Ting jeg aldri trodde jeg kom til å si:

Mamma håper at du kommer til å bæsje litt skikkelig i dag.

NEI! Ikke riv i øredobben til mamma!

Lille venn, ikke spise på håret mitt.

MADS!! KOM HIT MED EN GANG!! SE!! HUN GRIPER JO MED BEGGE HENDENE!! VI HAR LAGET ET GENI!!

Åh. Ikke slikke på brillene mine.

Unnskyld skatten min! Det var ikke meningen å skremme deg, jeg måtte bare nyse litt.

Oslove

Å kjøre fra Bergen til Oslo er ganske langt. Når man også har en baby kan det fort kjennes enda lengre ut. Vi hadde egentlig tenkt å ta toget, men det var planlagt buss for tog fra Voss til Bergen, og det er dessverre uaktuelt med en liten baby.

Sofie er ikke en sånn baby som sovner med en gang hun settes i bilsetet og vi begynner å kjøre. Dessverre. Men hun er heldigvis verdens mest tålmodige lille jente. Så med litt god planlegging, far som sjåfør og mor i baksetet utrustet med masse leker og et par skurketriks, så gikk det faktisk overraskende bra.


Vi bodde hos Karoline, Robin og Jorm. Sofie synes at det var superstas å få en ny kompis som er like facinert av gulpekluter som hun er.


De hadde mange gode samtaler, og flørtet litt.


Vi traff slekten, og mine søskenbarn, onkel og tante fikk hilse på den nyeste Solli-jenten. Hun underholdt alle en stund og sjarmerte alle i mils omkrets, før hun sluknet på fanget til min kusine.


Vi var på babykino og så skifilm. Vi har vel egentlig tenkt at hun ikke skal se så mye på skjermer, fordi det er så mye bevegelse og det er fare for at hun kan bli overstimulert. Men foran et stort kinolerret ble det litt vanskelig. Heldigvis sovnet hun etter en liten stund.


Pappaene koste seg også ganske bra.


Og vi hadde oss en liten tur rundt i hovedstaden og lekte turister.

Det var utrolig deilig å bo en plass der du ikke trenger å være gjest. Vi var liksom ikke på besøk, det var som om vi var hjemme, bare i Oslo.

Sofie tester barnemat

(Gjesteinnlegg fra Sofie)

Siden jeg får morsmelkerstatning er 4 måneder den magiske alderen for gradvis innføring av fast føde.
Hvor gradvis det egentlig ble kan vel diskuteres, for både mamma, pappa og jeg synes at fast føde er kjempegøy, og da er det litt vanskelig å moderere seg i forhold til mengden.

Mamma hadde lest opp og ned om dette med fast føde, og fått masse råd fra helsesøster, men det var ikke så lett å følge rådene. Rådene sier å begynne med en matvare og ta 1 ts første dagen og så 2 neste dag osv, osv til uken er omme, og så neste uke en ny matvare og så fortsette sånn. Men allerede den første dagen skjønte jeg veldig godt at dette med mat, det var gode greier. Så jeg ville ha mer enn bare en liten t-skje med mat. Og jeg fikk det som jeg ville.. Som vanlig. 

Uke 1: Babygrøt.
Dette var merkelige greier. Jeg elsker jo å tygge på alt jeg klarer å putte i munnen, men dette var litt annerledes. Ikke bare kunne det tygges, men det skulle jo svelges også. Etter noen dager klarte jeg å mestre teknikken, sånn at det kom mer ned i magen enn ut på klærne. Og herlighet, dette var gøy! Ekstra gøy med ansiktsuttrykkene til mamma og pappa når jeg ikke vil gape helt med en gang, og så lager de så gøy lyd når jeg tar grøten fra munnen og gnir utover resten av ansiktet. Bare litt kjedelig smak.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 3 for smak.

Uke 2: Søtpotet.
OJ! DETTE var noe annet enn kjedelig grøt! Kokt og most søtpotet med litt morsmelkerstatning i, hvem skulle trodd at det smakte SÅ godt? Smaken eksploderte jo i munnen. Det eneste kjedelige er at det går tomt så fort.. Mamma og pappa mener at vi må "ta det litt forsiktig sånn at jeg ikke får vondt i magen", men dette var jo bare namnamnam, kjempegodt! Og så så fin farge! Mor gir ekstrapoeng for at den sterke orange-fargen gjør det lettere å se hvor jeg har klart å søle mat, jeg gir ekstrapoeng for at mamma lager så morsom lyd når søtpoteten havner i øyet.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 10 for smak.

Uke 3: Potet og gulerot.
Nesten like fin farge som søtpotet, men ikke like fantastisk smaksopplevelse. Dette var helt greit, men ingen høydare, som de sier i Sverige. Ekstrapoeng for at mamma lar meg holde skjeen når jeg er ferdig med dagens porsjon. Og litt morsomt at prompene mine plutselig lukter litt gulerot.
Terningkast 6 for underholdning.
Terningkast 4 for smak.

Uke 3: Sviskemos.
Plutselig ble det blandet inn noe annet midt i uken enn det som egentlig var på planen. Foreldrene mine mener at dette skulle hjelpe litt på magen, og det høres jo veldig greit ut. Problemet er bare smaken.. Jeg er litt skeptisk. Dette var annerledes enn noe av det andre jeg har fått smake, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig synes om det. 
Foreløbig usikker på terningkast, jeg må smake det litt mer før jeg bestemmer meg. Jeg skal holde dere oppdatert!


Det er så langt jeg har kommet i smakingen av nye og spennende ting. Neste uke er det visst banan og avokado som står på menyen. Pappa synes at den blandingen høres rar ut, mens mamma insisterer på at "alle på internet sier at babyer synes at det er godt", så da får vi nesten bare vente og se hva min dom blir. Dette med testing av babymat blir kanskje en føljetong, hvis mamma bare lar meg få lov til å ha noen gjesteinnlegg fremover. Jeg har jo så mye på hjertet!

(Og hvis dere vil lese en ordentlig mammablogg, og ikke bare en motvillig en, så anbefaler mamma HeiaMamma. Hun lo så godt når hun leste den en dag at jeg våknet fra middagsluren min med et hyl. Så da er den nok morsom også, selv om jeg personlig ikke helt ser humoren i det..)

Til pappa. Fra Sofie

I anledning gårsdagen fikk Kjæresten dette på sin facebook:

Positive og negative side ved å ha baby

Positivt: Man har alltid våtservietter i hus.
Negativt: Man hadde ikke trengt så mange våtservietter uten en baby.

Positivt: Man har noen man kan tvangskose med.
Negativt: Når hun ikke vil bli kost med blir hun sint og slår.

Positivt: Uendelig med underholdning. Jeg kan sitte i timesvis å bare se på hun, enten hun er våken eller sover. Og jeg er blitt en racer på babybabbel!
Negativt: Det er ikke særlig mentalt stimulerende underholdning. 

Positivt: Får koblet av sosiale medier.
Negativt: Må koble av sosiale medier.

Positivt: Du får gått mye på tur.
Negativt: Jeg hater å gå tur.

Positivt: Hun er en icebreaker. Jeg har noe å snakke om med alle jeg treffer på. Og fremmede mennesker kommer bort for å snakke med oss.
Negativt: Det er så mange gamle damer som skal opp i vognen for å stryke hun på kinnet. Babyer får visst ikke ha intimgrenser.

Positivt: Du har en egen liten dukke som du kan kle i akkurat det du vil. 
Negativt: Jeg har hørt rykter om at det ikke varer så veldig lenge.

Jeg kledde av meg på skolen

I går var det en sak på tv2 nyhetene om Gyda, som er førsteårs sykepleierstudent på HiOA. Som en del av utdannelsen og fagplanen skulle de øve på stell på hverandre. De skulle ha på seg badetøy eller undertøy og la medstudentene øve på stell. Gyda ville ikke det, på grunn av personlige grunner, og nekter å "kle av seg" for å kunne bli sykepleier. Hun ble truet med at hun kan stryke og bli kastet ut fra skolen hvis hun nekter. Jeg har fulgt denne saken siden Gyda skrev om den på bloggen sin, og den engasjerte en del folk på Facebook i et døgns tid. Jeg prøvde å diskutere med Gyda, men det måtte jeg fort gi opp. Jeg ble stemplet som en som mangler både empati og forståelse, i tillegg til å bli kalt "Miss Obvious" når jeg prøvde å forklare for hun hvorfor jeg synes det var en nyttig opplevelse. Nå har Norsk Sykepleierforbund blitt blandet inn i denne saken, og det er igjen blitt en aktuell sak. 


Så her kommer min dramatiske historie:

Jeg kledde iallfall av meg på skolen, og jeg lærte masse av det. Jeg lå i bikini og lot meg vaske av medelever, og det var veldig nyttig. Mine medstudenter kledde også av seg for meg, og det hjalp meg til å bli en bedre sykepleier. Mine medstudenter gav meg tilbakemelding når jeg var hardhendt eller gjorde noe ubehagelig.

Vi var i små grupper, med 4 studenter fordelt på 4 eller 5 senger. På gruppen vår hadde vi også en mannlig student. Han var den eneste mannlige studenten i vår klasse, og måtte fint stille opp, sånn som resten av oss. 
Det å være pasient er mye mer enn å være en "kropp". En kropp kan erstattes med en dukke, uten tvil, men en pasient er så mye mer enn en kropp.
Når man steller et menneske som ikke er i stand til å stelle seg selv er det mye å ta hensyn til. Hvordan støttes pasienten? Ligger han/hun godt? Er vannet for varmt eller kaldt? Hvordan kan man unngå at pasienten føler seg helt blottlagt, selv om den ligger så godt som naken? 

Det å måtte være så avhengig av mine medstudenter var en opplevelse. Noen gnikket for hardt, og andre gjorde lakenet vått sånn at det var ubehagelig å bli lagt ned igjen. Andre ganger ble jeg snudd så langt over på siden at jeg følte at jeg kom til å falle ut av sengen. 

Alle lærte noe den dagen, enten det var hvordan man bretter vaskekluten, eller hvor skummelt det er å ligge helt ute på sengekanten og tro at man kommer til å falle på gulvet. 


Jeg kan forstå at noen personer har problemer med å kle av seg, jeg tror egentlig det ikke er noen som med glede tar av seg klærne og blottlegger seg i bare undertøyet foran hvem som helst, men det er kanskje også litt av poenget. Det å måtte føle på kroppen hvor ubehagelig det er å ligge der og være avhengig av noen andre, og å ikke kunne få vasket håret på den måten du synes er mest behagelig, er kanskje minst like lærerikt som å lære å brette vaskekluten på riktig måte.

Og stell er så utrolig viktig! Det er helt grunnleggende sykepleie! Det handler ikke bare om å bli ren, om hygiene og om å vaske ansiktet før rumpen. Et godt stell inneholder så mye mer. Det er 2 ganger for dagen man får sett ryggen på en pasient, og det er ved morgen- og kveldsstellet. Hvordan ser den ut? Er det tegn til sår? Det er også en av de få gangene en sengeliggende pasient får trent og beveget seg i løpet av en dag, for å unngå sengeleiets komplikasjoner. Man må kunne berolige en eldre, dement pasient som ikke skjønner hva som skjer, man må kunne tulle med en yngre pasient som synes det er flaut, og man må lære å gjøre en ubehagelig situasjon til noe som er ok og akseptabelt. Man må kunne utad kunne fremstå som at man har all verden med tid, selv om du egentlig har noe du MÅ gjøre om ti minutter. Men et godt stell er ikke bare varme hender og å vise forståelse for at det er ubehagelig for pasienten, et godt stell rommer alt en sykepleier kan og har lært, både praktisk og teoretisk, i løpet av tre år på skolen og hele sin yrkeskarriere. 

Man kan ikke lese seg til hvordan man steller, det må øves på. På samme måte som at man må øve på å legge venefloner, ta blodprøver og legge bandasje. Og så må man koble det man har lest sammen med det man har i hendene. Man må vite hvilke komplikasjoner som kan komme av prosedyren du gjør, hvordan man oppdager de, hvordan de utvikler seg og hvilke tiltak som settes inn.

Ja, der ligger jeg. Med rumpen bar. Og blir satt sprøyte på. For det å sette sprøyter på dukker eller appelsiner eller noe annet ikke er det samme som å sette i et menneske. 

På skolen lærte vi å legge venefloner på gummiarmer. De gummiarmene kan de bare kaste, det er ikke i nærheten av det samme. Vi fikk ikke lov å stikke hverandre fordi noen for noen år siden hadde klaget på at det var vondt. Vi lærte også å legge urin-kateter på en dukke, naturlig nok, og det hadde vært en drømmeverden hvis det fantes et eneste menneske som så ut nedentil som den dukken. Jeg har lagt inn en god del både venefloner og katetre i løpet av de årene jeg har vært i jobb, og det eneste den øvelsen med dukker hjalp med var hvordan jeg skulle forberede meg til prosedyren. Man kan ikke øve på en gummiarm hvordan man finner en blodåre hos en som har brukt opp alle blodårene sine på å skyte amfetamin eller heroin. Man kan heller ikke øve på en dukke hvordan man legger inn et urin-kateter, uten at jeg skal gå så veldig i detalj om hvorfor det kan være en utfordrende prosedyre. Det man kan øve på er å finne frem riktig utstyr og å holde det sterilt, selve teknikken og prosedyren må man bruke ekte mennesker på. Og de menneskene som det øves på er pasientene våre, hvis ikke medstudenter, kontaktsykepleiere eller veiledere stiller opp. 

Jeg synes at alle har godt av å kjenne på pasientrollen. Men det aller viktigste er kanskje den erfaringen du gir medstudentene dine ved å stille deg disponibel for at de skal lære. 

Sånn kan det gå

Jeg hadde min første kveld på byen på et år i går. Sånn hvis man ser bort i fra alle de gangene jeg har vært gravid og kjørbar, og det teller egentlig ikke.


Så skulle det pinlig få av disse


og verdens vakreste stemme


til for at jeg endte opp med å dra hjem før klokken var 1, med en stjålet set-liste i vesken.

Jeg tror jeg må øve litt mer på toleransen min, og på å ikke bli helt overveldet når jeg hører nydelig musikk.

Men jeg fortsetter å irritere meg grenseløst over mitt medpublikum når jeg er på konserter. Det er greit at jeg kanskje irriterte på meg noen i går når jeg stod og sang med til alt, for jeg synger på ingen måte like fint som Silje Halstensen, men jeg gav hun iallfall tilbakemelding på musikken sin. Når en musiker på hjemmebane ikke spiller begge ekstra-numrene, så sier det litt om hvor elendig publikum er. Jeg flyttet meg fremover, fordi vi stod rett med noen som hadde bestemt seg for å betale over 300 kroner for å stå i et mørkt rom med høy musikk og snakke i tre timer. Og plutselig så står jeg helt fremme ved scenen, på første rad. Hadde publikum vært halvveis engasjert, så hadde det ikke la seg gjøre. Jeg har vært på min andel av konserter oppigjennom årene, og de gangene jeg har stått på første rad har jeg vært førstemann inn i lokalet og sloss for å holde på plassen min. 

Jeg skjønner godt at hun droppet å spille det ene ekstra-nummeret. Når jeg var skuffet, tør jeg ikke tenke på hvor skuffet artisten var.

#Kliss

"And I'd choose you; in a hundred lifetimes, in a hundred worlds, in any version of reality, I'd find you and I'd choose you."

Kiersten White, The Chaos of Stars

Det er ikke så lett dette med spedbarn, og det blir garantert ikke noe lettere med småbarn. 
Overalt står det at de ferske foreldrene må passe på å få tid til hverandre, og til seg selv. Men det er ikke så lett det, alltid. 

Som når jeg bare vil ligge på sofaen og døse, eller ha meg en liten powernap. Men babyen er overtrøtt, og ikke vil slutte å grine. Når det eneste som får hun til å være stille er konstant bevegelse, om det er i armene til en voksen, frem og tilbake og frem og tilbake på gulvet, eller om det er i vognen er et fett. Poenget er bevegelse. 
Eller når jeg ikke får spist frokost før mange timer etter vi har stått opp, fordi hun hyler med en gang hun legges ned og ikke vies 100% oppmerksomhet, da blir det litt vanskelig å lage mat eller spise.

Da er det godt å ha en snill, trygg og god tullepappa som kan ta sin del av kos, stell, underholdning og oppmerksomhetsgiving. Siden vi har flaskebaby kan han også bidra i matingen.
Da er det godt å ha en pappa som tar ungen i vognen og sier: "Nå går vi på tur, vi blir vekke i en time. Legg deg til å sove litt du."
Det er godt å ha en gøy pappa som underholder datteren sin med lek, sang og prat, selv om han er syk, sånn at jeg kan få i meg noe mat, skrevet et lite blogginnlegg eller strikket noen omganger på dagens strikkeprosjekt.

Det er fint å ha en partner som lager middag mens jeg får babyen til å sove for kvelden. Som tømmer i et glass vin til meg når babyen sover og masserer skuldrene mine før han må gå på nattevakt. Som får meg til å le når jeg egentlig har lyst til å begynne å grine. Og som kjøper fine gaver til både mor og baby, sånn at hele familien kan være like tøff.

Jeg er så glad og takknemlig for at vi valgte hverandre, jeg kan ikke se for meg noen andre som pappa til mitt barn. 
Heldigvis. 
Det er så flaks at vi traff hverandre, og at det ble oss to.
(Jeg tror ikke noen trodde at vi kom til å være her, når ryktene begynte å gå for fire år siden.)

Hobby

Når jeg var på jobbintervju fikk jeg spørsmål om hva jeg likte å gjøre på fritiden, om jeg hadde en hobby. Jeg svarte: "Hvis dere tenker på noe håndarbeid eller noe sånn, nei. Selv om jeg har vært nattevakt i mange år kan jeg ikke strikke engang." Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, min bestemor lærte meg en gang jeg gikk på barneskolen å strikke rettmasker, men etter det har jeg ikke tatt i et strikketøy.

Og så satt jeg en nattevakt, og så på en kollega som strikket. Hun strikket putetrekk, med tjukke pinner og et tjukt garn. Og det gikk fort unna! Så jeg spurte hun om hvilket garn hun brukte og hvor det var kjøpt, og så dro jeg på butikken og handlet inn. 
Men istedenfor å handle inn til et putetrekk, handlet jeg inn til et pledd. Og så var det bare å begynne. 

Jeg synes det gikk så strålende flott, at jeg satt i gang med flere prosjekter. Jeg strikket meg en hals, og et skjerf til lillebror. Ved hjelp av google og youtube strikket jeg en genser og jakke til meg selv, og når jeg ser tilbake, så burde jeg kanskje ha undersøkt hva "glattstrikk" var, for hele jakken er strikket i riller. Jeg lærte hva som var bol og hva som var bærestykke, jeg spurte og grov på garnbutikken, og jeg lærte meg etterhvert å strikke oppskrifter. Når jeg stod fast dro jeg ut til Besto, og hun sa så greit: "Bare gjør som det står. Ta et skritt av gangen." Så da gjorde jeg det.

Jeg strikket en lue til kjæresten (som jeg ikke kan huske å ha sett han brukt..), og når jeg ble gravid måtte jo babyen også få strikkede klær av mamma. Sakte men sikkert lærte jeg meg å strikke mønster, jeg lærte meg knapphull og kast, felling og øking og hvordan man snur midt i arbeidet.

Heldigvis gjør øvelse mester, og mitt siste prosjekt er en genser til kjæresten, basert på en kofteoppskrift. Her var det både sying, klipping og montering, men det fikk jeg heldigvis hjelp til. Jeg er ikke fornøyd med genseren, for det er en del småfeil på den. Men den er ikke like mislykket som en del av de tingene som ligger i mitt skap, og nå vet jeg at jeg kan bedre.

Så da er det bare å kaste seg over nye prosjekter igjen, og så vet jeg jo heldigvis at øvelse gjør mester, og en gang kommer jeg til å strikke noe avansert som jeg er 100% fornøyd med.


Liten tvil om hvem som blir det tøffeste paret på akvariet når pappa-permen begynner i mars.

Amming og press og sånn

Før Sofiusen ble født skrev jeg litt om tabuer man møter på som gravid og ting jeg var redd for å oppleve som fersk førstegangsmamma.

En av de tingene jeg skrev at jeg var redd for var å ikke få til ammingen, for det hadde jeg så veldig lyst til. Det er jo det man blir fortalt er det beste for babyen. Morsmelk er jo skreddersydd til babyen din, og i tillegg gjør alle det, så det må jo være riktig.
Kort fortalt, vi fikk det ikke til. Vi måtte gi opp etter 2 uker. Jeg havnet på sykehuset med blålys på grunn av en brystbetennelse som også gav meg blodforgiftning, og jeg måtte få antibiotika intravenøst i en liten uke før vi fikk lov til å reise hjem.
Det var utrolig kjipt å miste disse dagene hjemme og det var kjipt å gå glipp av flere dager vi kunne brukt på å øve oss på å bli en familie før pappaen måtte tilbake i jobb.
Men det jeg kjente mest på, det verste med hele denne opplevelsen, var faktisk følelsen av at jeg var en dårlig mor fordi jeg ikke klarte å amme og ta meg av barnet mitt. Og den tanken og idéen satt så utrolig godt plantet i hodet mitt.

Alle jeg har snakket med har støttet meg i valget jeg tok når jeg bestemte meg for å gå over på flaske og droppe ammingen. Jeg snakket først med kjæresten om det, og han var heldigvis enig. Ingen av oss ville risikere at jeg ble så syk igjen. Egentlig er det bare hans mening som skal bety noe for meg. Men også sykepleiere og leger på sykehuset, helsesøstre, venninner og kompiser både med og uten barn, både min og kjærestens familie, kollegene mine. Ja, alle. Alle har sagt at det ikke har noe å si. Mange forteller også om at de selv måtte over på morsmelkerstatning, og det er faktisk ganske få som har klart å fullamme alle de 6 månedene som er anbefalt fra WHO.
Det er ingen som har hevet øyenbrynene når jeg drar frem flaske, termos og pulver når vi er på café eller ute blant folk. Nå er det kanskje bare flere som beundrer hun mens hun får mat enn de ville gjort hvis hun fikk brystet, siden de ikke vil stirre på puppen min og gjøre meg forlegen. Noen nysgjerrige har spurt om det går greit med matingen, på lik linje som jeg har hørt at andre mammaer blir spurt om det går greit med ammingen.

Men hvorfor gråt jeg da de første gangene jeg gav hun erstatning? Hvorfor føler jeg meg fremdeles som en elendig mor når jeg handler inn Hipp på butikken, med lille Sofie i vognen? Hvorfor sitter jeg fremdeles med krummet rygg og bøyd hode når jeg tar frem flasken for å mate hun i offentligheten, klar til å få slengt kommentarer etter meg om hvor dårlig mor jeg er? Jeg har øvd inn hva jeg skal si hvis noen kommenterer at det er bedre for barn å ammes, og hver gang amming eller mating tas opp som tema føler jeg at jeg må forsvare meg og skylde på at ammingen gjorde meg syk.

Dette er jo bare i mitt eget hode, men det må jo komme fra en plass også. Kan jeg bare skylde på biologi? At det er det mest naturlige i hele verden, og at jeg er biologisk innstilt på å gi barnet mitt brystet? Eller er dette enorme fokuset fra alle kanter om at amming og morsmelk er det aller beste alternativet med på å skape min dårlige samvittighet og skyldfølelse? 

Når min mor og tante ble født var det ikke snakk om at min bestemor skulle amme, de skulle få flaske, sånn som alle andre barn som ble født på den tiden. Hun opplevde aldri noe skam over å gi barna sine flaske, sånn som jeg gjør. Når jeg forklarer folk hvorfor jeg måtte slutte med amming, så får jeg ofte til svar at "dere prøvde iallfall", eller "da fikk hun jo de 2 første ukene, og det er jo bedre enn ingenting". Det er liksom greit at vi har valgt flaske, fordi vi forsøkte. Jeg kunne ha dødd av forsøket, men hun fikk jo heldigvis i seg morsmelk i 2 uker.

Det er flott at det er fokus på at amming skal normaliseres, og at det skal være greit å dra frem en pupp i offentligheten, når puppens funksjon er å fylle en liten magesekk. (For min del kan godt flashes litt mer pupper i offentligheten, uten at den skal fungere som meieri også.) Men når dette hylles, så er det samtidig med en negativ vinkling på alternativet. Det blir som når kvinnelige former hylles, samtidig som at det å være tynn skal være noe stygt og ekkelt. 

Jeg er bare så dritt lei av at hvis det ene skal være fantastisk, så skal det andre være forferdelig!

Verden er ikke svart-hvitt.

Det viktigste er ikke å amme, men å mamme.

Kan ikke fokuset være å ha en frisk og sunn baby? En baby som får i seg nok mat, enten det kommer fra puppen eller fra butikken?
Sofie har fem haker og valker på både armer og lår, hun lider absolutt ingen nød. Hun er frisk som en fisk, bortsett fra at hun er litt tett i nesen innimellom, men det er også venninnen hennes som får morsmelk. Hun er en blid og deilig liten tjukkebaby, som er fornøyd så lenge hun er mett og uthvilt, som de fleste andre babyer.

Lykkenermange.blogg.no skrev om dette også, men hun opplevde det motsatte. Hun opplevde et press om å gi ungen sin morsmelkerstatning. Et veldig fint og godt reflektert innlegg og vi er helt enig i at mødre og babyer selv må velge hva som passer best for de. Men så kommer en av de siste setningene, der hun kaller det å velge morsmelkerstatning for en enkel løsning.
Jeg vet ikke noe om hvordan hennes unger er matet, men det er på ingen måte enkelt å være flaskemamma for mitt spedbarn. Flasker skal vaskes og kokes. Vann skal kokes. Man skal ha rikelig med kokt vann tilgjengelig, både varmt på en termos og kaldt i en lukket beholder i kjøleskapet. Vannet skal holde riktig temperatur, og den ferdige melken skal ikke stå i mer enn 20 minutter, for da blir den dårlig og er farlig for en liten babymage. Og hvis man skal ut døren er det et helt prosjekt i seg selv, med å sørge for å ha med nok flasker, vann og pulver. Stellevesken er overfylt bare vi skal en liten tur til besteforeldrene. Og det holder ikke å bare ha varmt vann, for de minuttene det tar for vannet å kjøle seg ned til riktig temperatur er lange, bare prøv selv med en hylende baby.


2 armer er ikke i nærheten av nok når en flaske skal tilberedes ute i naturen.

Når Sofie fikk morsmelk var frokosten enkel. Jeg våknet av at hun gav beskjed om at hun begynte å bli våken og sulten, løftet hun fra sin seng over i vår, la hun til brystet og hun spiste seg mett. Så løftet jeg hun opp sånn at hun fikk rape og så sov vi videre i noen timer.
Nå er det ikke like lett. Jeg våkner av at hun gir beskjed om at hun begynner å våkne og er sulten, og løper ut på kjøkkenet med ungen på armen. Ungen legges i redet sitt på sofaen, og så må jeg selvfølgelig tisse, som jeg alltid må med en gang jeg står opp om morgenen. Klokken tikker, og Sofie begynner å bli ganske utålmodig. Så må jeg måle opp riktig mengde med vann og sjekke temperaturen på denne. Hvis vannet er for varmt må jeg blande i kaldt vann fra kjøleskapet og så helle av vannet som nå er for mye. Så må jeg klare å telle riktig antall måleskjeer med pulver som skal oppi flasken. Dette er overraskende vanskelig når man 30 sekunder tidligere lå under en varm dyne og sov sin dypeste søvn, selv om jeg bare skal telle til fire. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet helle ut hele flasken og begynne alt på nytt fordi jeg har kommet ut av tellingen mellom skje nummer to og tre. Dette må blandes sammen uten å få melk utover hele kjøkkenet. Alt dette gjøres mens Sofie ligger i redet sitt på sofaen, og den lille gryntingen som varslet at hun gjerne ville ha litt mat snart ,er gått over til gråt og illsinte skrik fordi hun er sulten og synes at ALT GÅR FOR TREGT! Og så skal ammepute, gulpeklut og et sprellende og hysterisk barn posisjoneres riktig på plass, før hun endelig får flasken i munnen og kan spise frokost. Nå er hun selvfølgelig helt våken og har grått i flere minutter, så det å få hun til å sovne igjen helt umiddelbart er umulig. Dessuten må jeg bort i vasken med den brukte flasken og skylle av den, sånn at det ikke begynner å vokse skumle bakterier i melkerestene, og dette er på ingen måte lydløst.


For ikke å glemme at flasker, erstatning og sterilisator har tatt over deler av kjøkkenet vårt.

Men nå gjorde jeg selv det jeg ikke vil at vi skal gjøre, å sette det ene opp mot det andre.

Beklager.

Det å ha en flaskebaby har jo selvfølgelig sine praktiske fordeler. Pappaen eller andre kan også gi hun mat, men det kunne de jo fremdeles gjort hvis hun fikk morsmelk, det hadde bare krevd at vi investerte i en brystpumpe. Og kostnaden av en brystpumpe hadde vært en dråpe i havet i forhold til pengene vi bruker på morsmelkerstatning, flasker og etterhvert nye flaskesmukker. En annen ting som også er praktisk er at mor kan ta seg en øl til middagen uten å være redd for at babyen skal bli full, men det er en ren og skjær luksusbonus, og det hadde jeg nok uansett klart å få til med god planlegging, også hvis jeg ammet.

Flaskemating og morsmelkerstatning var det som funket for oss. WHO's retningslinjer (som det skrikes mye om og ofte henvises til) er for hele verden, og disse tar i all hovedsak utgangspunkt i mulighetene for å opprettholde god hygiene under tilberedningen av morsmelkerstatningen. Det er stor forskjell på et utendørskjøkken i Afrika og vårt kjøkken her i Norge, så å bruke det argumentet blir feil. Mulighetene for å ha god hygiene her kan ikke sammenlignes med hvor vanskelig det er i en del andre land med mangel på rent vann og kokemuligheter. Det viktigste er at babyen får i seg nok mat, og at dette er mat som ikke gjør hun syk. I Norge kan vi koste på oss den luksusen at vi også skal kose oss med matingen, og Sofie får like mye kos, blikkontakt og kroppskontakt når hun får mat som de babyene jeg kjenner som ammes.

Jeg skulle bare ønske at en personlig erfaring er en personlig erfaring, og ikke alltid skal inkludere et angrep på de som gjør det annerledes enn deg.

Lille Sofie som ikke ville sove

Et nattaeventyr inspirert av virkelige hendelser.

Det var en gang en liten jente som heter Sofie, som hatet å sove på dagen. Hun ville helst være våken for å få med seg mest mulig av det som skjedde i verden. Men når Sofie ikke ville sove ble hun trøtt, og når hun ble trøtt så ble hun sint, og når hun var sint så skrek og hylte hun til alle rundt seg, enten de ville det eller ikke.

En dag var mamma, pappa og Sofie ute på trilletur i det fine været, for noen ganger så sovnet Sofie i vognen sin når hun var ute på tur. Men ikke denne dagen, Sofie lå i vognen og var så trøtt og sint at man kunne høre hun skrike helt til Arna.

Når mamma og pappa trillet bortover veien traff de plutselig på en liten pusekatt. Pusekatten stoppet opp. "Mjau-mjau Sofie", sa pusekatten. "Mjau-mjau pusekatt", sa Sofie. Sofie hadde nemlig lært seg pusekattspråk etter å ha lest boken om dyreunger sammen med mamma og pappa. Men mamma og pappa hadde ikke lært seg pusekattspråk.
"Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte pusekatten. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte pusekatten. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte pusekatten. "Drømmeland?", sa Sofie. "Hvor er det?"
"Jo, det skal jeg fortelle deg", sa pusekatten. "Drømmeland er et sted der alt det du drømmer om kan skje. Drømmeland er full av fine farger, både gul og rød. Og alle fargene er kjempesterke og fine å se på." "Du er en stor bløffmaker", sa Sofie. "Jeg tror ikke på deg, det kan ikke finnes noe sånn sted." 
"Javel", sa pusekatten. "Hvis du ikke tror meg, så kan du bare fortsette å være så trøtt og sint som du er." Og så gikk pusekatten videre.

Mamma, pappa og Sofie trillet videre på tur. Etter en stund kom det en liten hundevalp bort til vognen der Sofie lå. "Voff-voff Sofie", sa hundevalpen. "Voff-voff hundevalp", sa Sofie. I boken til Sofie med alle dyreungene var det nemlig en hundevalp også, så Sofie kunne også snakke hundevalpspråk. Men mamma og pappa hadde ikke lært seg hundevalpspråk heller, selv om de hadde lest boken sammen med Sofie mange, mange ganger.
"Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte hundevalpen. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte hundevalpen. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte hundevalpen. "Åh. Skal du og prøve å lure meg med drømmeland?" sa Sofie irritert. "Det var en pusekatt borti her som også snakket om drømmeland". "En pusekatt?? Hvor?" Sa hundevalpen interessert. "Jeg skjønner godt at du ikke stoler på pusekatter, for de tuller mye, men drømmeland er helt ekte. Det er et fantastisk sted. Der er det masse fine dyr, som lager masse gøye lyder. Det er sjiraffer du kan ri på, og elefanter som blåser i snabelen sin. I drømmeland er det hester og rådyr og zebraer og løver og alle de fineste dyrene i hele verden." "Jeg tror du bløffer du også", så Sofie, men hun hørtes ikke helt overbevist ut. 
"Javel" sa hundevalpen. "Hvis du heller vil være trøtt og sint enn å finne ut om drømmeland er ekte, så er det det samme for meg". Og så gikk hundevalpen videre på tur med eieren sin, og mamma, pappa og Sofie trillet videre på tur.

Plutselig kom de forbi en innhegning der det bodde noen høner. "Klukk-klukk Sofie", sa hønemor. "Klukk-klukk hønemor", sa Sofie. For det viste seg at Sofie kunne snakke fuglespråk også, selv om det ikke var fugler i dyreungeboken hennes. "Hvorfor er du så sint Sofie?" spurte hønemor. "Jeg er så sint fordi jeg er så trøtt, men jeg vil ikke sove", svarte Sofie.
"Men hvorfor vil du ikke sove?" spurte hønemor. "Det er så mye gøy å se på i den store verden, og jeg er så redd for å gå glipp av noe", svarte Sofie.
"Men Sofie. Har du ikke hørt om drømmeland?", spurte hønemor. 
"Jo, nå har både pusekatten og hundevalpen fortalt meg om drømmeland." Sa Sofie. "Og det høres så gøy ut der. Er det sant at der er det masse fine farger, og alle de gøyeste dyrene i hele verden?" spurte Sofie. "Ja, det stemmer", sa hønemor. Og der er det tusenvis av smokker, som er sånn at de aldri faller ut av munnen din. Og hvis smokken faller ut av munnen din, så trenger du bare tenke på at den skal inn igjen, så spretter den tilbake på plass." "Åh. Jeg vil til drømmeland", sa Sofie. "Men nå er jeg så overtrøtt og sint at jeg ikke klarer å sovne selv om jeg vil!" Sofie var kjempe lei seg.
"Jeg vet hva som kan hjelpe", sa hønemor. "Rett borti gaten her bor det en liten harepus. Og den harepusen har magiske poter. Bare spør fint om harepusen kan gni deg litt over nesen med poten sin, så skal du se at du havner i drømmeland på et blunk."

Som sagt, så gjort. Mamma, pappa og Sofie gikk et lite stykke til, og ut av skogen kom en liten harepus. "Er det du som er lille Sofie?" spurte harepusen. "Er det du som er så trøtt og sint, men som ikke vil sove?" "Ja", hikstet Sofie. "Og nå vil jeg til drømmeland, men jeg er så sint at jeg ikke klarer å sovne."

Så harepusen hoppet opp i vognen til Sofie og strøk med labben sin over nesen hennes. Og Sofie kjente at øyenlokkene ble tyngre og tyngre, helt til hun ikke klarte å holde de åpen lengre. Og på en-to-tre så sov Sofie, og var i drømmeland. Og det hun opplevde der er en annen historie, men hun våknet opp mange timer senere og var i strålende humør på grunn av alt det gøye hun hadde opplevd i drømmeland.

Og snipp, snapp, snute. Så var eventyret ute.

Myrsnipa

Hver synes best om sine barn

Det var engang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.

"Kjære vene, skyt ikke mine barn!" sa myrsnipa.

"Hva er det for noen som er dine barn da?" spurde skytteren.

"De vakreste barna i skogen går, er mine!" svarte snipa.

"Jeg får vel ikke skyte dem da," sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

"Au, au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!" sa snipa.

"Var det dine barn dette?" spurde skytteren - "jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg."

"Å ja!" svarte snipa, "vet du ikke at hver synes best om sine barn?" 

Jeg synes at Sofiusen er verdens vakreste lille baby, og hun har vært helt nydelig å se på siden de la hun på brystet mitt den dagen hun ble født og jeg umiddelbart forelsket meg i det pittelille rynkete vesenet. Små og nyfødte babyer er sjelden noe særlig fin å se på, men hun som ble lagt på brystet mitt den 12. juli 2016 var og er den nydeligste skapningen på denne jordkloden. Bare så ufattelig perfekt.

Men jeg husker den dagen jeg forstod at jeg faktisk ikke klarer å være objektiv når det kommer til å bedømme hvor søte babyer er.

For noen uker siden var jeg og Sofie i en 3års dag. Vi var de første som kom, og etterhvert kom det en baby til som er bare 4 dager yngre enn Sofie. Og de andre voksne reagerte så veldig! Med sukking og "se på de vakre øynene!" og masse komplimenter. Og joda, hun var jo søt. Men min Sofius var jo mye finere, så jeg skjønte ikke helt oppstandelsen. Det var ikke det at den andre babyen var stygg, liksom. Jeg bare syntes reaksjonene til de andre voksne var så overdrevne, når det tross alt satt en mye finere baby i sofaen allerede. Jeg ble bare litt paff og overrasket.

Etter noen minutter innså jeg at jeg ikke har så mye objektivitet når det kommer til å bedømme hvor søte babyer er, og at det tross alt ikke har så mye å si. Og så kom jeg til å tenke på eventyret om myrsnipa, og hvor godt det faktisk stemmer med virkeligheten.

Permisjonståke

Siden jeg nå har innsett at dette er på god vei til å bli en mammablogg, kan jeg bare kjøre løpet fullt ut. Dere er herved advart. (Men nå har jeg iallfall noe å skrive om!)

Når man er rundt et lite menneske nesten 24 timer i døgnet blir man litt vel fokusert på det. Iallfall når det er et menneske som er så totalt avhengig av meg som det babyen er. Og ikke bare er hun avhengig av meg, men jeg er jo glad i det lille kreket og, så jeg vil jo gjerne at hun skal ha det bra og være frisk og fornøyd. Jeg får jo penger for å være hjemme også, så min jobb er for tiden å ta meg av lille Sofie. (Selv om timebetalingen er ganske dårlig.)

Dette skal ikke egentlig handle om babybæsj, men jeg skal prøve å vise hvor utrolig ensporig tankegangen til en mamma i permisjon er. Så det er ikke nødvendig å stoppe meg, selv om jeg har sagt det før.

Jeg og Sofie skulle få besøk av en venninne av meg som også er hjemme i permisjon og hennes lille gutt på 9 måneder. I det de kommer inn døren braker det i bleien til lille Sofie. 
Jeg: "Jeg håper at det kom noe mer enn luft nå. Hun har ikke vært skikkelig på do på 5 dager."
Og så skiftes bleien, og der er det jackpot. Venninnen min kommer inn på badet til oss og spør om det var bæsj i bleien. 

Og når jeg sier ja, så står vi plutselig der begge to og jubler og klapper. Stakkars Sofie ligger på stellebordet og skjønner ingenting. Her står det 2 voksne damer og applauderer en av hennes mest naturlige funksjoner. 

Der og da virket det helt normalt, men sånn i ettertid virker det kanskje som en litt overdrevet reaksjon.
Men den andre mammaen skjønte meg, og mitt ensidig fokuserte og ganske koko hode. Det er liksom bare det at i løpet av et døgn har jeg flest timer der jeg observerer disse naturlige funksjonene til babyen, for hun har inntil videre ikke så mye annet å by på. Jeg noterer meg bak øret når hun sist fikk skiftet bleie og når hun sist spiste. Når det er et avvik fra normalen blir det registrert og da har jeg noe å tenke på inntil den naturlige funksjonen løser seg.. helt naturlig. 

12 uker

Jeg snakker egentlig ikke i uker. Jeg snakker i måneder.
12 uker er 3 måneder. På en måte. Hvis man tenker at en måned er 4 uker. Men det kan bli feil hvis man skal tenke dato til dato.

12 uker er så lenge man vanligvis venter på å si at man er gravid til noen. Det er liksom normen.

Og det er litt rart å tenke på de første 12 ukene jeg var gravid. De gikk så utrolig tregt.
Jeg ville bare at de skulle skynte seg å bli ferdig, sånn at vi ikke trengte å holde det hemmelig lengre. Jeg er egentlig ikke så flink til å holde på hemmeligheter. 

Men de siste 12 ukene har gått kjempefort. For det er bare 12 uker siden Sofie ble født.

Hun har gått fra å være en tanke og idé, til et ønske, til en liten klump av celler og kjærlighet, til en ganske abstrakt og sprellende skapning inni magen min og tilslutt til en liten person.

Et lite menneske liksom.
Som gråter når hun er sulten, sutrer når hun er trøtt, beundrer pappaen sin, snakker med lekene sine og smiler til alle hun møter på sin vei.

Hun hater å ligge på magen på gulvet, for hun kommer jo ingen vei, uansett hvor mye hun sparker med beina. Hun elsker å bli båret rundt og holdt sånn at hun får se alt i hele verden. Hun spreller så mye når hun bader at det nesten skvulper over. Hun hyler av glede når det rister masse i vognen når vi går tur på grusvei. Hun klukker og ler i søvne. Hun er fremdeles like facinert av dyrene i bøkene med lyd som hun var når den var ny, selv om vi har lest de ca tusen ganger. Og på bare en liten uke har hun gått fra å ligge og se på lekene som henger over henne, til å forstå at hvis hun dytter i de beveger de seg og lager lyd og det er gøy.

12 små uker liksom. Og så mye personlighet.

Det er rart hvordan like lang tid kan kjennes annerledes ut.

Mammablogg?

Dette skulle ikke bli en mammablogg.
Jeg skulle ikke skrive om babyen i hvert eneste innlegg.
Denne bloggen skulle ikke handle om permisjonstiden.

Men så er det sånn:
1. Dette er en hverdagsblogg.
2. I min hverdag er jeg i permisjon, og det går for det meste i baby.
(3. Og så er hun jo bare så fantastisk nydelig.)

Så jeg må visst krype til korset og innse at hvis jeg skal skrive noe som helst på bloggen i løpet av de neste månedene, så kommer det nok til å handle om babyen.
Bare stopp meg når jeg begynner å skrive om babybæsj.

Bratten og Spekter

Spekter har blitt omdøpt til Spectre av mange av mine lege-venner. Jeg er ikke særlig dypt inne i James Bond sin verden, men såvidt jeg har forstått er Spectre en ond organisasjon som vil ta over verden, og det er derfor man har helter og agenter som James Bond.

Anne Karin Bratten er leder eller talsperson eller et eller annet viktig for Spekter. Det er iallfall hun som er i avisene og uttaler seg. Og det er hun som har gullkorn på gullkorn om den pågående konflikten. Og som sist tråkker hun i salaten mer enn en gang. Forrige gang jeg bet meg merke i henne var når sykepleiere streiket i 2011, da skrev jeg dette innlegget.

Siden 2011 har jeg fått ny arbeidsgiver, og ny arbeidsgiverorganisasjon. Nå er jeg ikke lengre under KS, men Spekter. Og jeg hadde faktisk glemt hva hun som representerer min arbeidsgiver mener om meg og mine kolleger.
Men nå husker jeg det, og jeg kan reflektere litt over hvorfor jeg ble sykepleier. Var det for å hjelpe folk, eller for å produsere helsetjenester? Det er jo noe å tenke over, mens jeg nyter min kaffi latte.

Ting jeg har lært i permisjon

Jeg hadde vel ikke innbilt meg at det skulle være avslappende å ha permisjon. Jeg hadde vel egentlig ikke hatt noen særlige tanker om hva det innebar. Jeg var sykemeldt i flere uker før jeg begynte permisjonen min, og kjedet meg rett og slett masse når kjæresten var på jobb. Så jeg tenkte at det kom til å bli gøy med litt selskap.

Og det har vært noen gøye og utfordrende 6 uker. Læringskurven har vært stupbratt, men Sofie er heldigvis en tålmodig liten baby. Hun har vel forstått at ingen av foreldrene har særlig peiling på hva de driver med, så hun gir oss litt ekstra å gå på.

Jeg har lært meg hvordan jeg dusjer når Kjæresten er på jobb.

Jeg har lært meg å snakke babyspråk. Det er for det meste det det går i om dagene. Hun har innimellom ganske mye spennende å fortelle.

Vi har lært oss å bruke bæresele. Sånn at vi kan gå på tur uten vogn. Ganske praktisk i ulendt terreng, de få dagene med fint vær vi har hatt disse ukene.

Jeg har lært meg å både mate og skifte bleie i skogen.

Jeg har lært meg i hvilken stilling hun helst vil slappe av i. Den er ikke særlig kaffidrikkevennlig, så jeg har også lært meg at kald kaffi faktisk ikke er så gale.

Og jeg har lært meg å sette pris på de rolige stundene, der hun sover fornøyd i vuggen og jeg kan få strikke litt på genseren til faren hennes.

Siden sist

12. juli klokken 16.12.
48 cm lang.
3160 gram tung.

Helt perfekt.

Vi er forelsket.
(Og litt søvndeprivert. Men mest forelsket.)

Fine ting #26

Det begynner å bli en skikkelig føljetong dette.


Jeg liker denne funksjonen til Facebook, jeg. For da kan jeg plutselig komme på hvor jeg var for 4 år siden, hva jeg gjorde, hvem jeg var på halvveis hemmelig overraskelsestur med og hvilke sommerfugler som flakset rundt som noen gale i magen min når vi vandret rundt i dyrehagen og prøvde å bli kjent med hverandre. 


Babyen fikk en S-kopp til babyshoweren, jeg fikk en A-kopp til bursdagen. Så da var det bare rett og rimelig at Kjæresten fikk en M-kopp også. Så nå er vi klar for småbarnslivet, og det det bringer med seg..


Vimpler og bilder er hengt opp, veggstativ til en tv er plukket ned, hull er sparklet og pusset og en vegg er malt. Så nå er egentlig rommet til babyen klart. Hun må bare bestemme seg for at det er bedre plass her ute enn det er inni magen.
Noe det egentlig virker som om hun begynte å skjønne tidligere denne uken.


For på tirsdag skjedde det noe rart inni der. Jeg har hørt rykter om at magen kan synke, og noe bedre ord på det kan jeg ikke komme på.
Så jeg satser på at hun kanskje kommer litt før, selv om det er 13 dager igjen til termin. Vi er iallfall klar, og veldig spent på hvem hun er.


Og det er det tydeligvis flere som er. Selv om det ikke ble noen Roskilde-festival på oss i år, fikk vi litt Orange-feeling fra godgjengen i Yes We Camp. Så får vi heller komme sterkere tilbake med campingvogn og Yes We Babycamp til neste år.

Tanker rundt et svangerskap

Det er ganske mye som skjer når man skal bli foreldre for første gang. Ikke bare fysisk med kroppen min, men med psyken min og med forholdet vårt. Jeg antar også at det foregår en del prosesser oppi hodet til Kjæresten, noe annet ville egentlig vært litt rart.

Det er ikke sånn at jeg trodde det skulle være enkelt å være gravid, men jeg trodde at jeg var forberedt på det meste. Det var jeg absolutt ikke.

Det er en del tabuer knyttet til det å være gravid, som jeg har fått kjenne på. Det er selvfølgelig flott å være gravid, og man stråler og føler seg flott og frodig og man har et liv voksende inni magen sin, men det er ikke bare sånne følelser som kommer. Og jeg synes det skal være lov å snakke om disse andre følelsene også, som ikke nødvendigvis er så sukkersøte og handler om å shoppe pittesmå babyklær og male babyrommet rosa eller blått eller sy hjemmelagde vimpler.

Jeg vet ikke om det er fordi ting er tabu, om det er riktig ord å bruke om det. Men det er iallfall en del ting som man ikke snakker om helt åpent. Det kan jo også være fordi "alle andre" har tenkt at det er en selvfølge at damer som blir gravide vet om det, men da har jeg i så fall gått glipp av det memoet. 

Dette er ikke en graviditets-blogg, og det kommer neppe til å bli en mamma-blogg med en gang Snuppelure er ute, men jeg hadde tydeligvis ikke fjerneste anelse om hva jeg gikk til når vi ble enig om at jeg skulle slutte på p-pillene, og jeg har et behov for å skrive. 

Jeg var ikke forberedt på å være så utrolig facinert av mine egne pupper. De første tre månedene var det egentlig disse jeg var mest opphengt i. Som en ganske småbrystet jente var det å plutselig få skikkelig pupper noe helt utrolig facinerende. Og så begynte magen å vokse og, og den største kulen tok vekk fokuset fra de to litt mindre. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet med voksesmerter i puppene, og jeg er bombesikker på at jeg noen morgener våknet med synlig større pupper enn jeg hadde hatt kvelden før.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle være vondt. Snuppelure har lagt sin forkjærlighet til min venstre side, selv om hun har en hel haug med plass hun kan boltre seg på. Så hun ligger og trykker på noen nerver på venstre siden av ryggen min, og gir meg isjas-smerter nedover den venstre foten, noen ganger ledsaget av forbigående kraftsvikt i den foten. Veldig gøy å reise seg på bybanen og egentlig ikke klare å belaste den ene foten. Det må være et syn, når jeg humper meg av banen mens jeg desperat prøver å dytte babyen inni magen mer mot høyre. Det er masse liv inni magen, mer eller mindre hele tiden, og jeg husker veldig godt den fantastiske følelsen når Kjæresten fikk kjenne at Snuppelure sparket for første gang. Jeg hadde gledet meg veldig til det, og jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tok hånden hans og la den på magen og sa: "bare vent, det kommer snart", uten at noe skjedde. Men så plutselig kom det. Og begge to kjente det, og det var som om hun sa hei til oss begge. Det var rett og slett helt nydelig, og ganske sukkersøtt. Nå, noen måneder senere, må jeg prøve hardt å huske tilbake på det øyeblikket når hun ligger med rumpen sin opp under ribbeina mine og spreller sånn at jeg nesten ikke får puste. Veldig gøy med liv, og betryggende at hun spreller så mye som hun gjør, men jeg synes godt at hun kunne utnyttet plassen litt bedre og kanskje da unngått å gjøre meg vondt.


Sommeren 2015 vs sommeren 2016. Samme klærne, om ikke annet.

Jeg var ikke forberedt på den nitidige planleggingen av toalettbesøk, for hvis jeg tenker: "Jeg kan holde meg en liten stund til", og så nyser, så er løpet kjørt. For ikke så lenge siden var Treningsfrue på God Morgen Norge og snakket om dette. Og jeg må bare signere under på viktigheten av knipeøvelser, for det å stå i full latterkrampe på kjøkkenet og såvidt klare å stavre meg ut på do før det går galt... Det er ikke særlig kult. Eller når jeg ringer til en venninne fullstendig hysterisk, og skriker: "JEG TISSET NETTOPP PÅ GULVET! HVA ER DET SOM SKJER MED KROPPEN MIN???" Heldigvis kan man le av det, men innimellom latterhikstene må man huske å knipe! For min del trodde jeg at dette var noe man kunne risikere først etter fødselen, og selv som ganske velinformert om inkontinens er det lett å falle i fellen og tenke at dette for det meste rammer gamle damer. Det er det altså ikke, og jeg har iallfall lært meg å ikke stole på blæren min et sekund. Hvis jeg tror at jeg kanskje snart må tisse, så må jeg bare finne meg et do fort som fy.
En annen ting hun drev på med en periode var å hoppe på tarmene mine. Hva skjer da? Jo, man promper. Helt uten noe forvarsel. Det var noen uker på jobb jeg med vilje valgte pasienter godt oppi årene, med redusert hørsel og hukommelse, bare på grunn av faren for ufrivillig luftavgang. Ærlig talt, så var det ganske plagsomt når de ble fulgt av friske barn eller barnebarn. Tilslutt gav jeg bare opp, og fant ut at jeg bare fikk late som ingenting. Da hadde magen begynt å bli ganske synlig også, så jeg bare håpet at de som fikk det med seg forstod. 

Jeg var ikke forberedt på å våkne midt på natten og ha så lyst på sylteagurk at jeg begynte å grine. Og så gråte enda litt mer av glede når Kjæresten står opp og henter glasset med sylteagurk til meg. (Og så sitte og spise sylteagurk i sengen mens tårene triller og jeg hulkende og hikstende takker han.) Takk alle øvre makter for verdens mest tålmodige mann, og for at han sørget for at det til en hver tid alltid var minst et glass med sylteagurk i kjøleskapet. 

Jeg var ikke forberedt på å være så utslitt, trøtt og sliten. Det er jo kanskje veldig typisk og vanlig, og ganske logisk. Man gror jo faktisk et menneske inni kroppen sin, det er ikke så rart man er sliten. Men å gå fra å ha ganske mye energi og føle seg som en ressurs, til å være utslitt av en dag på jobb gjorde noe med psyken min. Iallfall når man får høre at "det er jo ingen sykdom å være gravid, når jeg var ung var det ikke snakk om tilrettelegging på jobb". Jeg fikk høre det en eneste gang, og det hang godt i. Så selv om sjefen min var veldig på tilbudssiden og ønsket å tilrettelegge, så tok jeg ikke imot tilbudet før det kanskje egentlig var for seint. Det var en eneste sånn slengkommentar fra en tidligere kollega som skulle til, for å få det til å føles som om trøttheten min hadde noe med arbeidsmoralen min å gjøre, og ikke med det faktum at det skjer helt sinnsyke ting med kroppen min. Det vokser et annet menneske inni kroppen min, for svarte! Jeg ruger på et nytt vesen, en ny skattebetaler, en som skal ta seg av oss når vi blir gamle. Det må faktisk være lov å si at man er sliten, og det må være lov å ta imot tilbudet om å begynne på jobb en time senere når man sover 14 timer i døgnet og likevel er utslitt. Og det må gå greit å ikke ha skyldfølelse for dette. Akkurat dette med å ha dårlig samvittighet for tretthet og at man ikke klarer å være i jobb vet jeg at det er mange som kjenner på, og jeg er bare en av 5-6 gravide jeg har snakket med nå som går rundt og tenker på det samme. Det er lov å være trøtt, det er lov å være sliten, det er snakk om max 9 måneder av et langt yrkesliv der man ikke fungerer på topp, og det er ingenting i det store bildet. 

Jeg var forberedt på at mange kommer og klapper meg på magen, og det gjør meg ingenting. De fleste spør faktisk først også, og det setter jeg jo ekstra pris på. Men jeg var ikke forberedt på å få så enormt mange råd og tips og fødselshistorier, fra vilt fremmede mennesker! Det er greit hvis vi er venninner, og det er veldig greit hvis jeg spør. Men jeg fikk høre om begge fødslene til en bekjent av en vennninne som vi traff på by'n engang, fordi hun fikk vite at jeg var gravid. Jeg vet ikke om vi i det hele tatt hilste, jeg husker iallfall ikke hva hun heter, men jeg har hørt ganske detaljerte historier om hennes to fødsler. Takk. Veldig hjelpsomt. Det eneste det gjorde var å gjøre meg ukomfortabel og litt nervøs fordi hun hadde holdt på å blø ihjel begge gangene. En annen ting er alle rådene jeg får av regelrett fremmede, når det kommer til alt fra amming til hvordan unngå krybbedød. Noen sier det ene, andre det andre. Det eneste som er felles er at de som gir meg disse rådene ikke kjenner meg, i det hele tatt. De som kjenner meg vet at jeg spør, for det gjør jeg. Men jeg vil gjerne vite hvem det er som gir meg råd, jeg vil i det minste vite hva vedkommende heter.

Jeg var ikke forberedt på å ha så negative tanker om kroppen min. Det å gå fra å ha paddeflat mage til å plutselig bare se litt småtjukk ut har jeg virkelig tenkt mye på. Det gjør noe med selvbildet ditt når kroppen plutselig forandrer seg sånn, spesielt før magen blir skikkelig stor og du virkelig ser gravid ut. Jeg elsker gravidemagen min nå, men de første månedene så jeg på meg selv i speilet og fikk mest lyst til å spy. Skyld på hva du vil, samfunnet og kroppsfokus og hva enn du vil skylde på, men fakta er at jeg følte meg ikke bra med meg selv, men det var ikke lov å si. Nå har jeg lært meg å omformulere det, når folk kommenterer at jeg har flott mage, og "du har jo ikke lagt på deg noen andre plasser." Jo, det har jeg. Men det er nok bare jeg som faktisk ser det. Jeg har gått opp 15kg, noe som er ganske mye når utgangspunktet er såvidt over 50kg, og ikke kom og fortell meg at det kun er magen og puppene som veier. Selvfølgelig er magen min fin, og jeg kan stå i ganske mange minutter i speilet og beundre den, men ikke si imot meg når jeg påstår at jeg har lagt på meg andre plasser også. Da satt jeg mest pris på kollegaen min som sa at jeg var nydelig vakker, og at jeg kledde å ha blitt litt rundere i ansiktet. Takk! Gi meg gehør for følelsene mine, jeg er ikke blind. Jeg mener ikke at jeg er stygg fordi jeg har blitt rundere andre plasser enn kun magen, jeg sier bare at jeg faktisk har blitt rundere andre plasser enn magen. Og det er jo bare fakta, så ikke si imot meg.


Her var jeg 2 måneder på vei. Og det var et dårlig trekk å prøve å gå i den mest åletrange kjolen jeg eier og har, og samtidig tro at jeg klarte å lure noen som helst. Til tross for at jeg snek meg rundt og hadde en flaske alkoholfri rødvin gjemt i et skap på soverommet.

Det er også en del ting man som nybakte foreldre tydeligvis får føle på, som ikke er helt stuerent å snakke om heller. Jeg har heldigvis flere venninner som er ærlige om at ting har vært vanskelig, selv om jeg vet at de føler seg flau og uglesett når de tar opp en del temaer. Barseltiden er visst ganske emosjonelt overveldende i seg selv, og det blir ikke lettere om det ikke skal være lov til å snakke om ting som gjør det ekstra vanskelig i tillegg.

En venninne har fortalt at hun var så sliten at hun hadde mest lyst til å sette fra seg ungen på et busstopp og kjøre sin vei, fordi det bare ble alt for mye.  En annen har fortalt om et enormt amme-press. Hun kunne sitte og prøve å amme mens tårene rant fordi hun ikke fikk det til og da var hun automatisk verdens verste mor. Disse følelsene er ikke noe jeg som gravid har hørt om via "offisielle" kanaler, jeg kan bare prøve å forberede meg på dette takket være mine gode venninner som er åpne og tør å snakke om ting som er og har vært vanskelig. Når jeg har snakket med jordmor om dette er det fordi jeg har tatt det opp, og det syns jeg er rart. Alle har forskjellige forventninger til hvordan det blir når babyen kommer, og jeg tror jo at det kommer til å gå bra med oss, men jeg skulle ønske at vanskelige og vonde følelser ble mer ufarliggjort. Jeg gruer meg ikke til å amme, jeg gruer meg til å kanskje ikke få det til. Jeg gruer meg ikke til å måtte stå opp mange ganger om natten for å mate, jeg gruer meg til å ikke kunne fortelle noen om at jeg sliter på grunn av lite søvn. 

Som sagt, det kan godt være at dette er noe "alle" vet. Men siden jeg ikke visste det, så føler jeg for å skrive det ned. Og jeg har garantert glemt noe.
Kanskje en eller annen desperat gravid kommer over dette innlegget en gang, og føler seg litt mindre alene etter hun har lest det.

Sommerens must have

Iallefall for oss (høy)gravide.

Jeg kjøpte denne i går, etter tips fra en venninne. Og nå er det en helt ny verden. For første gang på flere uker har jeg sovet nesten gjennom hele natten.

Jula har tilbud nå. 199kr. Med fjernkontroll. 
Løp og kjøp. (#nospons)

Om å krype til korset

Det er liksom noe med det å være i arbeid. Det skjerper deg mentalt, og det gjør godt for et sosialt dyr som meg å omgås mennesker på et relativt regelmessig nivå. Men når kroppen sier stopp, så er det liksom ikke så mye å gjøre. Jeg fikk et ganske klart og tydelig skrik fra ryggen den dagen jeg kom hjem fra jobb, og kjæresten måtte støtte meg fra inngangsdøren og inn i sengen. Selv om jeg hadde håpet å være i jobb helt til permisjonen min startet 6 uker senere, så gikk det bare ikke.

Heldigvis klarer jeg å la vær å gro fast i sofaen. Flaks at mange av mine venner er turnusarbeidere, sånn at de kan underholde meg til alle døgnets tider. Og flaks at hodet ikke sier stopp, sånn at når jeg har lyst til å dra frem gamle sy-kunster, så handler det bare om å finne en god sittestilling.

Så siden sist har jeg gjort diverse.


Jeg og Mamsen (med litt hjelp fra mine brødre), har sydd babynest til Snuppelure. Vi var begge veldig fornøyd med resultatet, og jeg kommer ikke over hvor utrolig flink vi faktisk er til å sy. 


Det ferdige resultatet. Det blir ganske stas å kunne legge hun oppi dette, når det er noe jeg og Snuppelure sin mormor har laget sammen.


Kraftig inspirert av suksessen med baby-nestet fant jeg ut at jeg også skulle sy en vimpel-rekke med navnet til babyen på. Planen var egentlig å ha den hengende på sengen, men selv med et så kort navn som Sofie ble den hele 2 meter lang. Så jeg har fått lov av interiør-sjefen i heimen å ha den hengende på veggen istedenfor. Det var ikke så vanskelig egentlig, det vanskeligste var å bestemme seg for fargene.


Vi endte også plutselig opp med å kjøpe oss ny bil. Å gå fra en sexy Mercedes til stasjonsvogn var.. mildt sagt hardt og brutalt.
Men når ingen barnevogner får plass inn i bagasjerommet var det vel på tide å innse fakta, selv om det var med tungt hjerte. Heldigvis er den nye bilen også litt sprek, og er ganske gøy å kjøre. (Har jeg iallfall hørt rykter om, jeg får jo ikke lov til å råkjøre.)


Og når mor er sykepleier kommer man ikke utenom en del ting. For jeg nekter å være hun som ringer legevakten og sier at jeg tror babyen min har feber, men at jeg ikke har temperatur-mål hjemme, og heller ikke paracet til babyer. Så nå er det handlet inn til alle eventualiteter, og jeg satser på at vi klarer å unngå besøk på legevakten.


På min vandring rundt på Hennes og Mauritz på jakt etter nattøy i størrelse nyfødt, kom jeg plutselig inn i guttebaby-avdelingen. Heldigvis.
For små jenter rocker også, og fortjener tøffe t-shorter med bandnavn. 
Her i huset er det nok større sannsynlighet for at den lille prinsessen digger Metallica enn Markus og Martinus, iallfall hvis foreldrene skal få ha noe å si.

Babyshower

"In some countries, a baby shower is a way to celebrate the pending or recent birth of a child by presenting gifts to the mother at a party, whereas other cultures host a baby shower to celebrate the transformation of a woman into a mother."

Wikipedia

Jeg har faktisk verdens beste venninner, som klarer å planlegge noe så fantastisk som forrige lørdag.

Kjæresten inviterte meg med på akvariet. Jeg elsker akvariet. Der har de sjøløver, et av mine nye favorittdyr. Så selv om vi var de eneste voksne der uten barn, så koste vi oss glugg ihjel. Og klarte å slå ihjel noen timer. 

Og så kom vi hjem. Og der hadde venninnene mine lurt seg inn og stelt i stand tidenes kalas.









Gaver og kake og mat og leker og en pinata full av konfetti. Jeg tror ikke det kunne vært mer perfekt.

Jeg tror faktisk at jeg har verdens beste venninner. 

Forrige helg

Forrige helg var jeg på besøk hos lillebror. Han har nemlig flyttet hjemmefra for første gang, nærmere bestemt har han dratt på folkehøyskole i Lofthus i Hardanger. Han stortrives og har skrytt veldig, så nå skal minstebror på den samme linjen og skolen til høsten igjen. Da er det trygt å vite at det går ann å komme på besøk for storesøstre som aldri fikk gått på folkehøyskole.

Jeg kjørte fra Bergen til Lofthus lørdag formiddag, og kom frem etter noen timer i bilen. Da viste Anders og kjæresten hans Lena meg litt rundt på skolen og jeg fikk hilse på litt forskjellige andre elever på skolen og se rommet der jeg skulle sove om natten. Så fikk vi litt rundstykker og pålegg og spise. Etterpå trengte jeg en liten lur før middagen. Det ble stelt i stand elev-kveld, som går på rundgang blant de forskjellige linjene. Den lørdagen jeg var der, så var det jakt-linjen som arrangerte. De hadde invitert til bygdefest med trafikklys-tema. (For de uinnvidde betyr det at man skal signalisere sivilstatusen sin med farger. Grønn for singel, gul for usikker og rød for opptatt.) Til tross for magen, fant jeg ut at det var tryggest å finne frem en rød skjorte. Man kan aldri vite når man er på bygdefest.

SAMSUNG CSC
Lillebror og storesøster

Vi fikk servert fantastisk god mat. Tidligere i skoleåret hadde jaktlinjen vært på tur til Sverige for å jakte på villsvin, og tydeligvis klart å skyte noen. Vi fikk servert selvfanget villsvin, med kjempegodt tilbehør. Til dessert fikk vi ostekake med safarikjeks som bunn! Jeg ELSKER ostekake, og å bruke safarikjeks som bunn kan ikke kalles noe mindre enn en ostekake-revolusjon! Det skal garantert prøves her hjemme en gang i fremtiden.
Etterpå var det underholdning, med sang, sketsjer og videoklipp fra turene deres. De var kjempeflinke.

De har også hestelinje på denne skolen, og jeg er ikke i nærheten av like trygg rundt disse dyrene som lillebror er. Flaks at de var bak et gjerde.

Søndagen fikk vi servert kjempedeilig frokost. Så gikk jeg og lillebror en liten tur i området. Vi fant en lekeplass, og satt og disset og snakket en liten stund. Når vi kom tilbake til skolen satt noen av med-elevene til Anders og snakket om soft-is. Så da inviterte vi med oss Lena på kjøretur til Odda for å kjøpe soft-is. Det var rett og slett en fantastisk idé. 

Jeg skulle ønske at jeg hadde tenkt på at det var et alternativ å gå på folkehøyskole når jeg var yngre, for det virker rett og slett kjempegøy. Men samtidig er jeg glad for at jeg begynte rett på universitetet, for da ble jeg fortere ferdig med skolen og utdannelsen jeg visste at jeg ville ha.

Nesting

Nesting is a ritual performed by pregnant women in ridding the house, the "nest", from anything potentially harmful to the soon to be born child. 

Urban Dictionary

Her i huset er det ikke mor som driver med den mest aktive redebyggingen. Foreløbig.

Så i kveld har jeg laget middag, akkompagnert av begeistrede utrop fra gangen. Vi har tydeligvis vært litt for lenge uten en fungerende drill, for det var som å se og høre et barn på julaften. Så nå er gangen fri for skruer, noe som leder til den egentlige grunnen til at vi befant oss på mannens IKEA, Coop Obs Bygg.

Prosjektet: "fjerne skruer, gipsankere, sparkle, pusse og male over." 

Nå står mannen i boden og maler den, for sparkelet i gangen trenger nemlig 24 timer på å tørke. Så da må han ha noe å gjøre på i mellomtiden da, selvfølgelig. I tillegg til at han har hengt opp noen knagger i inneboden, som vi har hatt liggende i en skuff i et par år. 

Det er ganske koselig med sånn redebygging, selv om jeg får litt dårlig samvittighet av at jeg bidrar så lite. (Men det skal være sagt at jeg er ca halvveis med ukesprosjektet mitt, vindusvask.)

Å skrive for å dele?

Jeg startet denne bloggen fordi jeg var student i Stavanger, og ville at de hjemme i Bergen skulle holde seg oppdatert på hva som skjedde i hverdagen min. Etterhvert har den vel utviklet seg litt i en eller annen retning, og nå faller den vel ikke innunder en spesifikk kategori. Det er ikke godt å vite hvilket publikum jeg egentlig henvender meg til, og noen toppblogger blir jeg vel heldigvis aldri. 

Nå skriver jeg for å holde orden på dagene. Jeg skriver for å se tilbake på hva som skjer i livet mitt, som en kalenderdagbok.
Jeg skriver også for å rett og slett skrive, for å holde skrivekunnskaper ved like, og for å "øve" meg på norsk. 

Men det er jo litt begrenset hva jeg har lyst til å dele med det store internettet. Jeg har smertelig fått erfare at det å ha en blogg gjør at mennesker som bare halvveis vet hvem du er, føler at de kjenner deg etter å ha kikket innom her. Og det er litt ekkelt å få meldinger om at "jeg har lest bloggen din, og du virker som en utrolig grei jente", for så å dele sin mening om valg jeg gjør i livet mitt. Jeg fikk høre et fremmeds menneske sine tanker rundt veldig private ting jeg ikke har delt noe om på bloggen, men som de har fått vite via en tredjeperson jeg heller ikke kjenner. Og på grunn av at jeg deler min personlighet på denne nettsiden, føler noen at de da har godt nok grunnlag til å advare meg mot valg jeg gjorde.

Det er en av grunnene til at jeg prøver å unngå å dele for mye alt for privat her. Men samtidig så må jeg jo skrive. Jeg må få ting ut. Ut fra hodet og ned på en skjerm eller et papir. En klok mann sa nylig til meg at troll sprekker i solen. Og når ting kan være litt vanskelig er det greit å dele det som er vanskelig, og lufte det og få det ut i det åpne.
Men så er det hva som er åpent. Hvor går grensen, liksom? Det er ikke alt man kan dele med vennene sine, det er ikke alle skumle tanker man kan si høyt for seg selv hver gang de kommer inn i hodet. For noen tanker er sånn at man nesten blir flau av å bare tenke de, og da vil man iallfall ikke si ordene høyt sånn at noen andre eller du selv skal høre de. Men det er faktisk et veldig bra triks. Når man får skumle tanker, så kan man si de høyt for seg selv. For da hører man hvor dumme de faktisk er. Det er ikke godt nok å tenke de inni hodet sitt, da er det fare for at de heller får gro videre og den lille tanken kan lett utvikle seg til å bli et ganske stort og uhåndterlig monster. Så ting må ut. Ut i det åpne. Ut i solen sånn at de sprekker, blir ufarlige og går i tusen knas.

For 4-5 år siden hadde jeg det ikke så bra. Og jeg trengte å dele det, med noen eller noe. Jeg trengte å få sortert det jeg tenkte. Jeg trengte å få orden på kaoset. Jeg liker å systematisere litt, og å ha lister for og mot. Da blir liksom alt så mye mer oversiktlig, og det er lettere å plukke ut de få viktige tingene av alle de som kan fyke gjennom hodet mitt i ca 150km/timen.

Så jeg kjøpte meg en liten bok. Den ble skrevet i jevnt og trutt det kommende året, og så lagt vekk i et års tid. Så ble den skrevet i igjen i noen måneder, før det nå har gått enda lengre tid siden den sist ble åpnet. En av tankene bak å kjøpe den var at jeg skulle huske hvordan jeg hadde hatt det, sånn at det aldri skulle gjenta seg igjen. Sånn at jeg skulle kjenne igjen faresignaler og kunne fjerne de eventuelle ytre faktorene som gjorde at jeg ikke hadde det bra. Og den har fungert sånn. Men den har også fungert som en venninne og bokseball. En jeg kan dele hva som helst med, fordi jeg vet at en bok ikke kan dømme meg. Den eneste som dømmer meg for det jeg skriver i boken er meg selv, og det er kanskje ikke så dumt det. For når jeg kan lese om en spesifikk situasjon og tenker "herregud, for et fjols du er som godtok det der", eller når jeg kan se på en liste jeg har laget over ting jeg er redd for og himle med øynene av meg selv, så er det ikke så dumt. Jeg får sjansen til å få alt det skumle og vonde ut en plass, sånn at jeg kan gå tilbake i ettertid og korrigere meg selv på min egen oppførsel. Den tvinger meg også til å stoppe opp og tenke, fordi hånden min kan ikke skrive like fort som tankene raser. Så jeg må stoppe opp ved hver tanke for å formulere noe ned på papiret, og for å være sikker på at det blir ordentlig formulert også. 

Og da blir liksom alt så mye lettere og mer håndterlig. Når jeg får bremset ned og fanget katastrofe-tankene, så får jeg muligheten til å gå de litt etter i sømmene, plukket de fra hverandre og sett hvor lite logisk de faktisk er.

Så denne bloggen er en påminnelse om hverdagen, og på det fine som skjer. Så kan de mørke og vonde tankene deles en annen plass og stues bort i nattbordsskuffen. For i et liv er det jo flest hverdager. Heldigvis.

3 måneder igjen

Det er ikke mange dagene siden jeg innså at "Shit. Det er faktisk bare rett over 3 måneder til jeg har termin."
I dag er den 22. april.
Hvis Snuppelure kommer på termin er det den 22. juli.
Og det er bare 3 måneder til. Mai, juni, juli. Så er hun plutselig her.

Det er faktisk ganske sprøtt.
(Og over gjennomsnittet skummelt.)

Det er jaggu godt at jeg styrer stress med å skrive, og en av mine favoritt-ting å skrive er lister. Så jeg har full kontroll på hva vi skal handle. Det inkluderer selvfølgelig en egen liste for det som skal handles på IKEA, med artikkelnummer, mål og pris. Slik som en skikkelig IKEA-liste skal se ut.

Så siden alt vi skal ha er nedskrevet og jeg har to hele a4 ark med nøyaktig hva vi skal handle, så går jeg ut i fra at dette "bli foreldre"-greiene kommer til å gå som en drøm.

Pust inn, pust ut. Dette går bra.

Fine ting #25

Pappaen min er verdens beste. Jeg hadde glemt at han er verdensmester i pc en liten stund. Men så leverte jeg den ødelagte pcen min til han, og i løpet av noen dager så var den fikset. Selvfølgelig. Det skulle jeg jo ha tenkt på med en gang den kapitulerte.


Her er pappaen min og jeg når jeg var pitteliten baby. Og jeg var ganske pitteliten når jeg ble født, har jeg skjønt. 2600 gram.


Og her er jeg, pappa og mamma når jeg var ganske liten. Tipper jeg er ca 2 måneder her? På trappen til farmor på Stranda.






Ninus, B og meg i høst en gang. Med cocktails og penkjoler. Vi er ganske fine.


Jeg har strikket jakke. Med hullmønster og sjiraffknapp. Oppskrift ligger her. Og det var ikke så vanskelig heller, faktisk.

Restskatt

Jeg fikk en skikkelig herlig restskattesmell. Som vanlig. I år som i fjor. Jeg har hatt tabelltrekk de siste årene, noe som har resultert i at jeg får restskatt når sommeren kommer, istedenfor at jeg får igjen som jeg har fått tidligere år.
Jeg var veldig lite fornøyd. Jeg ble kjempesint og lei meg og vurderte å bare gi Snuppelure til kjæresten når hun ble født, så kunne jeg meldt meg ut av samfunnet og flyttet i et telt i skogen.
Men så så jeg en video på facebook i går. Den handlet om noen nye rettigheter folk i California skal få.. I 2022. California skal øke minimums timelønn, i tillegg til at alle bedrifter med mer enn 20 ansatte må gi 6 ukers betalt svangerskapspermisjon. Noen jubler, andre blir kjempesinte. Kommentarfeltet under videoen var full av sinte kommentarer fra folk som mente at bedriftene kom til å lide, og at fok måtte velge mellom å få barn eller jobbe. 
Da jeg skulle fortelle sjefen min at jeg var gravid gruet jeg meg litt. På min arbeidsplass er det for tiden 5 gravide som fremdeles er i jobb, 4 mødre i permisjon og 4 menn som nylig har blitt pappa og som skal avvikle permisjonen sin fremover. Så jeg tenkte at han kanskje var lei av å tilrettelegge og ordne med vikarer. Men sjefen min er en fantastisk sjef. Han smilte og lo og gratulerte og ble oppriktig glad på mine vegne.

Så å lese hvordan en del amerikanerne tenker om bare 6 uker med betalt svangerskapspermisjon, er egentlig rimelig absurd.

Og her sitter jeg, og har egentlig skattet for lite i løpet av 2015. Men sammen med selvangivelsen min ligger det bunkevis av skjema og årskalender for 2016 og 2017, for vi planlegger hvordan vi skal gjøre det med permisjonen vår.
Her i flotte Norge har vi rett på 49 eller 59 uker med betalt permisjon. Vi har bestemt oss for å ta ut 49 uker med full betaling, og vi skal dele fellesukene våre likt. I tillegg må vi finne ut hva vi skal gjøre med alle ferieukene våre. I fantastiske Norge får vi nemlig flytte med oss ferieukene som krasjer med permisjonen. Noe som betyr at jeg i 2017 får lov til å avvikle 9 uker med ferie, siden jeg går ut i permisjon før sommerferien.
Det vil si at vi får lov til å være hjemme med lille Snuppelure fra hun blir født i juli 2016 til hun begynner i barnehagen august 2017. I tillegg er vi begge helt sikre på at vi ikke risikerer å bli oppsagt mens vi er vekke.

Kontrastene er bare så store, og ting jeg tar som en selvfølge er sånn som personer i et annet i-land bare kan drømme om. Det er rett og slett rimelig absurd. Så den restskatten gjorde plutselig ikke så mye lengre. Jeg betaler jo tross alt for det fantastiske systemet vi faktisk har i Norge.

Og ikke få meg til å starte på svangerskapsomsorgen, med minst 9 gratis kontroller og ultralyddiagnostikk. Og hvis jeg kontakter en offentlig lege for svangerskapsrelaterte plager er det gratis, og jeg betaler ikke en krone for å føde.

Selv om jeg hadde mest lyst til å flytte i skogen fikk den videoen meg til å løfte blikket litt, og reflektere over hva jeg faktisk betaler for. Det var litt deilig. Og veldig nødvendig.

Den er nå her

Bloggen er nå her. Pcen tok kvelden for noen uker siden, og jeg er ikke så veldig glad i å blogge med appen. Så da blir det liksom ingenting, sånn bortsett fra når jeg føler at jeg må.

Våren har iallefall begynt å komme til Bergen. Og det er kjempedeilig.
Jeg liker vår og sommer bedre enn høst og vinter, så at jeg kan bytte ut briller med linser og solbriller er bare helt topp. Jeg bruker heller de ekstra minuttene på badet om morgenen, hvis det betyr at det ikke blir regn den dagen.

For når det er varmere ute er det nesten sånn at en liten tur opp på Fløyen ikke er så forferdelig som det kan være. Det kan faktisk være at det er litt koselig også.
Og iallfall når kjæresten holder mitt tempo og vi bruker 40 minutter lengre enn vanlig opp, fordi jeg puster som en hval og må stoppe opp sånn innimellom for å se på utsikten. Det er litt deilig når han ikke presser, og at han er innforstått at det blir rusle-tur når jeg er med. Og samtidig blir jeg ikke lei meg hvis han ikke inviterer meg med på løpetur, når han skal ut og svette litt.
Det er ikke så lett å være tjukk.

Men så har jeg samtidig fått et innebygget bord! Sånn at jeg kan spise is uten å søle i sofaen.
Kjempepraktisk.

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
A

A

28, Bergen

Jeg pleide å være kul, men så ble jeg mor. En noe motvillig mamma-blogg.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits