istedenfor blir det masse bilder, blant annet et som inneholder kropp. 

Hald dykk fast!

Siden sist..


Siden sist har jeg fått meg ny pc. Jeg har fått meg en chromebook. Noe som innebærer at det ikke er windows, men google sitt eget operativsystem. Det byr på litt utfordringer, men jeg finner vel ut av det etterhvert. Håper jeg.


Siden sist har jeg fremdeles lagt min elsk på mimrefunksjonen til facebook. Som når den minner meg på at for 5 år siden var jeg på hemmelig tur til London, der jeg bare ble hentet hjemme og ikke visste om jeg skulle ombord på et fly eller en båt. Det var såvidt mamsen fikk vite hvem jeg skulle på tur med. 

Siden sist har det vært Vestlandssommer..

Og Sofiusen har fått sitt aller første regntøy med stilige støvler. Siden vi bor i Bergen (eller, strengt tatt på Sotra), så har dette blitt brukt mer enn plaskebassenget vi kjøpte i mai.. Evig optimist..

Selv om Sofius har klær for all slags vær, så er dessverre moren hennes allergisk mot å være kald og våt.. Så det blir litt tid til leking innendørs.


Heldigvis har vi et kjøkkenskap fullt av gøye ting. Og siden sist har dette blitt brukt mye..

Siden sist har Kjæresten vært en langhelg på pappa-ferie hos bestekompisen i Oslo. Noe som betød at jeg måtte ta ansvar for å holde huset i orden i flere dager, helt alene. Jeg er fra naturens side dessverre ikke i stand til å se rot. Men jeg tror det gikk sånn noenlunde greit. Jeg klarte til og med å sette ned bosset på riktig dag! Helt av meg selv.

Heldigvis har jeg litt assistanse når det kommer til klesvasken. For den hoper seg opp!

Siden sist har det vært "Åpen Hage" i nabolaget. Vi er så heldige at vi har en liten zoo i nærheten, og vi har vært enda mer heldige med naboene våre. Så vi har vært på familieutflukt og sett på både fugler og dyr sammen med nabofamilien. Det var ganske stas for de små, og det så ut som om det var enda mer stas for pappaene.


Det kan meldes om at kaninene var enormt populære. Mini-grisen derimot, den var ganske skummel.

Siden sist har jeg vært i utdrikningslag. 


Det vakre vesenet til venstre skal gifte seg i august. Og forloveren og søsteren hennes hadde virkelig stelt istand en fantastisk dag, for alle involverte. Vi holdt på å le oss ihjel når vi spilte boblefotball, bruden fikk kjørt seg på vannscooter og så avsluttet vi med flere timer i boblebadet. Det var rett og slett en helt perfekt dag.

Mai-strikk

Jeg har begynt på årets julegaver, sånn for å være skikkelig forberedt og slippe å stress-strikke hele november og desember. 

Foreløbig er en gave ferdig, og en annen halvferdig. Av naturlige årsaker må årets julegaver holdes hemmelig, selv om jeg ikke mistenker Besto for å være en fast leser av bloggen min.. Det er liksom noe med julegaver, de skal ikke vises frem for hele verden, og iallfall ikke allerede i juni! Likevel får jeg tid til litt småting innimellom. Sånn for avvekslingen sin del.

Jeg ble ferdig med et utrolig gøy prosjekt, nemlig verdens styggeste restegarnstights! Strikket i masse restegarn på oppskriften til Drops winter warmer.


Planen er å ha den under turbuksen min når høsten kommer igjen. Så slipper jeg å fryse på stumpen.

Et annet prosjekt jeg nesten er helt 100% ferdig med er den hjemmestrikkede vognposen til Sofie. Denne vognposen inneholder ikke bare garn og stoff, men også en stor mengde blod, svette og tårer. Og banneord. Mange banneord. Ikke bare skulle den strikkes, men det skulle også sys og klippes. Og det skulle lages hull til selene i vognen, den strikkede posen måtte monteres sammen med fyllet sånn at hullet til selene passet, det måtte strikkes belegg til oppklippskanten og denne måtte sys fast. Men endelig, nå mangler jeg bare knappene! Og de kommer i posten, snart..


Før belegget er montert.


Den passet heldigvis perfekt! Til vinteren kan jeg åpne opp i bunnen og stappe inn en dyne.

Aprilstrikk

Når jeg ser på datoene på kamerarullen min så ser jeg at jeg har jukset litt. Flere av de tingene som var vist frem forrige måned var faktisk ferdig i april, og ikke i mars. 

Så i dette innlegget har jeg ikke så mye å vise frem, sånn bortsett fra litt smått og litt restegarns-strikk.


Halsen har jeg strikket til svigermor, det er en forsinket gave til hennes 50-års dag.


For noen uker siden var jeg på nattevaktshelg, og da var det så rolig at jeg faktisk klarte å få strikket en hel lue den ene natten. Det er deilig at det innimellom kan være noen sånne helger også.

Ellers er siste nytt at vi har flyttet, i tomannsbolig, med både flaggstang og postkassestativ. Og det er ikke bare-bare å organisere huskjøp, fotografering, visning, takstmann, leilighetssalg og flytting med en liten sprellebaby i hus. Så selv om strikkingen har vært min meditasjon, så har jeg ikke kunnet få strikket så mye som jeg helst har hatt lyst til. Jeg får heller satse på at selv om mai byr på utvask og overtagelse av leiligheten vi har solgt, så kan jeg få sjansen til å sette meg ned med garn og pinner og begynne på årets julegaver. Det er godt med alt som er gjort!

Mars-strikk


Et lite sett som skal sendes til Sofie sin lille tremenning i Oslo. Kjappstrikka drakt fra Paelas, Lue fra Strikk byBernsen og et par små tøfler fra Drops design.



Pulsvanter fra Drops Design til Svigermor sin 50-års dag. Det fulgte også med en lue i dobbel perlestrikk, men jeg glemte å ta bilde av den. Og nå ferdigstilles en hals med havskummønster, som jeg ikke ble ferdig med til selve dagen.



Mitt nye favorittplagg! Jeg ble endelig ferdig med Tiril-kjolen som jeg har strikket til meg selv. Den er strikket i Drops Flora og Drops Air, og er helt nydelig myk og deilig å gå med.

Ting som gjør meg glad

  • Lister. Jeg elsker å skrive lister. Alt blir så ryddig og oversiktlig og jeg får en fin ro i både hode og sjel.
  • Verdens fineste lille slevebaby.

  • Pappaen hennes <3

Ok. Det er veldig mye annet som også gjør meg glad, men jeg lette egentlig mest etter en unnskyldning til å vise frem det fantastisk fine bildet som pappaen til Sofie tok av hun. Han tok en haug med andre bilder også, og etter hun var lagt for kvelden satt vi og bladde igjennom de og fniste for oss selv. Et så lite menneske, med så mye personlighet!

Back to work

Sofie er blitt 8 måneder.

Det er 10 måneder siden jeg ble sykemeldt fra jobb pga bekkenplager.

Så da startet jeg friskt og raskt med en aldri så liten jobbehelg, etter gammelt.

Og, herregud, så deilig det var!

Selv om halve avdelingen er bygget om, ting er flyttet på og blitt nytt, alle mine minner om prosedyrer er gjemt bak babybæsj og alt av rutiner ligger druknet i babygulp, så følte jeg nesten at jeg hadde litt kontroll. Nesten.

Helt til jeg skulle koble og fylle et arterietrykk-sett, noe jeg i fjor kunne gjøre med en arm på ryggen og i bind for øynene, og så fikk jeg helt hjerneteppe. Da landet jeg trygt på jorden igjen, og jeg fikk en brutal og velfortjent påminnelse på at ting forsvinner ut av hodet når det eneste fokuset det siste året har vært verdens fineste lille babytass.

Ting tar tid. Bare gi meg noen uker, så er jeg nok tilbake der jeg skal være igjen. Og så har jeg lært meg hvor de forskjellige tingene ligger i avdelingen.

Håper jeg.

Tradisjonen tro

Det har blitt en årlig tradisjon dette, med en skitur til Hemsedal med vennegjengen. 

Nytt av året var at hytten ble oppgradert til å ikke bare ha badstu, men også både innendørs og utendørs boblebad. 

En annen nyhet var Sofie sitt inntog i livene våre. Hyttetur med høy Jägermeisterføring er ikke akkurat noen barnevennlig ferie, så hun fikk lov til å være hjemme med besteforeldrene. Til tross for hyppige oppdateringer med bilder av en strålende liten smilebaby, ble ferien en dag forkortet fordi vi lengtet sånn hjem. Vi skyldte på dårlig skiføre, sterk vind og stor fare for at veien hjem ble stengt, og pakket i bilen og kjørte kolonne over Hemsedalsfjellet.

Det var egentlig ganske perfekt timet, til tross for at de som dro hjem dagen etter oss slapp kolonnekjøring, for jeg begynner på jobb igjen i morgen, og det var gull verdt med en hel dag ekstra hjemme med krapylet vårt. Vi fikk også begge to være vite til at hun for første gang kravlet bortover gulvet! Og hvis jeg hadde gått glipp av det er det stor fare for at jeg hadde grått enda mer enn jeg gjorde når jeg satt på gulvet og var så ufattelig stolt over lille Geniet.

Så nå er det virkelig tilbake til hverdagen. Ut av ferieboblen, ut av permisjonståken, tilbake i jobb.

JEG GLEDER MEG! (Og gruer meg, pittelitt.)

Apropos mammapolitiet

(Mitt innlegg til mammapolitiet er HER.)

I dag opplevde jeg noe fint. Det var veldig unorsk, men utrolig fint.

Jeg var og handlet matvarer, med Sofie på slep. Jeg hadde akkurat betalt, og var på vei mot døren. Sofie satt så fint i handlevognen og jeg bar 2 bæreposer. 

Inn døren kommer en annen mamma, med en liten jente. Denne jenten var stor nok til å gå selv, og trillet handlekurven. 

Moren ser oss, og sier: 
"Nei, så nydelig! Så flink du er som går med en så liten baby og handler. Og så heldig hun er som har deg som kler på hun en så god og varm dress."

Dumme meg frøs jo helt til. Det var jo en fremmed dame som snakket til meg! Alle alarmklokkene ringte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Høfligheten i meg klarte såvidt å stotre frem et "takk" og et smil, mens nordmannen i meg hadde full panikk inni hodet mitt.

Sjansene for at jeg noen gang kommer til å treffe hun igjen er vel ganske små, men hvis jeg gjør det skal jeg huske på å si tusen takk. Jeg ble så utrolig glad, og jeg skulle ønske at det falt meg litt mer naturlig å stoppe opp og snakke med hun, enn å gå fort mot døren.

Februarstrikk

Februar har gått med til et eneste prosjekt. Jeg prøver så hardt jeg kan å gjøre meg ferdig med et prosjekt før jeg begynner på et nytt, og det er ikke alltid like lett. 

Jeg og bonus-bestoen til Sofie samarbeider om å strikke og sy en vognpose til Sofie. Nå er vi ferdig med første del, nemlig det som skal strikkes. 



Og for en som aldri har strikket fletter før, så må jeg si meg ganske fornøyd. 

Vi har tatt utgangspunkt i denne oppskriften, men strikket bakstykket i glattstrikk istedenfor fletter. Etter litt måling, tenking og hodervriing ble også posen ganske mye lengre enn det som står i originalen. Men hvis jeg har klart å beregne riktig skal den passe perfekt i vognen til Sofie. 

Nå er det "bare" sying, klipping og montering igjen. Vi må også finne en finurlig måte å få laget hull til selene på vognen på, for Snuppelure har funnet ut at det er ganske kjedelig å bare være helt i ro hele tiden, så nå er det full propell hele dagene.

Sånn kan det gå

Nå er det snart på tide å begynne i jobb igjen.

I dag måtte jeg skyndte meg på butikken, uten vedhenget mitt. Jeg skulle for første gang på flere måneder helt alene på butikken!

I det jeg skulle ut døren kikket jeg ned på buksen min.

Er det gulp? Er det grøt? Det er jammen ikke lett å vite. Det jeg vet er at jeg tenkte "drit i det", og gikk på butikken.

Så kommer jeg hjem. 

Og kjæresten kommenterer at buksen min er revnet. Bak.

Forfallet er komplett.

Takk for meg.

Tom for unnskyldninger

Når jeg var gravid bestemte jeg meg for at babyen, hun skal rett inn på sitt eget rom den dagen hun fyller et halvt år.

Og så kom den dagen. Og da var hun tett i nesen, hostet og hadde feber. Så jeg turde ikke å flytte hun, hva hvis det skjedde noe?

Men! Med en gang hun ble feberfri, så skulle hun flytte inn på sitt eget rom.

Og så forsvant feberen men hun hostet jo fremdeles en del. Og tenk om det utviklet seg til falsk krupp, og så lå hun på et annet rom enn oss? Nei, det var nok tryggest å vente litt til.

Jeg hadde lest meg litt opp på dette med å sove på eget rom, og bestemt meg for at det var lurest at Kjæresten hadde noen dager fri når vi skulle gjøre dette, sånn at jeg kunne sove på dagen hvis jeg endte opp med å måtte sitte inne hos hun halve natten. 

Men så jobbet jo han så mye, og bare netter. Så da ble det plutselig veldig vanskelig å kunne ta høyde for at jeg skulle kunne ha meg en time på puten på dagen. Så på grunn av logistikken var det nok lettest å bare ha hun sovende på vårt rom en liten stund til.

Og så kjøpte vi oss plutselig hus. Så vi må gjøre leiligheten klar til salg. Det innebærer blant annet å ha et barnerom, med barneseng. Så da måtte hun plutselig inn på barnerommet. (Det hadde kanskje sett litt rart ut å ha et gjesterom med en rosa vegg..) 

Babyen sover som en stein på sitt nye rom, og våkner faktisk sjeldnere nå enn hun gjorde da hun ble forstyrret av at vi kom og la oss. Men på vårt rom ble det plutselig veldig tomt på den ene siden av sengen..

Det er nok som med det meste andre, at det er verst for foreldrene.

Kjære mammapolitiet

Dette er et åpent brev til alle de mammaene som vet best.

De mammaene som sitter med fasiten, uansett om det ligger forskning, synsing, kjerringråd eller egen erfaring til grunn. Dette er til de mammaene som står beinhard på sine meninger og kan fortelle deg akkurat hva du gjør feil med ditt barn. De som ikke kommer med forslag, men som forteller deg hva du skal gjøre, og som himler med øynene hvis du gjør noe på en annen måte enn de.

Kjære dere: Dra til helvete.

Jeg har vært så heldig at ingen av mine venninner er mammapoliti. De vet hvordan de skal formulere et forslag eller råd. (Det sier kanskje mest om hvilke personer jeg velger å omgås med.)
På internett derimot, der florerer det av disse allvitende mammaene. De har lest seg opp på egenhånd, og konkluderer med at alt de vet er riktig. Det er disse som forteller deg at de gråter når de ser en mamma lage mat til babyen sin med margarin istedenfor smør. De er ikke redd for å fortelle deg at du må komme deg til fotsoneterapeut hvis babyen er hard i magen, for legen propper bare barnet full i skumle kjemikalier. De vet at amming er det eneste som funker for en baby, for morsmelkerstatning er ikke naturlig nok. De sitter på hemmeligheten til hvordan man får et trøtt og hysterisk gråtende barn til å sovne. De har hatt rutiner for babyen sin fra barnet var 3 uker gammelt, og synes at alle burde ha nøyaktig de samme rutinene som de har. De har funnet ut at helsemyndighetene er betalt av mat og legemiddelindustrien, og at den som følger anbefalingene derfra er naive, dumme og gjør barnet sitt vondt. Hvis du våger å si at du liker å ta deg et glass vin på kvelden er du uansvarlig, for tenk om det skjer noe med barnet!
Ting du gjør, kunne de ALDRI gjort!

For de er perfekte mammaer, og de kan ikke forstå hvorfor ikke alle andre også bare kan gjøre sånn som de.

En liten realitetsorientering fra meg:
Ingen er allvitende. Mye av det dere presenterer som fakta er ikke de som forsker på det enige om engang. En hypotese er ikke det samme som en konklusjon. KK, Dagbladet og Illustrert Vitenskap er IKKE GODE NOK KILDER!
Alle babyer er forskjellige og alle mødre gjør det på forskjellige måter.

Noen barn får ikke sove hvis ikke de er i vognen, andre barn må ha det helt mørkt og stille rundt seg. Det at ditt barn må ha det mørkt rundt seg, betyr ikke at det fungerer for noen andre enn ditt barn.

Vi er alle i den samme hormonfylte båten, det er egentlig ingen av oss som har helt peiling på hva vi driver med. Vi prøver, feiler og gjør så godt vi kan. Og når du endelig tror at du har forstått hva som fungerer for din baby, så forandrer barnet seg. Det som dagen før var det beste i verden er nå det verste hun/han har vært med på.
Vi kan ikke gjøre noe annet enn å prøve vårt beste, og de som tar med seg babyen sin til legen fordi de er hard i magen gjør det de mener er best for sitt barn, på lik linje som at den som tar med seg barnet sitt til fotsoneterapeut gjør det fordi de mener det er det beste for sitt barn. 

Hva med litt støtte, istedenfor en pekefinger? Hva med å skryte samtidig som man gir råd? Hva med å komme med forslag, ikke formaninger? Og slutt å tro at du vet alt i hele verden, for det er det faktisk INGEN som gjør.

Vær nå litt grei mot hverandre.

Fine ting #27







Januar-strikk


Øvelse gjør mester


Kjappstrikka drakt. Flettesokker fra Drops design.


Ferdigstilling av Orange Crush fra Drops Design

Et helt halvt år

Klisjéalarm!

Tiden løper fra meg! 

For et halvt år siden, 12/07/16 klokken 16.12 fikk vi for første gang møte Sofie, vi fikk ansvar for et rynkete lite vesen som vi hadde laget, og som jeg hadde ruget på i 9 måneder. Det var litt rart, for vi kjente hun jo ikke. Selv om vi hadde snakket med hun inne i magen, og kjent på sparkene og hikkene hennes, så visste vi jo ikke hvem hun var.
Men nå har vi blitt kjent med hun. Vi hører på rapene hennes om det også kommer gulp, vi kjenner igjen når hun gråter av trøtthet, vi vet at hun elsker å bade og å spise frukt. 

Og så har vi blitt litt mer avslappet. Vi klarer å ta på hun klær ganske fort, uten å være redd for at vi skal ødelegge hun. Vi klarer å bære hun med en arm. Jeg kan gå på do mens hun ligger på gulvet i stuen og leker. Det er lettere å flytte hun fra et fang til et annet. Men vi må likevel kikke litt ekstra på hun før vi sovner, sånn bare for å være heeelt sikker på at hun puster. (Det beste er egentlig å pirke litt borti hun sånn at hun både beveger seg og lager lyd..)

Men samtidig er det også mer å passe på! Nå snur hun seg fra rygg til mage, som betyr at hun lett kan rulle bortover gulvet og plutselig få tak i ting som tidligere var utenfor rekkevidde. Hun kan ikke ligge på sofaen uten tilsyn, og om kvelden må vi inn flere ganger for å se at hun ikke har snudd seg i sengen.
Men det er så gøy å følge med på alt det nye som skjer! Alt det gøye som oppdages og de nye tingene hun lærer! 

Jeg skjønner faktisk ikke hvor tiden blir av. Det går så alt for fort!

Kjært barn har mange navn

Snuppelure
Sofiusen
Mamma sin mest dyrebare skatt
Pappa sin aller vakreste lille prinsesse
Slevemonsteret
Kosepusen
Valkemor
Skalleper
Prinsesse Promp
Lille venn
Blidfisen
Babyen
Grøtdronningen
Lille Diva
Lille skilpadden
Matvraket
Smilebabyen
Gulpemor
Masekråken
Fantungen
Geniet
Sprellemor
Sokkespiseren
Den lille havfruen
Badenymfen
Snorkfrøken
Storflørten
Sutreleppen
Elsklingen
Lille spurvungen
Rampejenten
Natterangleren
Festløven

08.01.17

















Sofie tester barnemat #2

(Gjesteinnlegg fra Sofie. Del 1 kan leses her.)

Da er endelig milepæl nr 2 rett rundt hjørnet! Iallfall når det kommer til det viktigste, mat. Mamma og pappa er mer imponert når jeg klarer å rulle fra ryggen til magen og tilbake igjen, men for min del er det mest frustrerende at jeg ikke klarer å bevege meg fremover eller rundt omkring for å kunne smake på alt det gøye som er i hjemmet mitt, men som er utenfor rekkevidde. Uansett, tilbake til det dette innlegget skal handle om, MAT!

Forrige innlegg ble avsluttet med det noen kanskje vil kalle for en cliffhanger eller teaser. Der avslørte jeg at mamma sin plan var at jeg skulle få smake på en blanding av avokado og banan. Det fikk jeg og, men bare en dag. Mamma har ikke funnet ut helt hvordan den blandingen der helst skal oppbevares uten at den blir dårlig, så det prosjektet ble tydeligvis lagt litt på is. Nå nærmer jeg meg uansett den magiske alderen av 6 måneder, og når man blir 6 måneder er plutselig utvalget av mat i butikkene mangedoblet, som igjen betyr at nye smaker kommer på løpende bånd. Mamma har slitt på kjøkkenet i timevis for å lage hjemmelagde grønnsaksmoser. De er jeg straks ferdig med å fortære, så nå må hun ha seg en dag til på kjøkkenet og lage blandinger som inneholder både kjøtt og fisk! (Jeg har smakt på lekefisken når jeg bader, men den smaker bare plast og badevann. Jeg tror ikke det er helt det samme.)

Men nå, mat-testing!

Sviskemos:
Jeg skal ærlig innrømme, jeg var skeptisk. Sviske har en litt funky farge, og så lagde pappa en veldig rar grimase når han smakte på det. Men etter litt tid så har sviske blitt en stor favoritt! Det er liksom en mellomting mellom sur og søtt, men uansett veldig godt. Jeg pleier å få sviske til dessert etter jeg er ferdig med varmlunsjen min, og det er rett og slett den perfekte avslutning på et godt måltid.
Terningkast 3 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.

Banan:
Banan er litt mer klumpete enn det andre jeg har spist, og jeg elsker jo en utfordring. Mamma pleier bare å mose bananen med en gaffel, og da blir det litt mer motstand og litt gøyere. Banan er sånn mat som jeg får innimellom, og det er ekstra gøy når jeg får spise selv i nettet mitt.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Brokkoli og potet:
Mammaen min må være den beste i verden til å lage mat! Siden jeg er barn har jeg en automatisk motforestilling mot brokkoli, men dette var faktisk godt! Og så er det en ny farge, nemlig GRØNN! Jeg driver og øver meg på den fargen, men klarer bare å si "grøøøø". Enn så lenge. Snart klarer jeg også å si n. Pappa mener også at brokkoli er kjempesunt, så egentlig burde det ikke smake så godt som det gjør. Hva kan man si? Jeg er imponert over min mor sine ferdigheter på kjøkkenet. 
Terningkast 4 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Blomkål og potet:
Noe så kjedelig. Helt greit på smak, men kjedelig farge og mistet spenningen etter bare noen dager. Helt ok, vær så god neste..
Terningkast 1 for underholdning. (Kan man gi terningkast 0?)
Terningkast 3 for smak.

Søtpotet og gulrot:
Her derimot! De 2 beste og mest fargerike ingrediensene samlet i en deilig blanding. Orange er en gøy farge, og den må jeg øve meg masse på å si. Foreløbig klarer jeg såvidt O, men språket kommer vel etterhvert. Dette både smaker fantastisk og er kjempegøy å gni utover hele ansiktet! 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 6 for smak.


Onkel Anders måtte steppe inn som stol når vi var i juletreskogen. Det funket kjempefint, sånn bortsett fra at han holdt meg i hendene mine, sånn at jeg ikke kunne slenge søtpotet og gulrot overalt i stuen til grandtante og grandonkel.

Eplemos:
Mamma trodde at svisker skulle få fart på magen, men HOI! Dette gav magen racerfart! Og så smaker det jo kjempegodt også, så det er virkelig en bonus. Eple er noe jeg får på slutten av varmlunsjen istedenfor svisker, eller blandet i grøten min til kvelds, og det er så godt at jeg sluker hele porsjonen. 
Terningkast 6 for underholdning. (Det er ekstra gøy å se ansiktet til mamma og pappa når de må skifte eple-bleiene mine.)
Terningkast 6 for smak.

Vann:
Hvem skulle tro at noe som smaker ingenting faktisk kan være godt? Dette er jo helt perfekt, for det gjør at jeg ikke er tørst lengre, samtidig som at det ikke gjør meg like mett som melk. Og så har jeg fått så gøye flaskekopper med håndtak som jeg klarer å holde selv og drikke fra, det krevde bare litt øvelse å få til teknikken og å klare å treffe munnen istedenfor nesen eller kinnet. Den kan være litt tung når det er masse vann i, men hvis jeg mister den i bakken plukker jo bare mamma eller pappa den opp igjen. 
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

2016

Januar:
Hemsedalstur. Det hemmelige frøet i magen som skulle bli en liten Sofius passerte 12 uker, og var dermed ikke hemmelig lengre.

Februar:
Strikking. Ultralyden viste at vi skulle få en bestemt liten frøken i juli.

Mars:
Mars var en drittmåned.

April:
Jeg konsentrerte meg mest om å takle å være tjukk, tung, treig og tungpustet. Og så skjedde det masse spennende på jobben.

Mai:
Det var VARMT i mai. 17. ble feiret på jobb. Babyshower. 

Juni:
Bursdag! Grillfest. Nach til morgentimene.

Juli:
Sofie <3

August: 
Sofie, Sofie, Sofie. Fjelltur. 

September:
Sofie, Sofie, Sofie. 

Oktober:
Sofie, Sofie, Sofie. Og barnedåp til lille-Sofie.

November:
Sofie, Sofie, Sofie og Jorm. Oslotur.

Desember:
Julebord, juletreskog og julaften.

Strikkeblogg

Ikke er dette noen god mammablogg og ikke er dette noen god strikkeblogg. Til jul var det mange som fikk hjemmestrikkede gaver av meg, men jeg har jo nesten ikke tatt bilder av noe av det jeg har strikket. Det ble 4 par tovede tøfler, 3 stripete luer, 3 pokemonluer og et par pulsvanter med ugleflette.

Pokemonluene er heldigvis godt dokumentert. For disse er jeg veldig fornøyd med.

Og det var mottakere også.
Mine foreldre fikk hver sin, til når de skal ut på poketur.

Og jeg er også veldig fornøyd med uglepulsvantene jeg strikket til min mor, selv om de foreløpig mangler øyne.

Kanskje jeg skal prøve å huske på å ta bilder av ting jeg strikker, sånn at jeg har noe mer å vise frem.

Det får være et nyttårsforsett.

Man begynner jo å lure

Jeg er veldig takknemlig for at Sofie er en sovebaby, altså at hun liker å sove lenge på morgenen, og ikke trenger å aktiviseres klokken 07. 

De siste ukene har hun også begynt å klare å underholde seg selv, noe som er veldig praktisk når jeg f.eks. skal lage middag eller vaske flasker.

Men.. Når disse to kombineres blir det jo plutselig en helt ny verden. 

Sofie sover på vårt rom i noen uker til. Og på kveldene etter hun er lagt sitter vi gjerne i stuen og har babycallen på. Det fungerer kjempefint. Etter hun har sovnet, våknet en halvtime senere for å få mat og så sovnet igjen, er det for det meste stille. Begynner hun å klynke fordi smokken har falt ut rekker vi å merke det før det blir gråt, og da klarer hun vanligvis å sovne igjen med en gang.

Men så.. når vi kommer for å legge oss mange timer senere igjen er det nå dette synet her som møter oss:

Og gudene vet hvor lenge hun har lagt våken og underholdt seg selv med å sparke og dra i dynen eller leke med kaninen. Det har iallfall foregått helt lydløst, siden den supersensitive babycallen ikke har plukket opp noe som helst.

Learning by doing

Jeg har ikke helt peiling på dette foreldregreiene. Man må jo passe på, hele tiden. Jeg har fått med meg at hun ikke skal ligge sånn at hun kan rulle ned fra stellebord og sofa og slå seg, og at når hun begynner å krype bør bokhyller sikres og bartrallen evakueres. 

Men så var det alt dette andre da, som man må passe på. Sånn i hverdagen.

Når jeg skal ut døren hjemme for eksempel. Da skal jeg ha på meg jakke og sko. Babyen er allerede kledd. Men jeg klarer jo ikke å holde hun i armene mine samtidig som jeg kler på meg selv. 

Så jeg legger hun på gulvet.

Den siste uken har jeg lært følgende:

1. Ikke legg babyen for nært en stikkontakt. De er veldig spennende å pirke borti.

2. Ikke legg babyen så nært at hun klarer å nå plastposer. ALT skal smakes på, og selv om moren din hyler "NEI! DU KAN SETTE DET I HALSEN!" så er det fremdeles viktig å smake på det.. (Det kan jo være at det er godt!)

For ikke å glemme andre ting som også bør holdes utenfor rekkevidde for en baby. Som sko, nøkkelknipper, mobiltelefoner og generelt alt som kan være farlig å ta på eller å putte i munnen. Eller ting som ikke tåler slev.

Det er enda godt at jeg er kjapp i refleksene. Jeg ser for meg at det blir mange sånne opplevelser fremover.

Er det rart man blir stolt?

"Mammahjertet" må jo være den største klisjeen i hele verden. Og jeg himlet meg øynene hver gang det ble nevnt.. Før jeg selv ble mor. Nå kommer liksom ting jeg har tenkt er teit før og smeller meg hardt i ansiktet. (Barn som gråter på kollektivtransport får et eget innlegg, ved en senere anledning.)

Jeg har klart å la vær å bruke det ordet selv. "Mammahjertet mitt", liksom. Men jeg kjenner på det hver eneste dag. 

Som når vi var på helsestasjonen tidligere i uken.
Når helsesøster skulle se hvordan babyen lå ann motorisk utbrøt hun, "Oj! Hun griper jo målrettet med begge hender! Og flytter en leke fra en hånd til en annen allerede!"

Da... Da var det faktisk rett før jeg sprakk av stolthet.

Merk mine ord. Hvis noen kommer til å finne en kur mot kreft, så er det dette slevende geniet her. Det er jeg overbevist om.

Rot i tradisjonene

Tradisjonen min er egentlig å sette opp og pynte juletreet lille julaften.

Men så er jeg tilfeldigvis sammen med Grinchen, som ikke kan forstå hvorfor vi skal dra et tre inn i stuen, pynte det og så hive det ut bare 1 uke senere.

Så for å få mest mulig ut av juletreet.. Satt jeg det opp en hel dag før, jeg.

Såvidt jeg har forstått skal trendy juletrær ha et tema. Nå kan vel ingen påstå at jeg er særlig trendy av meg, men temaet i år (og i fjor, og året før der, og året før der) er MINNER. Her henger julepynt jeg fikk av min tante mine første juler, med både navn og årstall. Jeg har hengt opp den litt forvirrede pingvinen jeg kjøpte til Kjæresten den første julen vi feiret sammen. Jeg har hengt opp turtelduene jeg kjøpte når vi var på vår første ferie sammen i London for mange år siden. Det henger også en liten bok på treet, som jeg har fått av min mor (som jobber på bibliotek). Noe er julepynt jeg har fått eller stjålet med meg fra mine foreldre, andre ting har jeg kjøpt i nyere tid.
Og så tyvåpnet jeg en av Sofie sine julegaver, sånn at hun også har et minne hengende på treet. En nydelig glasskule med navn og årstall som hun fikk av en baby-venninne og hennes familie. 

Kjæresten har prøvd å påstå at jeg skal få ha tre til neste år også, men da skal vi kjøpe masse julekuler i bare en farge. Vi får se når den tiden kommer.. Jeg tror nok det i så fall må bli i tillegg til høyhelte sko, bøker, pingviner og turtelduer.

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
A

A

29, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits