Mammablogg?

Dette skulle ikke bli en mammablogg.
Jeg skulle ikke skrive om babyen i hvert eneste innlegg.
Denne bloggen skulle ikke handle om permisjonstiden.

Men så er det sånn:
1. Dette er en hverdagsblogg.
2. Min hverdag går for det meste i baby og permisjon.
(3. Og så er hun jo bare så fantastisk nydelig.)

Så jeg må visst krype til korset og innse at hvis jeg skal skrive noe som helst på bloggen i løpet av de neste månedene, så kommer det nok til å handle om babyen.
Bare stopp meg når jeg begynner å skrive om babybæsj.

Bratten og Spekter

Spekter har blitt omdøpt til Spectre av mange av mine lege-venner. Jeg er ikke særlig dypt inne i James Bond sin verden, men såvidt jeg har forstått er Spectre en ond organisasjon som vil ta over verden, og det er derfor man har helter og agenter som James Bond.

Anne Karin Bratten er leder eller talsperson eller et eller annet viktig for Spekter. Det er iallfall hun som er i avisene og uttaler seg. Og det er hun som har gullkorn på gullkorn om den pågående konflikten. Og som sist tråkker hun i salaten mer enn en gang. Forrige gang jeg bet meg merke i henne var når sykepleiere streiket i 2011, da skrev jeg dette innlegget.

Siden 2011 har jeg fått ny arbeidsgiver, og ny arbeidsgiverorganisasjon. Nå er jeg ikke lengre under KS, men Spekter. Og jeg hadde faktisk glemt hva hun som representerer min arbeidsgiver mener om meg og mine kolleger.
Men nå husker jeg det, og jeg kan reflektere litt over hvorfor jeg ble sykepleier. Var det for å hjelpe folk, eller for å produsere helsetjenester? Det er jo noe å tenke over, mens jeg nyter min kaffi latte.

Ting jeg har lært i permisjon

Jeg hadde vel ikke innbilt meg at det skulle være avslappende å ha permisjon. Jeg hadde vel egentlig ikke hatt noen særlige tanker om hva det innebar. Jeg var sykemeldt i flere uker før jeg begynte permisjonen min, og kjedet meg rett og slett masse når kjæresten var på jobb. Så jeg tenkte at det kom til å bli gøy med litt selskap.

Og det har vært noen gøye og utfordrende 6 uker. Læringskurven har vært stupbratt, men Sofie er heldigvis en tålmodig liten baby. Hun har vel forstått at ingen av foreldrene har særlig peiling på hva de driver med, så hun gir oss litt ekstra å gå på.

Jeg har lært meg hvordan jeg dusjer når Kjæresten er på jobb.

Jeg har lært meg å snakke babyspråk. Det er for det meste det det går i om dagene. Hun har innimellom ganske mye spennende å fortelle.

Vi har lært oss å bruke bæresele. Sånn at vi kan gå på tur uten vogn. Ganske praktisk i ulendt terreng, de få dagene med fint vær vi har hatt disse ukene.

Jeg har lært meg å både mate og skifte bleie i skogen.

Jeg har lært meg i hvilken stilling hun helst vil slappe av i. Den er ikke særlig kaffidrikkevennlig, så jeg har også lært meg at kald kaffi faktisk ikke er så gale.

Og jeg har lært meg å sette pris på de rolige stundene, der hun sover fornøyd i vuggen og jeg kan få strikke litt på genseren til faren hennes.

Siden sist

12. juli klokken 16.12.
48 cm lang.
3160 gram tung.

Helt perfekt.

Vi er forelsket.
(Og litt søvndeprivert. Men mest forelsket.)

Fine ting #26

Det begynner å bli en skikkelig føljetong dette.


Jeg liker denne funksjonen til Facebook, jeg. For da kan jeg plutselig komme på hvor jeg var for 4 år siden, hva jeg gjorde, hvem jeg var på halvveis hemmelig overraskelsestur med og hvilke sommerfugler som flakset rundt som noen gale i magen min når vi vandret rundt i dyrehagen og prøvde å bli kjent med hverandre. 


Babyen fikk en S-kopp til babyshoweren, jeg fikk en A-kopp til bursdagen. Så da var det bare rett og rimelig at Kjæresten fikk en M-kopp også. Så nå er vi klar for småbarnslivet, og det det bringer med seg..


Vimpler og bilder er hengt opp, veggstativ til en tv er plukket ned, hull er sparklet og pusset og en vegg er malt. Så nå er egentlig rommet til babyen klart. Hun må bare bestemme seg for at det er bedre plass her ute enn det er inni magen.
Noe det egentlig virker som om hun begynte å skjønne tidligere denne uken.


For på tirsdag skjedde det noe rart inni der. Jeg har hørt rykter om at magen kan synke, og noe bedre ord på det kan jeg ikke komme på.
Så jeg satser på at hun kanskje kommer litt før, selv om det er 13 dager igjen til termin. Vi er iallfall klar, og veldig spent på hvem hun er.


Og det er det tydeligvis flere som er. Selv om det ikke ble noen Roskilde-festival på oss i år, fikk vi litt Orange-feeling fra godgjengen i Yes We Camp. Så får vi heller komme sterkere tilbake med campingvogn og Yes We Babycamp til neste år.

Tanker rundt et svangerskap

Det er ganske mye som skjer når man skal bli foreldre for første gang. Ikke bare fysisk med kroppen min, men med psyken min og med forholdet vårt. Jeg antar også at det foregår en del prosesser oppi hodet til Kjæresten, noe annet ville egentlig vært litt rart.

Det er ikke sånn at jeg trodde det skulle være enkelt å være gravid, men jeg trodde at jeg var forberedt på det meste. Det var jeg absolutt ikke.

Det er en del tabuer knyttet til det å være gravid, som jeg har fått kjenne på. Det er selvfølgelig flott å være gravid, og man stråler og føler seg flott og frodig og man har et liv voksende inni magen sin, men det er ikke bare sånne følelser som kommer. Og jeg synes det skal være lov å snakke om disse andre følelsene også, som ikke nødvendigvis er så sukkersøte og handler om å shoppe pittesmå babyklær og male babyrommet rosa eller blått eller sy hjemmelagde vimpler.

Jeg vet ikke om det er fordi ting er tabu, om det er riktig ord å bruke om det. Men det er iallfall en del ting som man ikke snakker om helt åpent. Det kan jo også være fordi "alle andre" har tenkt at det er en selvfølge at damer som blir gravide vet om det, men da har jeg i så fall gått glipp av det memoet. 

Dette er ikke en graviditets-blogg, og det kommer neppe til å bli en mamma-blogg med en gang Snuppelure er ute, men jeg hadde tydeligvis ikke fjerneste anelse om hva jeg gikk til når vi ble enig om at jeg skulle slutte på p-pillene, og jeg har et behov for å skrive. 

Jeg var ikke forberedt på å være så utrolig facinert av mine egne pupper. De første tre månedene var det egentlig disse jeg var mest opphengt i. Som en ganske småbrystet jente var det å plutselig få skikkelig pupper noe helt utrolig facinerende. Og så begynte magen å vokse og, og den største kulen tok vekk fokuset fra de to litt mindre. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet med voksesmerter i puppene, og jeg er bombesikker på at jeg noen morgener våknet med synlig større pupper enn jeg hadde hatt kvelden før.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle være vondt. Snuppelure har lagt sin forkjærlighet til min venstre side, selv om hun har en hel haug med plass hun kan boltre seg på. Så hun ligger og trykker på noen nerver på venstre siden av ryggen min, og gir meg isjas-smerter nedover den venstre foten, noen ganger ledsaget av forbigående kraftsvikt i den foten. Veldig gøy å reise seg på bybanen og egentlig ikke klare å belaste den ene foten. Det må være et syn, når jeg humper meg av banen mens jeg desperat prøver å dytte babyen inni magen mer mot høyre. Det er masse liv inni magen, mer eller mindre hele tiden, og jeg husker veldig godt den fantastiske følelsen når Kjæresten fikk kjenne at Snuppelure sparket for første gang. Jeg hadde gledet meg veldig til det, og jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tok hånden hans og la den på magen og sa: "bare vent, det kommer snart", uten at noe skjedde. Men så plutselig kom det. Og begge to kjente det, og det var som om hun sa hei til oss begge. Det var rett og slett helt nydelig, og ganske sukkersøtt. Nå, noen måneder senere, må jeg prøve hardt å huske tilbake på det øyeblikket når hun ligger med rumpen sin opp under ribbeina mine og spreller sånn at jeg nesten ikke får puste. Veldig gøy med liv, og betryggende at hun spreller så mye som hun gjør, men jeg synes godt at hun kunne utnyttet plassen litt bedre og kanskje da unngått å gjøre meg vondt.


Sommeren 2015 vs sommeren 2016. Samme klærne, om ikke annet.

Jeg var ikke forberedt på den nitidige planleggingen av toalettbesøk, for hvis jeg tenker: "Jeg kan holde meg en liten stund til", og så nyser, så er løpet kjørt. For ikke så lenge siden var Treningsfrue på God Morgen Norge og snakket om dette. Og jeg må bare signere under på viktigheten av knipeøvelser, for det å stå i full latterkrampe på kjøkkenet og såvidt klare å stavre meg ut på do før det går galt... Det er ikke særlig kult. Eller når jeg ringer til en venninne fullstendig hysterisk, og skriker: "JEG TISSET NETTOPP PÅ GULVET! HVA ER DET SOM SKJER MED KROPPEN MIN???" Heldigvis kan man le av det, men innimellom latterhikstene må man huske å knipe! For min del trodde jeg at dette var noe man kunne risikere først etter fødselen, og selv som ganske velinformert om inkontinens er det lett å falle i fellen og tenke at dette for det meste rammer gamle damer. Det er det altså ikke, og jeg har iallfall lært meg å ikke stole på blæren min et sekund. Hvis jeg tror at jeg kanskje snart må tisse, så må jeg bare finne meg et do fort som fy.
En annen ting hun drev på med en periode var å hoppe på tarmene mine. Hva skjer da? Jo, man promper. Helt uten noe forvarsel. Det var noen uker på jobb jeg med vilje valgte pasienter godt oppi årene, med redusert hørsel og hukommelse, bare på grunn av faren for ufrivillig luftavgang. Ærlig talt, så var det ganske plagsomt når de ble fulgt av friske barn eller barnebarn. Tilslutt gav jeg bare opp, og fant ut at jeg bare fikk late som ingenting. Da hadde magen begynt å bli ganske synlig også, så jeg bare håpet at de som fikk det med seg forstod. 

Jeg var ikke forberedt på å våkne midt på natten og ha så lyst på sylteagurk at jeg begynte å grine. Og så gråte enda litt mer av glede når Kjæresten står opp og henter glasset med sylteagurk til meg. (Og så sitte og spise sylteagurk i sengen mens tårene triller og jeg hulkende og hikstende takker han.) Takk alle øvre makter for verdens mest tålmodige mann, og for at han sørget for at det til en hver tid alltid var minst et glass med sylteagurk i kjøleskapet. 

Jeg var ikke forberedt på å være så utslitt, trøtt og sliten. Det er jo kanskje veldig typisk og vanlig, og ganske logisk. Man gror jo faktisk et menneske inni kroppen sin, det er ikke så rart man er sliten. Men å gå fra å ha ganske mye energi og føle seg som en ressurs, til å være utslitt av en dag på jobb gjorde noe med psyken min. Iallfall når man får høre at "det er jo ingen sykdom å være gravid, når jeg var ung var det ikke snakk om tilrettelegging på jobb". Jeg fikk høre det en eneste gang, og det hang godt i. Så selv om sjefen min var veldig på tilbudssiden og ønsket å tilrettelegge, så tok jeg ikke imot tilbudet før det kanskje egentlig var for seint. Det var en eneste sånn slengkommentar fra en tidligere kollega som skulle til, for å få det til å føles som om trøttheten min hadde noe med arbeidsmoralen min å gjøre, og ikke med det faktum at det skjer helt sinnsyke ting med kroppen min. Det vokser et annet menneske inni kroppen min, for svarte! Jeg ruger på et nytt vesen, en ny skattebetaler, en som skal ta seg av oss når vi blir gamle. Det må faktisk være lov å si at man er sliten, og det må være lov å ta imot tilbudet om å begynne på jobb en time senere når man sover 14 timer i døgnet og likevel er utslitt. Og det må gå greit å ikke ha skyldfølelse for dette. Akkurat dette med å ha dårlig samvittighet for tretthet og at man ikke klarer å være i jobb vet jeg at det er mange som kjenner på, og jeg er bare en av 5-6 gravide jeg har snakket med nå som går rundt og tenker på det samme. Det er lov å være trøtt, det er lov å være sliten, det er snakk om max 9 måneder av et langt yrkesliv der man ikke fungerer på topp, og det er ingenting i det store bildet. 

Jeg var forberedt på at mange kommer og klapper meg på magen, og det gjør meg ingenting. De fleste spør faktisk først også, og det setter jeg jo ekstra pris på. Men jeg var ikke forberedt på å få så enormt mange råd og tips og fødselshistorier, fra vilt fremmede mennesker! Det er greit hvis vi er venninner, og det er veldig greit hvis jeg spør. Men jeg fikk høre om begge fødslene til en bekjent av en vennninne som vi traff på by'n engang, fordi hun fikk vite at jeg var gravid. Jeg vet ikke om vi i det hele tatt hilste, jeg husker iallfall ikke hva hun heter, men jeg har hørt ganske detaljerte historier om hennes to fødsler. Takk. Veldig hjelpsomt. Det eneste det gjorde var å gjøre meg ukomfortabel og litt nervøs fordi hun hadde holdt på å blø ihjel begge gangene. En annen ting er alle rådene jeg får av regelrett fremmede, når det kommer til alt fra amming til hvordan unngå krybbedød. Noen sier det ene, andre det andre. Det eneste som er felles er at de som gir meg disse rådene ikke kjenner meg, i det hele tatt. De som kjenner meg vet at jeg spør, for det gjør jeg. Men jeg vil gjerne vite hvem det er som gir meg råd, jeg vil i det minste vite hva vedkommende heter.

Jeg var ikke forberedt på å ha så negative tanker om kroppen min. Det å gå fra å ha paddeflat mage til å plutselig bare se litt småtjukk ut har jeg virkelig tenkt mye på. Det gjør noe med selvbildet ditt når kroppen plutselig forandrer seg sånn, spesielt før magen blir skikkelig stor og du virkelig ser gravid ut. Jeg elsker gravidemagen min nå, men de første månedene så jeg på meg selv i speilet og fikk mest lyst til å spy. Skyld på hva du vil, samfunnet og kroppsfokus og hva enn du vil skylde på, men fakta er at jeg følte meg ikke bra med meg selv, men det var ikke lov å si. Nå har jeg lært meg å omformulere det, når folk kommenterer at jeg har flott mage, og "du har jo ikke lagt på deg noen andre plasser." Jo, det har jeg. Men det er nok bare jeg som faktisk ser det. Jeg har gått opp 15kg, noe som er ganske mye når utgangspunktet er såvidt over 50kg, og ikke kom og fortell meg at det kun er magen og puppene som veier. Selvfølgelig er magen min fin, og jeg kan stå i ganske mange minutter i speilet og beundre den, men ikke si imot meg når jeg påstår at jeg har lagt på meg andre plasser også. Da satt jeg mest pris på kollegaen min som sa at jeg var nydelig vakker, og at jeg kledde å ha blitt litt rundere i ansiktet. Takk! Gi meg gehør for følelsene mine, jeg er ikke blind. Jeg mener ikke at jeg er stygg fordi jeg har blitt rundere andre plasser enn kun magen, jeg sier bare at jeg faktisk har blitt rundere andre plasser enn magen. Og det er jo bare fakta, så ikke si imot meg.


Her var jeg 2 måneder på vei. Og det var et dårlig trekk å prøve å gå i den mest åletrange kjolen jeg eier og har, og samtidig tro at jeg klarte å lure noen som helst. Til tross for at jeg snek meg rundt og hadde en flaske alkoholfri rødvin gjemt i et skap på soverommet.

Det er også en del ting man som nybakte foreldre tydeligvis får føle på, som ikke er helt stuerent å snakke om heller. Jeg har heldigvis flere venninner som er ærlige om at ting har vært vanskelig, selv om jeg vet at de føler seg flau og uglesett når de tar opp en del temaer. Barseltiden er visst ganske emosjonelt overveldende i seg selv, og det blir ikke lettere om det ikke skal være lov til å snakke om ting som gjør det ekstra vanskelig i tillegg.

En venninne har fortalt at hun var så sliten at hun hadde mest lyst til å sette fra seg ungen på et busstopp og kjøre sin vei, fordi det bare ble alt for mye.  En annen har fortalt om et enormt amme-press. Hun kunne sitte og prøve å amme mens tårene rant fordi hun ikke fikk det til og da var hun automatisk verdens verste mor. Disse følelsene er ikke noe jeg som gravid har hørt om via "offisielle" kanaler, jeg kan bare prøve å forberede meg på dette takket være mine gode venninner som er åpne og tør å snakke om ting som er og har vært vanskelig. Når jeg har snakket med jordmor om dette er det fordi jeg har tatt det opp, og det syns jeg er rart. Alle har forskjellige forventninger til hvordan det blir når babyen kommer, og jeg tror jo at det kommer til å gå bra med oss, men jeg skulle ønske at vanskelige og vonde følelser ble mer ufarliggjort. Jeg gruer meg ikke til å amme, jeg gruer meg til å kanskje ikke få det til. Jeg gruer meg ikke til å måtte stå opp mange ganger om natten for å mate, jeg gruer meg til å ikke kunne fortelle noen om at jeg sliter på grunn av lite søvn. 

Som sagt, det kan godt være at dette er noe "alle" vet. Men siden jeg ikke visste det, så føler jeg for å skrive det ned. Og jeg har garantert glemt noe.
Kanskje en eller annen desperat gravid kommer over dette innlegget en gang, og føler seg litt mindre alene etter hun har lest det.

Sommerens must have

Iallefall for oss (høy)gravide.

Jeg kjøpte denne i går, etter tips fra en venninne. Og nå er det en helt ny verden. For første gang på flere uker har jeg sovet nesten gjennom hele natten.

Jula har tilbud nå. 199kr. Med fjernkontroll. 
Løp og kjøp. (#nospons)

Om å krype til korset

Det er liksom noe med det å være i arbeid. Det skjerper deg mentalt, og det gjør godt for et sosialt dyr som meg å omgås mennesker på et relativt regelmessig nivå. Men når kroppen sier stopp, så er det liksom ikke så mye å gjøre. Jeg fikk et ganske klart og tydelig skrik fra ryggen den dagen jeg kom hjem fra jobb, og kjæresten måtte støtte meg fra inngangsdøren og inn i sengen. Selv om jeg hadde håpet å være i jobb helt til permisjonen min startet 6 uker senere, så gikk det bare ikke.

Heldigvis klarer jeg å la vær å gro fast i sofaen. Flaks at mange av mine venner er turnusarbeidere, sånn at de kan underholde meg til alle døgnets tider. Og flaks at hodet ikke sier stopp, sånn at når jeg har lyst til å dra frem gamle sy-kunster, så handler det bare om å finne en god sittestilling.

Så siden sist har jeg gjort diverse.


Jeg og Mamsen (med litt hjelp fra mine brødre), har sydd babynest til Snuppelure. Vi var begge veldig fornøyd med resultatet, og jeg kommer ikke over hvor utrolig flink vi faktisk er til å sy. 


Det ferdige resultatet. Det blir ganske stas å kunne legge hun oppi dette, når det er noe jeg og Snuppelure sin mormor har laget sammen.


Kraftig inspirert av suksessen med baby-nestet fant jeg ut at jeg også skulle sy en vimpel-rekke med navnet til babyen på. Planen var egentlig å ha den hengende på sengen, men selv med et så kort navn som Sofie ble den hele 2 meter lang. Så jeg har fått lov av interiør-sjefen i heimen å ha den hengende på veggen istedenfor. Det var ikke så vanskelig egentlig, det vanskeligste var å bestemme seg for fargene.


Vi endte også plutselig opp med å kjøpe oss ny bil. Å gå fra en sexy Mercedes til stasjonsvogn var.. mildt sagt hardt og brutalt.
Men når ingen barnevogner får plass inn i bagasjerommet var det vel på tide å innse fakta, selv om det var med tungt hjerte. Heldigvis er den nye bilen også litt sprek, og er ganske gøy å kjøre. (Har jeg iallfall hørt rykter om, jeg får jo ikke lov til å råkjøre.)


Og når mor er sykepleier kommer man ikke utenom en del ting. For jeg nekter å være hun som ringer legevakten og sier at jeg tror babyen min har feber, men at jeg ikke har temperatur-mål hjemme, og heller ikke paracet til babyer. Så nå er det handlet inn til alle eventualiteter, og jeg satser på at vi klarer å unngå besøk på legevakten.


På min vandring rundt på Hennes og Mauritz på jakt etter nattøy i størrelse nyfødt, kom jeg plutselig inn i guttebaby-avdelingen. Heldigvis.
For små jenter rocker også, og fortjener tøffe t-shorter med bandnavn. 
Her i huset er det nok større sannsynlighet for at den lille prinsessen digger Metallica enn Markus og Martinus, iallfall hvis foreldrene skal få ha noe å si.

Babyshower

"In some countries, a baby shower is a way to celebrate the pending or recent birth of a child by presenting gifts to the mother at a party, whereas other cultures host a baby shower to celebrate the transformation of a woman into a mother."

Wikipedia

Jeg har faktisk verdens beste venninner, som klarer å planlegge noe så fantastisk som forrige lørdag.

Kjæresten inviterte meg med på akvariet. Jeg elsker akvariet. Der har de sjøløver, et av mine nye favorittdyr. Så selv om vi var de eneste voksne der uten barn, så koste vi oss glugg ihjel. Og klarte å slå ihjel noen timer. 

Og så kom vi hjem. Og der hadde venninnene mine lurt seg inn og stelt i stand tidenes kalas.









Gaver og kake og mat og leker og en pinata full av konfetti. Jeg tror ikke det kunne vært mer perfekt.

Jeg tror faktisk at jeg har verdens beste venninner. 

Forrige helg

Forrige helg var jeg på besøk hos lillebror. Han har nemlig flyttet hjemmefra for første gang, nærmere bestemt har han dratt på folkehøyskole i Lofthus i Hardanger. Han stortrives og har skrytt veldig, så nå skal minstebror på den samme linjen og skolen til høsten igjen. Da er det trygt å vite at det går ann å komme på besøk for storesøstre som aldri fikk gått på folkehøyskole.

Jeg kjørte fra Bergen til Lofthus lørdag formiddag, og kom frem etter noen timer i bilen. Da viste Anders og kjæresten hans Lena meg litt rundt på skolen og jeg fikk hilse på litt forskjellige andre elever på skolen og se rommet der jeg skulle sove om natten. Så fikk vi litt rundstykker og pålegg og spise. Etterpå trengte jeg en liten lur før middagen. Det ble stelt i stand elev-kveld, som går på rundgang blant de forskjellige linjene. Den lørdagen jeg var der, så var det jakt-linjen som arrangerte. De hadde invitert til bygdefest med trafikklys-tema. (For de uinnvidde betyr det at man skal signalisere sivilstatusen sin med farger. Grønn for singel, gul for usikker og rød for opptatt.) Til tross for magen, fant jeg ut at det var tryggest å finne frem en rød skjorte. Man kan aldri vite når man er på bygdefest.

SAMSUNG CSC
Lillebror og storesøster

Vi fikk servert fantastisk god mat. Tidligere i skoleåret hadde jaktlinjen vært på tur til Sverige for å jakte på villsvin, og tydeligvis klart å skyte noen. Vi fikk servert selvfanget villsvin, med kjempegodt tilbehør. Til dessert fikk vi ostekake med safarikjeks som bunn! Jeg ELSKER ostekake, og å bruke safarikjeks som bunn kan ikke kalles noe mindre enn en ostekake-revolusjon! Det skal garantert prøves her hjemme en gang i fremtiden.
Etterpå var det underholdning, med sang, sketsjer og videoklipp fra turene deres. De var kjempeflinke.

De har også hestelinje på denne skolen, og jeg er ikke i nærheten av like trygg rundt disse dyrene som lillebror er. Flaks at de var bak et gjerde.

Søndagen fikk vi servert kjempedeilig frokost. Så gikk jeg og lillebror en liten tur i området. Vi fant en lekeplass, og satt og disset og snakket en liten stund. Når vi kom tilbake til skolen satt noen av med-elevene til Anders og snakket om soft-is. Så da inviterte vi med oss Lena på kjøretur til Odda for å kjøpe soft-is. Det var rett og slett en fantastisk idé. 

Jeg skulle ønske at jeg hadde tenkt på at det var et alternativ å gå på folkehøyskole når jeg var yngre, for det virker rett og slett kjempegøy. Men samtidig er jeg glad for at jeg begynte rett på universitetet, for da ble jeg fortere ferdig med skolen og utdannelsen jeg visste at jeg ville ha.

Nesting

Nesting is a ritual performed by pregnant women in ridding the house, the "nest", from anything potentially harmful to the soon to be born child. 

Urban Dictionary

Her i huset er det ikke mor som driver med den mest aktive redebyggingen. Foreløbig.

Så i kveld har jeg laget middag, akkompagnert av begeistrede utrop fra gangen. Vi har tydeligvis vært litt for lenge uten en fungerende drill, for det var som å se og høre et barn på julaften. Så nå er gangen fri for skruer, noe som leder til den egentlige grunnen til at vi befant oss på mannens IKEA, Coop Obs Bygg.

Prosjektet: "fjerne skruer, gipsankere, sparkle, pusse og male over." 

Nå står mannen i boden og maler den, for sparkelet i gangen trenger nemlig 24 timer på å tørke. Så da må han ha noe å gjøre på i mellomtiden da, selvfølgelig. I tillegg til at han har hengt opp noen knagger i inneboden, som vi har hatt liggende i en skuff i et par år. 

Det er ganske koselig med sånn redebygging, selv om jeg får litt dårlig samvittighet av at jeg bidrar så lite. (Men det skal være sagt at jeg er ca halvveis med ukesprosjektet mitt, vindusvask.)

Å skrive for å dele?

Jeg startet denne bloggen fordi jeg var student i Stavanger, og ville at de hjemme i Bergen skulle holde seg oppdatert på hva som skjedde i hverdagen min. Etterhvert har den vel utviklet seg litt i en eller annen retning, og nå faller den vel ikke innunder en spesifikk kategori. Det er ikke godt å vite hvilket publikum jeg egentlig henvender meg til, og noen toppblogger blir jeg vel heldigvis aldri. 

Nå skriver jeg for å holde orden på dagene. Jeg skriver for å se tilbake på hva som skjer i livet mitt, som en kalenderdagbok.
Jeg skriver også for å rett og slett skrive, for å holde skrivekunnskaper ved like, og for å "øve" meg på norsk. 

Men det er jo litt begrenset hva jeg har lyst til å dele med det store internettet. Jeg har smertelig fått erfare at det å ha en blogg gjør at mennesker som bare halvveis vet hvem du er, føler at de kjenner deg etter å ha kikket innom her. Og det er litt ekkelt å få meldinger om at "jeg har lest bloggen din, og du virker som en utrolig grei jente", for så å dele sin mening om valg jeg gjør i livet mitt. Jeg fikk høre et fremmeds menneske sine tanker rundt veldig private ting jeg ikke har delt noe om på bloggen, men som de har fått vite via en tredjeperson jeg heller ikke kjenner. Og på grunn av at jeg deler min personlighet på denne nettsiden, føler noen at de da har godt nok grunnlag til å advare meg mot valg jeg gjorde.

Det er en av grunnene til at jeg prøver å unngå å dele for mye alt for privat her. Men samtidig så må jeg jo skrive. Jeg må få ting ut. Ut fra hodet og ned på en skjerm eller et papir. En klok mann sa nylig til meg at troll sprekker i solen. Og når ting kan være litt vanskelig er det greit å dele det som er vanskelig, og lufte det og få det ut i det åpne.
Men så er det hva som er åpent. Hvor går grensen, liksom? Det er ikke alt man kan dele med vennene sine, det er ikke alle skumle tanker man kan si høyt for seg selv hver gang de kommer inn i hodet. For noen tanker er sånn at man nesten blir flau av å bare tenke de, og da vil man iallfall ikke si ordene høyt sånn at noen andre eller du selv skal høre de. Men det er faktisk et veldig bra triks. Når man får skumle tanker, så kan man si de høyt for seg selv. For da hører man hvor dumme de faktisk er. Det er ikke godt nok å tenke de inni hodet sitt, da er det fare for at de heller får gro videre og den lille tanken kan lett utvikle seg til å bli et ganske stort og uhåndterlig monster. Så ting må ut. Ut i det åpne. Ut i solen sånn at de sprekker, blir ufarlige og går i tusen knas.

For 4-5 år siden hadde jeg det ikke så bra. Og jeg trengte å dele det, med noen eller noe. Jeg trengte å få sortert det jeg tenkte. Jeg trengte å få orden på kaoset. Jeg liker å systematisere litt, og å ha lister for og mot. Da blir liksom alt så mye mer oversiktlig, og det er lettere å plukke ut de få viktige tingene av alle de som kan fyke gjennom hodet mitt i ca 150km/timen.

Så jeg kjøpte meg en liten bok. Den ble skrevet i jevnt og trutt det kommende året, og så lagt vekk i et års tid. Så ble den skrevet i igjen i noen måneder, før det nå har gått enda lengre tid siden den sist ble åpnet. En av tankene bak å kjøpe den var at jeg skulle huske hvordan jeg hadde hatt det, sånn at det aldri skulle gjenta seg igjen. Sånn at jeg skulle kjenne igjen faresignaler og kunne fjerne de eventuelle ytre faktorene som gjorde at jeg ikke hadde det bra. Og den har fungert sånn. Men den har også fungert som en venninne og bokseball. En jeg kan dele hva som helst med, fordi jeg vet at en bok ikke kan dømme meg. Den eneste som dømmer meg for det jeg skriver i boken er meg selv, og det er kanskje ikke så dumt det. For når jeg kan lese om en spesifikk situasjon og tenker "herregud, for et fjols du er som godtok det der", eller når jeg kan se på en liste jeg har laget over ting jeg er redd for og himle med øynene av meg selv, så er det ikke så dumt. Jeg får sjansen til å få alt det skumle og vonde ut en plass, sånn at jeg kan gå tilbake i ettertid og korrigere meg selv på min egen oppførsel. Den tvinger meg også til å stoppe opp og tenke, fordi hånden min kan ikke skrive like fort som tankene raser. Så jeg må stoppe opp ved hver tanke for å formulere noe ned på papiret, og for å være sikker på at det blir ordentlig formulert også. 

Og da blir liksom alt så mye lettere og mer håndterlig. Når jeg får bremset ned og fanget katastrofe-tankene, så får jeg muligheten til å gå de litt etter i sømmene, plukket de fra hverandre og sett hvor lite logisk de faktisk er.

Så denne bloggen er en påminnelse om hverdagen, og på det fine som skjer. Så kan de mørke og vonde tankene deles en annen plass og stues bort i nattbordsskuffen. For i et liv er det jo flest hverdager. Heldigvis.

3 måneder igjen

Det er ikke mange dagene siden jeg innså at "Shit. Det er faktisk bare rett over 3 måneder til jeg har termin."
I dag er den 22. april.
Hvis Snuppelure kommer på termin er det den 22. juli.
Og det er bare 3 måneder til. Mai, juni, juli. Så er hun plutselig her.

Det er faktisk ganske sprøtt.
(Og over gjennomsnittet skummelt.)

Det er jaggu godt at jeg styrer stress med å skrive, og en av mine favoritt-ting å skrive er lister. Så jeg har full kontroll på hva vi skal handle. Det inkluderer selvfølgelig en egen liste for det som skal handles på IKEA, med artikkelnummer, mål og pris. Slik som en skikkelig IKEA-liste skal se ut.

Så siden alt vi skal ha er nedskrevet og jeg har to hele a4 ark med nøyaktig hva vi skal handle, så går jeg ut i fra at dette "bli foreldre"-greiene kommer til å gå som en drøm.

Pust inn, pust ut. Dette går bra.

Fine ting #25

Pappaen min er verdens beste. Jeg hadde glemt at han er verdensmester i pc en liten stund. Men så leverte jeg den ødelagte pcen min til han, og i løpet av noen dager så var den fikset. Selvfølgelig. Det skulle jeg jo ha tenkt på med en gang den kapitulerte.


Her er pappaen min og jeg når jeg var pitteliten baby. Og jeg var ganske pitteliten når jeg ble født, har jeg skjønt. 2600 gram.


Og her er jeg, pappa og mamma når jeg var ganske liten. Tipper jeg er ca 2 måneder her? På trappen til farmor på Stranda.






Ninus, B og meg i høst en gang. Med cocktails og penkjoler. Vi er ganske fine.


Jeg har strikket jakke. Med hullmønster og sjiraffknapp. Oppskrift ligger her. Og det var ikke så vanskelig heller, faktisk.

Restskatt

Jeg fikk en skikkelig herlig restskattesmell. Som vanlig. I år som i fjor. Jeg har hatt tabelltrekk de siste årene, noe som har resultert i at jeg får restskatt når sommeren kommer, istedenfor at jeg får igjen som jeg har fått tidligere år.
Jeg var veldig lite fornøyd. Jeg ble kjempesint og lei meg og vurderte å bare gi Snuppelure til kjæresten når hun ble født, så kunne jeg meldt meg ut av samfunnet og flyttet i et telt i skogen.
Men så så jeg en video på facebook i går. Den handlet om noen nye rettigheter folk i California skal få.. I 2022. California skal øke minimums timelønn, i tillegg til at alle bedrifter med mer enn 20 ansatte må gi 6 ukers betalt svangerskapspermisjon. Noen jubler, andre blir kjempesinte. Kommentarfeltet under videoen var full av sinte kommentarer fra folk som mente at bedriftene kom til å lide, og at fok måtte velge mellom å få barn eller jobbe. 
Da jeg skulle fortelle sjefen min at jeg var gravid gruet jeg meg litt. På min arbeidsplass er det for tiden 5 gravide som fremdeles er i jobb, 4 mødre i permisjon og 4 menn som nylig har blitt pappa og som skal avvikle permisjonen sin fremover. Så jeg tenkte at han kanskje var lei av å tilrettelegge og ordne med vikarer. Men sjefen min er en fantastisk sjef. Han smilte og lo og gratulerte og ble oppriktig glad på mine vegne.

Så å lese hvordan en del amerikanerne tenker om bare 6 uker med betalt svangerskapspermisjon, er egentlig rimelig absurd.

Og her sitter jeg, og har egentlig skattet for lite i løpet av 2015. Men sammen med selvangivelsen min ligger det bunkevis av skjema og årskalender for 2016 og 2017, for vi planlegger hvordan vi skal gjøre det med permisjonen vår.
Her i flotte Norge har vi rett på 49 eller 59 uker med betalt permisjon. Vi har bestemt oss for å ta ut 49 uker med full betaling, og vi skal dele fellesukene våre likt. I tillegg må vi finne ut hva vi skal gjøre med alle ferieukene våre. I fantastiske Norge får vi nemlig flytte med oss ferieukene som krasjer med permisjonen. Noe som betyr at jeg i 2017 får lov til å avvikle 9 uker med ferie, siden jeg går ut i permisjon før sommerferien.
Det vil si at vi får lov til å være hjemme med lille Snuppelure fra hun blir født i juli 2016 til hun begynner i barnehagen august 2017. I tillegg er vi begge helt sikre på at vi ikke risikerer å bli oppsagt mens vi er vekke.

Kontrastene er bare så store, og ting jeg tar som en selvfølge er sånn som personer i et annet i-land bare kan drømme om. Det er rett og slett rimelig absurd. Så den restskatten gjorde plutselig ikke så mye lengre. Jeg betaler jo tross alt for det fantastiske systemet vi faktisk har i Norge.

Og ikke få meg til å starte på svangerskapsomsorgen, med minst 9 gratis kontroller og ultralyddiagnostikk. Og hvis jeg kontakter en offentlig lege for svangerskapsrelaterte plager er det gratis, og jeg betaler ikke en krone for å føde.

Selv om jeg hadde mest lyst til å flytte i skogen fikk den videoen meg til å løfte blikket litt, og reflektere over hva jeg faktisk betaler for. Det var litt deilig. Og veldig nødvendig.

Den er nå her

Bloggen er nå her. Pcen tok kvelden for noen uker siden, og jeg er ikke så veldig glad i å blogge med appen. Så da blir det liksom ingenting, sånn bortsett fra når jeg føler at jeg må.

Våren har iallefall begynt å komme til Bergen. Og det er kjempedeilig.
Jeg liker vår og sommer bedre enn høst og vinter, så at jeg kan bytte ut briller med linser og solbriller er bare helt topp. Jeg bruker heller de ekstra minuttene på badet om morgenen, hvis det betyr at det ikke blir regn den dagen.

For når det er varmere ute er det nesten sånn at en liten tur opp på Fløyen ikke er så forferdelig som det kan være. Det kan faktisk være at det er litt koselig også.
Og iallfall når kjæresten holder mitt tempo og vi bruker 40 minutter lengre enn vanlig opp, fordi jeg puster som en hval og må stoppe opp sånn innimellom for å se på utsikten. Det er litt deilig når han ikke presser, og at han er innforstått at det blir rusle-tur når jeg er med. Og samtidig blir jeg ikke lei meg hvis han ikke inviterer meg med på løpetur, når han skal ut og svette litt.
Det er ikke så lett å være tjukk.

Men så har jeg samtidig fått et innebygget bord! Sånn at jeg kan spise is uten å søle i sofaen.
Kjempepraktisk.

Halvveis

I går var vi halvveis.
Og jeg våknet opp med en mage som hadde vokst betraktelig ovet natten. Og i natt hadde den vokst igjen.
Hvis det skal fortsette sånn som dette tør jeg ikke tenke på hvordan jeg kommer til å se ut i juli.

Siden sist

Siden sist har egentlig det meste handlet om den voksende magen og Snuppelure som koser seg inni den.
Kommende onsdag er vi halvveis, og de mørke ringene under øynene vokser vel greit i takt med magen.
At jeg, av alle mennesker, plutselig skulle få problemer med søvnen var liksom ikke noe jeg regnet med. Selv om jeg før har sovet gjennom jordskjelv og at naboen sprengte på tomten vegg i vegg med soverommet mitt, så våkner jeg plutselig av hver minste ting. Men det er vel bare sånn det kommer til å bli de neste 18 årene, så det er vel bare greit å forbedre seg litt allerede.

Jeg var så lur og gjennomtenkt at jeg kjøpte startsett for ølbrygging til Kjæresten til jul.. Og nå har han og noen kompiser oppgradert litt, og startet ølbryggingsklubb. Og de har hovedkvarter hos oss, selvfølgelig.
Kjekt at de holder på med en hobby, altså, men når man er gravid er det litt bittert at de driver og prøvesmaker og diskuter øl, mens du såvidt får lov til å lukte på kroken. Hun i magen min blir første babyen i denne vennegjengen, og det er ikke bare mammaen og pappaen som passer på, for å si det sånn. Hun kan glede seg til en hel haug med overbeskyttende onkler og tanter.

Jeg har også fått øvd meg mer på min nye "hobby", strikking. Og det ser ganske mye bedre ut nå, når jeg har fått litt øvelse. Ikke bare har jeg forstått forskjellen på rillestrikk og glattstrikk, men jeg mestrer dobbel perlestrikk, og holder på med en jakke i raglanfelling (?) Med hullmønster. Øvelse gjør mester.

Snakker med meg selv, igjen

(Forrige gang jeg snakket med meg selv.)

Bloggen: Aleksandra?? ALEKSANDRA?? Er du der?

Aleksandra: Jada. Jeg er her. Hva lurte du på?

Bloggen: Det har bare vært så stille i det siste. Ingen nye blogginnlegg på lenge. Eller, ingen skikkelige iallfall. Jeg blir bare litt bekymret.

Aleksandra: Det er absolutt ingen grunn til bekymring. Du kan bare slappe helt av.

Bloggen: Det er jo betryggende å vite. Hva er det du holder på med for tiden da? Siden du er for opptatt til å tenke på meg? (Snufs.)

Aleksandra: Nei, hva skal man si? Jeg er bare veldig trøtt og sliten. Og kvalm. Og så har jeg drevet og sovet 15 timer om dagen. Og så er det litt slitsomt når jeg må stå opp midt på natten fordi jeg trenger sylteagurk eller melk. Det er visst ganske slitsomt å gro et nytt menneske i magen. Så da har jeg ikke allverdens overskudd til andre ting. Dessuten får jeg ikke lov til å drikke så mye kaffi som før, han er blitt ganske streng han Kjæresten. Men det er heldigvis i bedring, ikke strengheten til Kjæresten altså, men energinivået og kvalmen. Så jeg kommer nok sterkere tilbake.

Bloggen: Jammen, oj. Du er gravid? Så gøy da! Da blir det vel masse blogginnlegg fremover med ukesoppdateringer og magemål og navneforslag og sånn da?

Aleksandra:  Det stemmer det, det er veldig rart. Men det er faktisk en levende baby inni magen min. Men jeg må nok skuffe deg. Jeg kan love deg at det ikke blir masse blogginnlegg om dette fremover. Det kommer kanskje et innlegg innimellom, men noen fast spalte om graviditeten blir det ikke.
Jeg skal heller gi beskjed når formen kommer seg. Men nå vet du det iallefall. Beklager at det er litt stille her, men jeg synes at jeg har en legitim unnskyldning.

Bloggen: Det har du jo. Da snakkes vi mer etterhvert.

Alan Rickman

Det er første gangen en av favorittene mine dør.
Ingen av dødsfallene blant store stjerner de siste årene har satt igang de store følelsene hos meg.
Men nå fikk jeg klump i halsen.

Alan Rickman må være en av historiens største skuespillere.

Hvil i fred.

Endelig


 

Den første ordentlige fridagen min på en stund.
Så i dag våknet jeg klokken 7, stod opp ca 8, satt igang gasspeisen og så krøp jeg under dynen igjen i noen timer. Og nå er leiligheten varm og deilig og det er skikkelig winter wonderland ute.
Livet er ganske herlig.

Tradisjonen tro

Det er noe spesielt med å komme hjem etter nattevakt og bli møtt av lukten av varm sjokolade. Og når man kommer inn i stuen er den dekket av levende lys, det er fyr i peisen, og bordet er dekket til julefrokost. Med duk og alt.
Sånn er det med turnusjul, vi må lage våre egne tradisjoner som innebærer soving på dagtid. Og hvert år nå har en av oss jobbet natt til julaften. Og jeg er verdens heldigste jente, for uansett om jeg er den som sover eller den som jobber er det kjæresten som lager istand frokost.

God jul til alle. Årets julemirakel må være at det blogges to dager på rad.

Jul i hus

Tradisjonen tro, her i huset er det ikke bare turnusbursdag som er et ord, men også turnusjul.
Jeg har egentlig pleid å pynte treet lille julaften, men i år blir det så mye jobbing og reising at vi fikk treet på fot en dag før tiden.

Det er et helt ferskt og selvhogget tre fra juletreskogen til Besten. Og pyntet av oss begge, selv om kjæresten også i år er litt skeptisk til å dra et tre inn i stuen. Han har dessverre ikke noe annet valg enn å bli vant til det. Juletre kommer han ikke utenom.

Og så var det koselig å se lillebror igjen! Han går på folkehøyskole i år, men nå har han juleferie. Flaks.

Nå er det, tradisjonen tro, oppladning til årets siste nattevakt. Hvert år, de siste årene, har enten meg eller kjæresten jobbet natt til julaften.
Men kanskje nissen kommer innom mens jeg er på jobb i natt og fyller i julesokken min, som henger klar foran peisen.

Engler, varme hender, kommunikasjon og kompetanse

Fagforeningen min, Norsk Sykepleierforbund, har skiftet fokus. I deres nyeste kampanje ønsker de å vise at sykepleiere er mye mer enn søte damer som holder hender og skifter bekken, men at vi også innehar mye kompetanse på fagfeltet vårt, medisin. Vi er ikke assistentene til legene, som mange tydeligvis tror, men en egen yrkesgruppe som tar egne vurderinger basert på vår egen kompetanse og erfaring. Vi samarbeider med flere yrkesgrupper, deriblant også leger. Uten den ene fungerer ikke den andre. Man kan ikke ha en hel sykehusavdeling med kun leger, og man kan ikke ha en hel sykehusavdeling med kun sykepleiere. 

Norsk sykepleierforbund har fått mye kjeft av medlemmene sine om kampanjene sine de siste årene. Det er for mye fokus på omsorg, varme hender og at vi er engler i hvitt. Det blir kun brukt kvinner som eksempler, samtidig som de prøver å rekruttere flere menn. Denne videoen bruker også en kvinne som eksempel, men de klarer å vise at hun tenker, og hva hun tenker, samtidig som hun viser en imponerende ro og omsorg for både pasienten og de pårørende. De klarer å få frem at vi ikke går (minst) 3 år på høyskole/universitet for å holde i hånden. 

Men samtidig. Når facebook-kommentarene under videoene skriker om at vi må vise at vi driver med mer enn bare omsorg, så er det viktig å vite at også omsorg er et fag og en kunst. Omsorg er kommunikasjon, omsorg er med på å redusere stress og bedre pasientens tilstand både på kort og lang sikt. Det er veldig stor forskjell på å gi omsorg til en på 90 år, en på 25 og en liten baby. Det å vite hvordan man skal gi omsorg til den enkelte pasient er et fag. Man snakker ikke til en 30 år gammel pasient på samme måten som man gjør med et lite barn. 

Det er klart at vi som sykepleiere innehar mye klinisk kompetanse, vi kan mye om forskjellige sykdommer og er spesialister på det vi driver med. Men vi må faktisk ikke glemme at en stor del av yrket vårt også dreier seg om å gi omsorg. Vi må ikke bli fornærmet når noen kaller oss for engler i hvitt, for mye av grunnen til at pasienter opplever oss som engler er fordi vi ofte er så sinnsykt god i jobben vår.

Oslotur

Man trenger ikke reise langt for å reise på ferie. Man kan f.eks. ta toget til byens hovedstad og treffe fine mennesker som bor der. Når det tilfeldigvis klaffer med strålende sol i Oslo og full storm i Bergen, så kan ikke tre værsyke bergensere klage særlig. (Selv om Oslo er full av østlendinger.) 

Og så kan man gå på stand-up og le seg fordervet. Drikke øl i godt selskap, og spise deilig mat.

Og man bør tilbringe mange timer med gode venner og mimre om Roskilde, drikke vin og øl, le masse og bare generelt kose seg.

Vi var så heldig at vi fikk låne leiligheten til det søteste kjæresteparet i historien, så vi bodde midt på Løkka, og jeg tror faktisk aldri jeg har følt meg så trendy før. Det eneste som toppet det var når polaroidkameraet ble dratt frem, og det ble foreviget noen flotte minner som man kunne se på med en gang. Skikkelig retro.

Men helt ærlig, så tror jeg neppe at jeg kommer til å sette mine ben på et tog igjen. Neste gang vi skal til flotte Oslo, så blir det med fly eller bil. (Og dette var bare på hjemturen.)

Fine ting #24

 
(En venninne sin Hellig Birma-pus har fått kattunger. Jeg tror det er noe av det søteste og mykeste jeg har sett på lenge.)

 


(Farmor har hatt denne kisten stående i huset sitt i "alle år". Den er egentlig pappa sin, men jeg var så heldig at jeg fikk den istedefor. Flaks at den passet perfekt i gangen vår.)


(Vi var på hyttetur i helgen, bare fra lørdag til søndag. Og på søndag fikk vi oss en nydelig fin tur omgitt av flotte høstfarger i strålende solskinn. Jeg er egentlig ikke så veldig glad i å gå på tur, men kjæresten disket opp med kaffi og pasta ved stiens mål, og sjokolade på veien opp. Det hjalp veldig.)

Høst

Som vanlig hver høst, så har jeg bare lyst til grave meg ned alle dynene i sengen og gå i hi til sommeren kommer igjen. Oktober klarer ikke lure meg, selv om det har vært blå himmel og sol noen dager. Jeg ser det på rødfargen som kommer på lønnetreet borti gaten. Jeg kjenner det på temperaturen når jeg går hjem fra jobb om kvelden. Jeg merker det fordi det blir mørkt ute før klokken 19 på kvelden. Så oktober kan bare prøve seg med blå himmel og solskinn, den lurer ikke meg.

Men det er flaks at det går ann å gjøre det litt koselig i stuen og da, sånn at jeg kan komme krypende ut fra soverommet innimellom. Og det er flaks at rødvin finnes i store pappesker, sånn at jeg ikke går tom med en gang. Og så skulle jeg ønske at ikke sjokoladen min på mystisk vis forsvinner fra snopeskuffen, sånn at jeg kunne knasket den når jeg er alene hjemme. 


Jeg elsker gasspeisen vår, jeg.

Men selv om jeg helst skulle vært i hi fra oktober-april går jo ikke det. Voksne mennesker må jo arbeide for å tjene og leve og ha mat og kunne gjøre gøye ting og sånn.
Og siden kjæresten er opptatt av at jeg skal bevege meg ut av huset, så får jeg ikke sjansen til å faktisk overvintre heller, om jeg så hadde vært langtidssykemeldt eller arbeidsledig og ikke hadde trengt å gå på jobb.

Så selv om jeg bare vil ligge på sofaen og knaske sjokolade og drikke rødvin, så får jeg ikke lov til det. Iallfall ikke når kjæresten tvinger meg til å gå på fjelltur i regnet. Neste gang tror jeg at jeg skal ta på meg linser, for det er ikke noe lurt med briller og regn i mørket på fjellet. Flaks at vi iallfall hadde hodelykter da.


(Vi reddet et pinnsvin vi. Den gikk midt i veien, og den ble trygt plassert i en hage med masse busker og trær.)

3 år

"Kjærligheten skaper det trygge rom hvor du kan bli deg selv."

En sein, sein natt for tre år siden sa jeg til han som nå kalles for Kjæresten: "Dette er tull. Jeg er glad i deg, og jeg tror at du er glad i meg. Det virker iallfall sånn. Så når jeg kommer hjem i morgen kommer du til å få en request på Facebook, og da bør du godta å være kjæresten min. Ellers gidder jeg ikke snakke med deg mer."

London. Roskilde. Bruce Springsteen. Kaizers Orchestra. Tokyo. London&Kaizers Orchestra. Roskilde. New Zealand. Geilo. BergenFest. Roskilde. Paris. Sunnmøre. København. Hemsedal. Toscana. BergenFest. Roskilde. Oslo. Sunnmøre. Og hver eneste, deilige, hverdag.

Det er liksom umulig å forklare halvparten av det vi har opplevd, de stedene vi har vært og alt det vi har vært igjennom sammen med bare 9 små bilder.

"Den kjærlighet som ikke er galskap, er ingen kjærlighet."
Jeg elsker deg, jeg.

Katten og musene og dansing på bordet

Kjæresten er på kurs i Oslo i flere dager.

Og jeg er ikke så flink til å savne. Jeg er ikke så flink til å være uten han i mer enn en dag. Ja, jeg er needy og klengete, men sånn er det nå bare.

Så jeg prøver å fokusere på det positive.

Som at jeg kan kjøpe Dymo-maskin og glassflasker og pynte litt på min måte, som jeg mistenker at han hadde himlet med øynene av og synes var tacky.

Og så ommøblere litt og flytte chaiselong-delen av sofaen til motsatt side. 

(I tillegg til at jeg kjøpte meg en 3-liters kartong med rødvin. Ja, jeg er helt vill og gal!)

Det er en første gang for alt

(Stjålet fra Rebella og StyleConnection, i tillegg til noen punkter jeg har funnet på selv.)

Mitt første møte med ekstremsport:
Jeg liker at det kiler i magen. Når jeg var 8-9 år tvang jeg pappa til å ta loopen med meg ca 10 ganger en gang vi var i en fornøyelsespark, fordi jeg ikke var stor nok til å ta den alene. Samtidig er jeg ganske pysete når jeg først bestemmer meg for at jeg ikke tør noe. Men hvis noe er trygt, pleier jeg å la meg overtale til det.
Jeg var i Uganda i 2011, og da raftet jeg på Nilen. Jeg tror faktisk aldri jeg har svelgt så mye vann før, i hele mitt liv. Og når meg og Kjæresten var på New Zealand  i januar 2014 hoppet jeg i strikk.

Nå mangler jeg bare fallskjermhopp...

Min første bot:
Jeg har fått parkeringsbot en gang. Det er evigheter siden, og den ble betalt med en gang.

Mitt første møte med politiet:
Jeg er ganske lovlydig, men har nok hatt mer med politiet å gjøre enn vanlige folk. Via gamlejobben kjenner jeg flere politifolk privat, og har utviklet en urokkelig tro på at politiet alltid kan ordne opp. Så jeg er ganske kjapp til å ringe politiet hvis jeg ser noe som ikke er sånn som det skal være, omtrent som et lite barn.
Første gangen jeg ringte politiet i et "privat" ærend var når en venninne av meg var savnet i flere uker, før hun ble funnet død. Da ringte jeg fordi jeg hadde hatt kontakt med hun bare en uke før hun forsvant. Det var noe hun hadde sagt til meg jeg trodde politiet kanskje ville vite, hvis ingen andre hadde fortalt det. De visste det allerede, og saken ble vel tilslutt henlagt fordi de mente det ikke var skjedd noe straffbart.

Mitt første kjæledyr:
Jeg fikk aldri noe kjæledyr jeg. Mamma var allergisk mot alt fra hund til gullfisk, så det ble ikke noe dyr på meg når jeg var liten. 

Min første jentetur:
Hellas med jentene 2010! Vi bestemte oss for at vi ikke ville på charter-tur, så vi booket fly til Athen, båt over til Naxos, overnatting der og båt tilbake helt selv, vi. Jeg er faktisk enormt imponert over at vi klarte å få til den turen, helt alene. Vi hadde til og med 2 dager i Athen på veien tilbake for å gå på marked og se Akropolis og sånn.

Mitt første møte med sminke:
Åhgud. Det var vel en periode der jeg gikk med blå øyenskygge og mascara, sånn hver dag. Jeg tror ikke det finnes noen bilder fra den tiden, håper det ikke finnes noen bilder fra den tiden. Ellers hadde jeg en eyeliner som var sølvfarget, som jeg likte å bruke som øyenskygge. At ikke min mor grep inn, det kan jeg faktisk ikke forstå.

Mitt første outfitbilde på bloggen:
Det må være når jeg var student, og prøvde å være litt småironisk over hele det "jada, jeg blogger", opplegget.

Min første bh:
Siden jeg var sistemann i gjengen til å få pupper burde jeg kanskje huske det, men det gjør jeg ikke. Det var vel en gang på ungdomsskolen at jeg klarte å finne noen bh-er som var små nok til å i det hele tatt passe, og hvis jeg husker rett var det vel Snoopy som var det store når det kom til undertøy på den tiden. Så jeg gjetter på at det var en mini-mini bh med Snoopy på.

Mitt første kyss:
Det kan jeg faktisk ikke huske. Mest sannsynlig var det på barneskolen engang, selv om jeg hadde flere kjærester i barnehagen også. Jeg var liksom ikke så ivrig på kyssingen på den tiden, noe jeg prøver å ta igjen nå. Kyssing er undervurdert, ja til mer kyssing!

Min første forelskelse:
Det må være Christian Ingebrigtsen på den tiden han var med i A1. Sukk. Hjerte, smerte. Ellers husker jeg at jeg var ganske forelsket i en gutt i barnehagen, men han ville ikke være kjæresten min fordi han var redd for jentelus. Heldigvis ville bestekompisen hans være kjæresten min, så jeg fikk meg kjæreste den dagen likevel. Flaks.

 

Min første kjærlighetssorg:
Jeg har alltid vært dramatisk av meg. Og jeg husker jeg gråt mine bitre tårer når jeg oppdaget at han jeg var kjæreste med på barneskolen også var kjæreste med en annen jente i klassen. Det var veldig dramatiske omstendigheter sånn generelt den tiden.
Jeg følte også at hjertet mitt brast og at livet mitt var ødelagt når jeg fikk vite at favoritten min i Spice Girls (Geri) skulle slutte, så det teller kanskje som den aller første gangen jeg kjente på kjærlighetssorg.

Min første tatovering:
Den må dere nesten vente på, siden jeg ikke har noen (enda).

Min første piercing:
Når jeg var 17år og vill og gal var jeg i praksis i Danmark i noen uker. Der tok jeg piercing i tungen. Den forsvant før det var gått et år, og jeg angret på at jeg tok den ut senere samme kvelden. Dessverre var hullet allerede grodd igjen, så jeg fikk ikke til å ta den inn igjen. Ingen tvil om hva som skjer når jeg kommer i 40-års krisen.

Min første catfight:
Som sagt, jeg har alltid vært veldig dramatisk av meg, og tror jeg har kranglet med nesten alle mine venninner. Men den første skikkelige krangelen jeg kan huske var med nabojenten, som jeg var i Hellas med når vi ble litt eldre. Vi hadde to spader, og jeg ville ha den hun brukte. Så etter vi kranglet litt, så slo vi hverandre med spadene og så bet jeg hun i armen. (Og så kom moren hennes og kjeftet på meg.)

Min første jobb:
Min første lønnede jobb var den sommeren jeg fylte 18. Da fikk jeg jobb som renholdsassistent på legevakten. Det var starten på min karriere der. (And the rest is history..)

Min første gang på sykehus:
Sånn bortsett fra når jeg ble født har jeg bare vært på sykehus en gang. Da var jeg innlagt på hjerteavdelingen fordi hjertet mitt løp litt løpsk, og det måtte roes ned. Jeg håper jeg var en ok pasient, selv om jeg var, og fremdeles er, dødelig fornærmet fordi sykepleieren la inn en liten blå nål i den blodåren som kalles kandidatens trøst på meg. Jeg har nå virkelig årer til minst en rosa!

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
A

A

28, Bergen

Litt om meg, min hverdag og folket rundt meg. Skriver fordi jeg liker det, og hvis du også liker det blir jeg glad. Hvis du ikke liker det er egentlig ikke så farlig for meg, men det skal du få lov til.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits